Av Sverre Gunnar Haga
Kulturredaktør Kristian Meisingset i tidsskriftet Minerva har overvært én opera på Hovedscenen og fastslår etter oppsetningen av ”Titus”: dette angår ham ikke på noen som helst måte.
Etter å ha opplevd én forestilling, én opera av de rundt 20 000 som er skrevet opp gjennom musikkhistorien, stiller han spørsmålet ”er det bra at den kulturgenren med minst relevans i vår samtid (…) skal prioriteres høyest?”, i et debattinnlegg i Aftenposten 18. november.
Jeg har aldri likt Paul Gauguins bilder. Kall meg ignorant. Erklærer jeg malerkunsten for død? Nei.
Dyr kunstform
Meisingset bidrar ikke med nytenkende materiale. At Operaen i følge våre kritikere får en uforholdsmessig stor andel av det offentlige kulturbudsjettet, er i beste fall kun en videreføring av tankegods fra operadebatten på 80-tallet. Ja, vi har en dominerende rolle. Men når han sammenligner oss med andre institusjoner med mindre støtte, tror jeg likevel ikke at han bør se på dette som en slags Kulturdepartementets ”hitliste” over de mest viktige kulturinstitusjoner i Norge.
Jeg forventer av et menneske som kaller seg kulturredaktør at han eller hun setter seg inn i grunnleggende forhold omkring driften av en scene som Operaen. Årsaken til at vår andel blir større på dette budsjettet henger sammen med at opera og ballett er de dyreste kunstformene vi har. Et enormt produksjonsapparat står bak hver eneste oppsetning, en kompleks sammensetning av mange ulike yrkesgrupper gjør en forestilling mulig.
Og nå er det en gang slik at et samlet Storting stilte seg bak vedtaket om å bygge og drifte et nasjonalt opera-og balletthus i Bjørvika.
For enkel kritikk
Meisingsets hovedutspill er likevel interessant. Hvordan kan opera være relevant for mennesker i dag? Operaen har bidratt med prosjekter som Operatoriet og foretatt en rekke bestillinger av norske komponister gjennom flere år. Det er kanskje ikke nok. Men det er alltid vanskelig i en presset tid å finne den perfekte balansen mellom nyskapende kunst som ofte krever store ressurser og den sikre vei med kjent repertoar med mer forutsigbart økonomisk program.
Men hvis det er slik at Meisingset mener at Cecilie Ores og Bibbi Moslets opera ”Dead Beat Escapement” er et eksempel på en slik nytenkning, ville det også hjelpe om han faktisk hadde tatt turen til Bjørvika for å se oppsetningen. I stedet slår han kjekt fast at ”Titus” var ”for meg spikeren i kisten for troen på at Operaen i Bjørvika var en god og legitim investering”.
Det blir for enkelt i en konstruktiv kulturdebatt.
Sverre Gunnar Haga er informasjonssjef i Den Norske Opera & Ballett. Innlegget sto først på trykk i dagens utgave av Aftenposten. Det viderebringes med artikkelforfatterens tillatelse.
Tekstforfatterpris til Ane Brun
– Hun skriver personlig og eksistensielt, men samtidig universelt.
Ballade video: Søvnløse netter
Med Synne Sanden, Døssi, Bjørn Berge, Jonas Lovv, Joakim Kleven, Leander, Twin Serpent, Nullskattesnylterne & Teater nonSTOP, Halycon Days og Nicolas Leirtrø’s Action Now!
Sarah Winona Sortland er ny daglig leder i Musikkforleggerne
Går fra kommunikasjonsstilling til toppjobben.
Musikk på litteraturfestival: Fortelling, poesi – og nødvendig friksjon
Hvilken rolle kan musikk ha i en litteraturfestival? Blir vi klokere på musikkens og ordenes roller i språkmodellenes tid? Kan konserter vise veien til leselyst?
– Hva skjedde med rehabilitering ...
Ting man tenker på er som regel lett å få ut, bare man får det til å rime. Slik ser en innsatt på Ullersmo på rap.
Et rom for alt – unntatt musikk
INNLEGG: – Det er rart hvordan musikkens kraft alltid hylles i festtaler, men aldri i romfordelingen. Musikkfaget er viktig – så lenge det ikke tar plass, skriver Bodil Gullseth, musikklærer og 2. nestleder i Skolenes landsforbund.
