Black Metal: Musikk for hatere?

I påskens stille uke, høydepunktet i den kristne kalender, avholdes metalfestivalen Inferno i Oslo. Timing og tittel er ikke tilfeldige; approprierte og inverterte kristne symboler er black metal-merkevarer. Som sortkledde pilegrimer kommer fans til black metalens verdenshovedstad for å tilbe sine musikkidoler. Tjue år etter at en serie ekstreme voldshandlinger skapte internasjonal blest om denne subkulturen er synet og lyden av metalheads ikke lengre særlig fryktinngytende. (Når de ikke brenner kirker eller foretar andre kriminelle handlinger er de også lettere å ignorere.) Sjokkverdien i black metal-symbolene har avtatt. Vi har sett opp-ned kors, svart langt hår, djeveltegn og liksminke til grensen av det kjedsommelige. Men opposisjon er et middel og ikke et mål i seg selv. Black metal handler ikke først og fremst om samfunnsopprør, den handler om identitet.

Black metal handler ikke først og fremst om samfunnsopprør, den handler om identitet.

Som Audun Vinger påpeker i sin anmeldelse av boken Nyanser av svart er svartmetall nå nærmest som hverdagskost å regne i Norge, inntatt og akseptert i flere samfunnslag og mainstream-underholdningsprogrammer. Samtidig, for enkelte rasistiske og ekstremnasjonalistiske grupper, blant annet «white power»-bevegelser i USA, er norsk black metal fortsatt den viktigste identitetsbyggende musikken.
Det er altså viktig å forstå at black metal er mangfoldig og globalt sammensatt. Selv om det store flertall artister og fans tar avstand fra hatefulle holdninger, og mange ønsker å dissosieres fra subkulturens notoriske «andre bølge» som oppsto rundt platesjappa «Helvete» i Oslo på 90-tallet, er det god grunn til å tro at dette omdømmet er med på å gjøre norsk black metal til stor kulturell eksportvare. Det ideologiske spriket i subkulturen fyller mange metalheads med ambivalens. Vinger peker også på det problematiske ved at «musikken … løsrives fra mytologien og behandles som en totalt separat enhet». Når det skjer er det en overdøvende del av black metal-historien vi holder tyst om.
Fra bekmørk undergrunn til elitens hvite museumskorridorer
Eksplisitt voldsforherligelse, overdreven macho-estetikk og brutal anti-religiøs retorikk har tradisjonelt blitt assosiert med lav-kultur, og disse black metal-kjennetegnene vekker både avsky og moralsk panikk hos utenforstående. Også reflekterte black metal-fans problematiserer symbolbruken og er (med rette) bekymret for at den opprettholder voldssykluser. Det finnes ingen unnskyldning eller tilfredsstillende forklaring på de kriminelle handlingene som skapte slik kontrovers om norsk metal-musikk, men den ikoniske framstillingen som mediene den gang bygget opp under gir heller ikke et realistisk bilde av subkulturen.

Det er både til tross for og på grunn av dette at vi bør se nærmere på black metal. Sub-genren startet som en obskur undergrunnbølge i Storbritannia, og den såkalte «andre bølge» med dens voldsepisoder satte Norwegian Black Metal på verdenskartet. Band som Satyricon og Dimmu Borgir gjorde musikken allment kjent og bidro til et mer folkelig image i Norge med plass på radiolistene og Spellemannpris-utdelinger på 2000-tallet. At transgressiv symbolbruk har blitt mainstream kan vitne om en avpolitisering, men kanskje først og fremst om en endring i hvordan vi tolker symbolikken.
Den karakteristiske black metal-estetikken og dens ekstreme uttrykk har fått en særegen plass i norsk historie og kulturlandskap, også innenfor det som oppfattes som høykunst. Bjarne Melgaard har uttalt at black metal har en kulturell relevans som ellers ofte mangler i norske kunstuttrykk. Den franske kunstneren Eloide Lesourd mener at black metal kan utnytte kunsten for å utvide sitt innflytelsesområde.

Hva kan black metal-historien fortelle oss om samtiden, om norsk kultur, og om folketro?

Melgaard, Lesourd og mange andre internasjonale appropriasjonskunstnere har behandlet black metal-symbolikk og -tematikk i visuell kunst og slik bidratt til at denne «lave» kunstformen nå også finnes i elitens museumskorridorer. Dette bringer black metal inn i ikonografien og samfunnsdebatten på en ny og refleksiv måte; den vitner blant annet om et verdensbilde og en kontemporær angsttilstand. Det fremtvinger spørsmål som: Hva kan black metal-historien fortelle oss om samtiden, om norsk kultur, og om folketro?
Anti-kristendom og nordisk kulturell kapital
Black metalens aggressive anti-kristendom har mer med opposisjon enn satanisme å gjøre. Stadig flere band holder seg unna satanistisk symbolikk og fremmer i stedet nordisk mytologi eller (øko-romantisk) paganisme. Idealisering av «det nordiske» har blitt så vanlig i metal at det har oppstått en sub-genre kalt Viking metal. Utviklingen kan delvis skyldes en bevisst avpolitisering og ideologisk distansering fra overdrevent aggressiv anti-kristendom i tidlig black metal, men den har også med identitet og kulturell kapital å gjøre.

Musikken har blitt en svært mangfoldig genre med flere dyktige musikere som utfordrer ikke bare black metal genrens grenser, men også støy- og kunstmusikkens former.

Den «lokale» lyden av band som Taake, Dimmu Borgir, Ulver, Einherjer, Kampfar, Windir og Kvelertak demonstrerer både kreativ og musikalsk utvikling. Musikken har blitt en svært mangfoldig genre med flere dyktige musikere som utfordrer ikke bare black metal genrens grenser, men også støy- og kunstmusikkens former. For artister og fans blir det både mulig og viktig å finne særpreg i musikken som uttrykk for identitet. Slike særpreg opponerer mot kulturell hegemoni når de omsettes i en global kulturøkonomi. Autentisitet er sub-kulturell kapital på det internasjonale metal-markedet, og av mange blir nettopp «det nordiske» ansett som den mest autentiske, og derfor også mest verdifulle, valuta.
Merk at dette ikke er det samme kunstmarkedet som omsetter black metal-appropriasjoner til museumsoppheng og bokutgivelser. Det er usikkert om høykulturens interesse i black metal gir kreditt i metal-verdenen. «Bedre å herske i Helvete enn å tjene i Himmelen» som John Milton skrev i Paradise Lost.

Syndeeterne og mørkets appell
Det er allikevel et essensielt mørkt verdensbilde som kommer til uttrykk i black metal, og mørket har også en unektelig appell. Verdens litterære mesterverk (greske tragedier, Shakespeare og Bibelen for å minne om noen) er sprekkfulle av lidelse, korrupsjon, vold og livsløgner. Nietzsche så kunstens erobring av det grusomme som en vei til det sublime. For ham var det en livsmestringsprosess å erkjenne «naturens brutalitet og det destruktive kaos» og svare, uten frykt og fornektelse, med en estetikk som fanger livet slik det virkelig er: tragisk, ekstatisk, smertefullt, og gledefullt. Psykolog Anthony Storr uttaler om disse kontrastene, «[I] livet går himmel og helvete hånd i hånd; det er kun i etterlivets never-never land at de blir separate enheter.»
Professor i etikk, Dr. Niall Scott, mener black metal kan forstås som et bekjennelsesritual: den «tar tak i de temaene ingen vil røre». Scott sammenligner black metal-artistene med tradisjonelle syndeetere, som ifølge folkefortellinger kom ved dødsfall og absorberte husholdningens synd ved å spise såkalte begravelseskaker. Dermed frigjorde de både levende og avdøde for synd. Musikken absorberer falskheten og svakheten hos massene, forklarer Scott, «[Black metal] tar opp i seg det grusomme for å kvitte seg med det.»
Aristoteles mente tragedien hadde en rensende effekt – katarsis. Selv kreativ aggresjon kan ha rensende, forløsende og konstruktive funksjoner, skrev Gry Mørk i en artikkel om black metal og kirkebrannstiftelsene. Hun viser at aggressiv estetikk blant annet bygger opp under maskulinitetskonstruksjoner, og black metal er ekstremt mannsdominert. Den «rytmisk lydige» head-bangende massen på metalkonsert passer tilsynelatende Adornos beskrivelse av «påvirkelige individer i en prosess av masokistisk justering til autoritær kollektivisme». Men er egentlig black metal en kollektiv opplevelse?  

Black metal revolusjon?
En black metal-revolusjon er en passende respons til en verden som fornekter den brutale virkeligheten og angriper oss med overveldende intetsigenhet, skriver professor Scott. Det er antageligvis ment som en spøk, men han er inne på noe. Opplevelsen av nummenhet etter overdreven eksponering (for eksempel for vold og brutalitet) er i hans forstand ikke en effekt av black metal, men snarere et samfunnsproblem som genren reagerer mot. Når det estetiske sjokket musikken en gang framkalte har avtatt (selv om musikken for uinnvidde ofte oppleves kun som aggressiv støy) kan man likevel spørre om ikke også black metal er i ferd med å bli oppslukt av den samme nummenheten. Økende sosial aksept og opptak i høykulturelle institusjoner minker sjansen for en revolusjon.
Men et slikt før-og-etter bilde av black metal er for sort-hvitt. Det viser ikke individene, særegenhetene og utfordringene i uttrykket. Voldsestetikk, macho- og gruppementalitet er fortsatt problematiske konstruksjoner i black metal. Artister og fans som ikke identifiserer seg med slike identitetskonstruksjoner er oppmerksomme på at ideologiske forskjeller skaper spenninger, og mange går med en følelse av ambivalens over å elske en musikk som for andre representerer hatkultur. Denne ambivalensen ser vi sjelden. Den er viktig fordi den forteller om hvordan identitetskonstruksjoner problematiseres og forhandles om i black metal. Den forteller om en levende subkultur som stadig er i endring.
Black metal fremhever kontraster (ikke minst i påsken når Inferno-skrikene runger i Oslo-sentrum mens kultureliten sitter i solveggen på fjellhytta), men musikken inviterer også til å reflektere over mangfold. Subkulturens bruk av nordisk mytologi og symbolikk minner om at symboler skifter mening over tid og gjennom bruk, og kan gjenopplives. Black metal har ikke bare blitt stueren: Den har blitt en globalt innflytelsesrik genre som (fortsatt) er med på å skape norsk kulturhistorie internasjonalt.
 

Nina Nielsen er musiker og lektor i musikk- og medievitenskap ved Ryerson University (Toronto) og Elvebakken vgs. (Oslo).