Emil Bernhardt: Samtidig berøring

Av Emil Bernhardt, musikkritiker, skribent og forsker ved RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse

Emil Bernhardt (Foto: RITMO - Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse / Universitetet i Oslo)

«Berører samtidsmusikken oss?»

Det er Minervas redaktør som stiller spørsmålet. Som musikkritiker blir man unektelig temmelig matt av den velkjente retorikken; diskusjoner om samtidsmusikkens (eventuelle) evne til å berøre lukter av gamle fordommer og fastlåste posisjoner. Men tidene forandrer seg, og enkelte punkter er verdt diskusjon. Som for eksempel: Hva innebærer egentlig berøring?

Skal man si noe om samtidsmusikkens posisjon i dag, er det lett å gjenta at den er variert og uoversiktlig. Men dette bør presiseres, og det interessante er at presiseringen er historisk (og ikke bare terminologisk) relevant.

Samtidsmusikkfeltets uoverskuelige variasjon omfatter ikke bare komponister som redefinerer begreper, utvider formater, anvender ny teknologi, går mot scenen eller undersøker installasjonen – som om det bare handlet om en yrende diversitet innenfor et allerede spesialisert avantgarde-miljø.

Også mer tradisjonelt forankrede tendenser – som ny tonal orkester- og kammermusikk, kirkemusikk, filmmusikk, bruk av tradisjonelle formater, ironisk nostalgi og andre ny-sentimentale trekk – alt dette spiller i dag en mer betydelig rolle enn for bare noen tiår siden. Derfor må det også tenkes med i kompleksiteten.

At slike spørsmål som Minervas redaktør stiller, gjennom de siste årene har fått økt legitimitet, er et annet uttrykk for det samme. De finnes også – om enn noe mer nøytralt formulert – innenfor aktuell akademisk musikkforskning.

Berøringen er sjelden
Dermed er vi ved det andre punktet, som er det egentlig interessante, nemlig spørsmålet om berøring. Kanskje åpner dette for en ny tilnærming? Hva er berøring?

Det kan være så mangt, selvsagt. Det vil si: Man kan bli berørt av så mangt. Berøringen kan være dyp og vedvarende, men den kan også være flyktig og overflatisk. Den kan være fysisk – jeg kan, bokstavelig talt, bli berørt av noe som kommer tett på. Men også en særegen type temperert avstand, et særskilt nøyaktig perspektiv, en egen distanse, for ikke å si sjenanse kan berøre. Kanskje er den fysiske berøringen – om enn til dels indirekte – likevel en nøkkel her. Jeg kommer tilbake til dette.

Å delta i sammenhenger man kjenner og liker, å lytte til musikk man kjenner og liker – og liker å gjenkjenne – alt dette kan selvfølgelig medføre berøring. Men ikke nødvendigvis. Selv forsker jeg på 1800-talls komponisten Franz Schubert (1797–1828). Å komme over verk av ham er alltid en glede. Men selv om jeg er dypt berørt av musikken på et grunnleggende plan, blir jeg ikke alltid berørt av fremføringene.

Berøringen er sjelden. Den inntreffer, overraskende og uventet, kanskje til og med ubeleilig.

Selv de gangene alt tilsynelatende ligger til rette for berøring, blir jeg ikke nødvendigvis berørt. Derimot kan jeg blir berørt av helt tilfeldige ting, trivialiteter, hverdagslige hendelser, fenomener jeg nærmest snubler over, mennesker eller objekter – de trenger ikke engang ha noe med kunst å gjøre. På den annen side kan jeg beundre betydelige kunstverk, og ha stor glede av det. Jeg er takknemlig for møtene, men kanskje ikke først og fremst fordi jeg ble så veldig berørt.

Berøringen er sjelden. Den inntreffer, overraskende og uventet, kanskje til og med ubeleilig. Den kan komme enten jeg vil eller ikke, som en ubuden gjest som er umulig å kaste ut. Og nøyaktig hva det er som berører, eller hva det er som utløser berøringen, er faktisk svært krevende å svare på.

Når man vil sikre seg berøringen, blir den borte
Jeg skriver ikke dette fordi jeg tror at det tilfeldigvis er slik for meg. Jeg skriver det heller ikke fordi jeg tror det tilfeldige er noe som kan dyrkes frem, holdes ved like eller hegnes om, nærmest for å legge til rette for berøring. Berøringen kan ikke dyrkes, øyeblikkene er umulig å administrere. Det eneste jeg kan gjøre, er å være årvåken og skjerpe meg når de først inntreffer. Deretter kan jeg tenke over hva de betyr.

Jeg tror altså ikke det er slik at enkelte former for musikk eller enkelte bestemte egenskaper ved en musikkform er det som utløser berøring, eller skulle være bedre egnet til å utløse berøring enn andre. Det betyr ikke at jeg ikke foretrekker noe fremfor noe annet, og lettere lar meg tiltrekke av det jeg liker, heller enn av det jeg ikke liker, ikke bare for å nyte det, men kanskje også i håp om å bli berørt. Slik det selvfølgelig også er for andre.

Når jeg har problemer med påstander om at samtidsmusikken har mistet evnen til å berøre, kan det skyldes at det strider mot egen erfaring. Men det skyldes også at jeg ønsker å minne om det tilfeldige i berøringen. Ikke fordi det er noe ideal å bli berørt av flest mulig ulike uttrykk og stiler, verk og fremføringer. Jeg skriver ikke dette for å argumentere for en åpenhet i møte med et mangfold av uttrykk – det er noe annet. Jeg skriver det fordi både tilfeldigheten og det uvilkårlige i møte med – ja, hva det måtte være – har med berøringens egen natur å gjøre. Berøringens logikk opererer utenfor definisjonen av det som ser ut til å være dens objekt.

Alle forsøk på å sikre berøringen ved å gjøre den avhengig av bestemte egenskaper, ødelegger muligheten for berøring. Vi kan si: «Jeg blir berørt av dette, denne typen ting, med denne typen egenskaper.» Og det kan virke overbevisende, både på oss selv og andre. Og det kan selvsagt være tilfelle at du har blitt berørt i møte med de og de egenskapene da og da. Ingen kan ta fra deg den erfaringen, og det er selvsagt ingenting galt med den. Det som er galt, er å slutte fra et slikt øyeblikk og til at berøringen nødvendigvis er bestemt av de og de egenskapene, og at den generelt lar seg administrere i henhold til dem. Det er dette ved berøringens betingelser som er viktig å forstå.

Kroppslig berøring
Kanskje fremstår dette som en autonomiestetisk pliktøvelse; som nok et forsøk på å dra argumentet om smaksdommens ytterst særegne og, på et vis, løsrevne måte å virke på. Løsrevet berøring høres ut som en selvmotsigelse. Så hva med den fysiske berøringen?

Mye musikk suggererer bevegelse, den involverer kroppen som spiller eller lytter, og denne involveringen er nært knyttet til lysten ved musikken. Det er nærliggende å tenke at suggesjonen skjer idet musikken nærmest fysisk «berører» den lyttende kroppen og setter den i bevegelse, nærmest kausalt.

Her vet jeg at det foregår mye forskning, ikke minst ved min egen arbeidsplass, RITMO, senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse ved Universitetet i Oslo. Uten at jeg er direkte involvert, vil jeg også hevde at interessen for lyst («pleasure»), i alle fall forstått som eksplisitt forskningsgjenstand, er relativt ung i musikkvitenskapelig sammenheng.

Estetikkens mer omflakkende liv i skyggen av den empirisk og metodologisk mer håndfaste teoretisk-analytiske og historisk-biografiske tilnærming har også vært den klassiske musikkens skjebne.

Når det gjelder samtidsmusikk, men også klassisk musikk i bredere forstand, er det nok slik at spørsmålet om lyst knyttet til fysisk berøring ikke har vært særlig fremtredende. Dels kan det skyldes en tradisjon for systematisk analyse og teoretisk refleksjon, dels et mer hermeneutisk og historisk orientert fortolkningsvokabular.

Begge tendensene leder på hver sin måte oppmerksomheten bort fra den kroppslige bevegelsen eller involveringen og den fysiske berøringen. Men også den estetiske erfaringens filosofiske implikasjoner havnet i skyggen her.

Cerebralt overtak og lyden av en blyant
Det er uten tvil interessant å undersøke hva slags diskurser som preger resepsjonen av ulike sjangre, og ikke minst hvordan resepsjonsspråket påvirker forståelsen av musikkens særtrekk og egenskaper. At deler av samtidsmusikken, særlig i etterkrigstiden og fremover ble diskutert i en sjargong som kunne virke heller intellektualistisk orientert, er hevet over tvil. At musikken selv dermed også kunne lide under en forventning om teoretisk beherskelse, cerebralt overtak, knusktørr fascinasjon og temmet begeistring, er kanskje ingen overraskelse.

Det gjelder altså å holde den filosofisk-estetiske tungen rett i munnen.

Men estetikkens mer omflakkende liv i skyggen av den empirisk og metodologisk mer håndfaste teoretisk-analytiske og historisk-biografiske tilnærming har også vært den klassiske musikkens skjebne.

I et slikt perspektiv er interessen for lysten og den fysiske berøringens betydning utvilsomt også interessant som teoretisk korrektiv i møte med klassisk musikk. Ja, kanskje man til og med kan spørre seg om ikke fremveksten av en ny-vennlig samtidsmusikk, tidvis med påtagelige tradisjonalistiske trekk, utgjør en musikalsk reaksjon i dette komplekset? Den er i tilfelle historisk relevant, uten å være historisk bevisst.

At spørsmål om berøring, kanskje primært forstått som del av en ny resepsjonssjargong, har fått styrket sin legitimitet i det samtidsmusikalske mangfoldet, er kanskje ikke så underlig historisk betraktet. At spørsmålene også kan tilføre noe, er heller ikke utenkelig.

Men det gjelder altså å holde den filosofisk-estetiske tungen rett i munnen. Å redusere berøringen til formel for en inderlighetsdyrkelse med bestemte musikalske karakteristika som empirisk belegg, er det nemlig ingen som tjener på i et lengre løp. Om man nå enten liker og lar seg begeistre av det ene eller det andre, nærhet eller distanse, lyrisk skjønnhet eller stringent konstruksjon.

Eller kanskje bare lyden av blyanten som her og nå triller bortover skrivebordet og snart vil treffe gulvet i det vintersolen står inn gjennom vinduet.

Ballade samarbeider med tidsskriftet Minerva om republisering av tre tekster som reflekterer rundt klassisk og samtidsmusikk, med et spesielt blikk på dens evne til å berøre og bevege. Først ut var komponist Marcus Paus, med teksten «Museet og reservatet», publisert i går. Nå står Emil Bernhardt for tur, og onsdag publiseres den tredje teksten, skrevet av Minervas redaktør Nils August Andresen. Tekstene ble først publisert i Minervas papirutgave mars/april, og på nettsidene til tidsskriftet (bak betalingsmur).