Betydningen av å lytte

I et forsøk på å frigjøre seg fra tradisjonelle kriterier i møte med improvisert musikk, foreslo den kanadiske frijazzpianisten Paul Bley i sin tid å stille det basale spørsmålet «Er den begivenhetsrik?»

I innledningen til «Lyttekunst – samtaler om friimprovisert musikk» tar Tom Hovinbøle, i likhet med Bley, til orde for en intuitiv, snarere enn en teoretisk tilnærming til improvisasjonsmusikken. Musikkvitenskapelige analyser må vike. I stedet vektlegges samtaler og anekdoter om improvisasjon og samspill.

– Jeg ønsket å bygge ned terskelen for å lytte til improvisert musikk. Min egen interesse handler om den estetiske praksisen, fremfor teorien rundt. Når man trekker musikken bort fra det teoretiske og over til musikerne og den estetiske praksisen, gir det publikum en annen mulighet til å nærme seg musikken, sier han.

Vektlegger europeisk tradisjon
«Den europeiske fri-improviserte musikken hadde sitt opphav i frijazzen, men den ble også formet av strømninger som allerede hadde gjort seg gjeldende innen den klassisk-funderte samtidsmusikken,» hevder Hovinbøle i boken.

Hovinbøle betoner den engelske avantgardemusikken som vokste frem på 1960-tallet, med utøvere som John Stevens, Evan Parker og Derek Bailey, som den kanskje viktigste inspirasjonskilden for norske improvisasjonsmusikere.

– Man ser at mange norske musikere har latt seg inspirere av den engelske skolen rundt Barry Guy og hans ensemble/orkester-grupper, folkene i Sofa som har samarbeidet og spilt med Tony Oxley, og Frode Gjerstads innspillinger med Derek Bailey. Gjerstad var tidlig ute med å arbeide med engelske musikere, spesielt John Stevens, og gjennom ham de andre engelske musikerne i den generasjonen. Lignende konstellasjoner finner man også med tyske og franske improvisatører. Slik sett virker det som den europeiske tradi-sjonen har hatt en større innflytelse på norsk fri-improvisert musikk en for eksempel den amerikanske, sier Hovinbøle.

«Hva lytter du etter?»
Intervjuene i «Lyttekunst» ble opprinnelig spilt inn til en dokumentarfilm. Prosjektet strandet og intervjuene ble isteden transkribert og publisert i bokform. Under de originale opptakene hadde Hovinbøle en liste med faste spørsmål. Det første og viktigste var: «hva lytter du etter?»

Til tross for at musikerne i boken har vidt forskjellig musikalsk bakgrunn, opplever Hovinbøle at svarene viser en felles tilhørighet rundt improvisasjon som uttrykksform.

– Jeg tror holdningen, at man ser på det å improvisere som et redskap i seg selv, heller enn som en del av en sjanger, er felles for musikerne i boka. Men også åpenheten, at man rett og slett kan kommunisere med folk med ulik musikalsk bakgrunn, fordi man har et språk og et uttrykk å kommunisere med.

En problemstilling som flere av utøverne stilles overfor, tar utgangspunkt i Derek Baileys skille mellom idiomatisk og ikke-idiomatisk improvisasjon, der sistnevnte kjennetegner den frie improvisasjonen, det som ikke kan beskrives eller defineres. Hvor stor del av improvisasjonen består av et allerede eksisterende vokabular?

Svarene varierer: «Det er et viktig spørsmål og svaret mitt høres kanskje helt idiotisk ut, men det er helt ærlig: jeg tenker ikke på det,» svarer saksofonisten Frode Gjerstad. «Man har absolutt et vokabular. Det har å gjøre med smak,» sier Guro Skumsnes Moe.

– Alle er enige om at improvisatører har en erfaringsbasis. Men det er variasjoner i hvor viktig dette spørsmålet er for den enkelte. Noen mener at man danner et eget språk, mens andre forholder seg uttalt til et eksisterende vokabular, sier Hovinbøle.

Naturlig jazzdominans
Aktivitetsnivået på den norske improvisasjonsmusikk-scenen har vært høyt i flere år, med tyngdepunkt i festivaler som All Ears og Blow Out. Hovinbøle synes det er merkelig at ingen tidligere har dokumentert miljøet i bokform.

– Utenlands er denne typen bøker ganske vanlige, og jeg har hatt et par klare inspirasjonskilder, særlig «26 Conversations» av Doug Aitken, der han snakker med kunstnere om overgangene mellom det stillestående og det bevegelige innen billedkunst, film og arkitektur. Slike bøker, der man får mange stemmer om et og samme tema, kunne det godt vært flere av på norsk, sier han.

Utvalget i «Lyttekunst» består av 15 norske improvisasjonsmusikere med bakgrunn både fra frijazzmiljøet, samtidsmusikkscenen og folkemusikken. Jazzmusikerne er likevel i overtall.

– Jeg ville ha en bredde i utvalget, både med tanke på alder og bakgrunn. Jeg ville også ha med det jeg oppfattet som motsetninger. Ingar Zach og Paal Nilssen-Love studerte sammen i Trondheim, men det finnes knapt to trommeslagere som er så forskjellige, sier Hovinbøle.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter

Mens Zach driver med klanger og elektronikk, arbeider Nilssen-Love med rytmer og strukturer. Dette gjenspeiles også i boken: «Det er uendelige muligheter,» sier Zach, mens Nilssen-Love forholder seg mer uttalt til tradisjonen også improvisatorisk: «Den musikken jeg holder på med, har eksistert ganske lenge og det finnes mange utøvere som har vært med på å definere musikken, hvordan den kan låte.»

– Men jeg synes det er like interessant med folkemusikk, der de har med svært lange tradisjoner og en streng form for improvisasjon å gjøre. Eller Nils Henrik Asheim, som har kommet til improvisasjonen gjennom et nokså rigid samtidsmusikkfilter, sier Hovinbøle.

Ingen subkultur

Norske improvisasjonsmusikere turnerer verden over. Enkelte av scenene de besøker, som Cafe Oto i London, er blitt fremhevet som undergrunnsfenomener i internasjonale motemagasiner som Vogue. Hovinbøle er likevel skeptisk til å omtale det norske improvisasjonsmiljøet som en del av en slags subkultur.

– Det er et lite miljø som holder sammen og spiller mye med hverandre. Det skaper også et samhold som er veldig sterkt. Det er som Guro Skumsnes Moe sier i boken, ingen holder på med denne musikkformen for å tjene penger. Improvisasjonen skaper en frihet til å utfolde seg, som også gjør at musikerne slipper å forholde seg til den mest rigide sjangerhverdagen, sier han.

– I boken omtales improvisasjonsmusikken som «kontroversiell, lite kjent og misforstått av mange». Skaper scenen også et bilde av seg selv som uglesett og lite anerkjent?

– Det finnes definitivt fordommer blant publikum som en grå masse. Samtidig er det nok riktig at improvisasjonsmusikken, som alle andre randsone-kunstformer, har et behov for å mytologisere, skape seg en historie og en tradisjon.

«LYTTEKUNST: Samtaler om fri-improvisert musikk» av Tom Løberg Hovinbøle er utgitt på Marhaug forlag 2012.