Høvikodden Live 09, som åpner kommende søndag 30. august, presenterer kunstnere og musikere som utforsker grensene for hva stemme kan være. Utstillingen (og konsertprogrammet) har fått tittelen To be Heard is to be Seen og balanserer i skjæringspunktet mellom billdkunstenes bruk av stemme som element i performance og musikernes bruk av eksperimentelle sangteknikker.
I den fyldige katalogen til [link id=65261 title=»Del 1«] ble publisert i går.
LMF: Du har etter hvert begynt å holde workshops i inn- og utland, ikke bare for musikere, men også på kunstakademier, og flere av dine elever beveger seg inn i kunst- og performancefeltet. Selv om du har jobbet med både film, teater og opera, har du aldri – slik som Laurie Anderson eller Diamanda Galas – tatt steget inn performance, din stil på scenen har alltid vært nedstrippet med lite rollespill og ”rare hatter”.
SE: For en del år siden jobbet jeg ganske mye med performancerelaterte oppsetninger i samarbeid med dansere og poeter og billedkunstnere, og jeg iførte meg både én og to rare hatter på den tiden. Men etter hvert ble det nok for meg å være sanger, og jeg har derfor konsentrert meg om kun det musikalske. Men erfaringene med å jobbe med kunstnere og folk utenfor musikken har gitt meg masse. Kunstmiljøet har vært en frisone som også har hjulpet meg i spissingen av mitt eget arbeid. Så det har vært verdifulle erfaringer.
LMF: Du er jo kjent både som en usedvanlig god låtskriver og som en sterk fortolker av andres tekster. Når du i improvisasjonene dine beveger deg vekk fra tekstbruk til rene fonemer og lyder, hvordan er det å miste den tekstlige og semantiske delen av sangen?
SE: Jeg har jo prøvd å jobbe improvisert med tekst, men har ikke funnet nøkkelen enda. Tekst er så definerende for form og stemning. Og stort sett synes jeg at dikt og improvisert musikk ofte blir så konstruert og «villet». Jeg bruker noen ganger et par «byggeklosstekster» som jeg synes fungerer, og det dukker tidvis opp begripelige ord og setninger i disse fonemrommene mine. Men jeg har stort sett valgt å jobbe uten. Jeg står mye friere musikalsk når jeg ikke må forholde meg til et såpass stramt organisert element som en tekst. Jeg foretrekker å definere rammene underveis. Det er derfor jeg jobber med improvisasjon. Jeg lette jo tidlig etter et annet vokalimprovisatorisk språk enn det som gjaldt for eksempel scat-sang. Jeg kan ikke fordra den formen, selv om jeg har den aller største respekt for folk som Ella Fitzgerald. Men hun transcenderer formen fordi hun har så sinnssykt fin timing og harmonisk oversikt, og så fin lyd i seg! Men jeg har vært ute etter et vokalt språk som er basert på stemmens egne premisser, og som fungerer i det tabufrie musikalske landskapet jeg liker.
LMF: Mange har jo prøvd å komme unna dette ved å tolke moderne poesi, som Gertrude Stein, for eksempel, på Karin Krogs Freestyle-plate. Men det fungerer ikke helt der heller.
SE: Jeg har et par av de første Karin Krog-vinylene fra 60-tallet der hun – allerede da – driver med stemmeeksperimenter på noen analoge ringmodulatorer. Det er noen veldig fine ting!
LMF: Og hun gjorde dette nesten samtidig som den polske sangerinnen Urszula Dudziak, som bodde i Norge med mannen sin, Michael Urbaniak, på 60-tallet, og som også var med på å introdusere stemmeimprovisasjon til Norge.
SE: Det er dessverre altfor få av de yngre musikerne og sangerne som kjenner til Karins nybrottsarbeid…
LMF: Men generelt er den eksperimentelle modernismen i norsk musikk ikke en musikktype som har blitt tatt godt vare på, mange mener den aldri fantes. Og en viss type historieløshet er både påkrevd og en god gave for alle unge som vil bryte ned barrierer – for å ta det videre. Selv i 2009 er det som blir kalt utvidede vokale teknikker sett på som noe sensasjonelt, men de fleste teknikkene har lange musikalske tradisjoner. Fra Meredith Monks ululasjon til multifoni og vibratovokal til growling og screamo som er brukt i metal. Til og med King Crimson og Elvis har brukt dette. Hvor viktig har kjennskap til denne tradisjonelle utvidede vokaltradisjonen vært for deg?
SE: Jeg er helt sikkert påvirket og inspirert av mange av dem, bevisst eller ubevisst. Mine tydeligste påvirkninger er vel en blanding av folk jeg har hørt mye på av mine samtidige og av de jeg til enhver tid har jobbet sammen med – samt folk som Phil Minton og Meredith Monk. Jeg ble kjent med Meredith via Manfred Eicher, og tok timer hos henne i New York i noen måneder midt på 90-tallet. Timene hos Meredith var veldig uortodokse og lite «sangtimete». Hun lærte meg mye om prosessen fra ide til realisering, blant annet gjennom å gi meg tilgang til sin egen videodokumentasjon av egne prosesser fra første idé fram til ferdig forestilling, film eller konsert. Hun ga meg også helt konkrete teknikker for å unngå automatikk i improvisasjon – og for å røske opp i fastlåste mønstre når man har møtt veggen. Hun er en veldig klok og sjenerøs person. Og søt. På flygelet i studioet sitt hadde hun festet to papirlapper. På den ene hadde hun skrevet: Be gentle. Og på den andre: Keep trying.
LMF: Veldig mye av de siste ti årenes inspirasjon for improvisasjonsmusikere har kommet fra etniske musikkulturer, fra bruk av instrumenter som indiske pumpeorgler og shrutibokser til fascinasjon for vokalbruket i Ghazal, improvisasjonen i Khayal, til Cages bruk av indisk dans. I Østen har man et mer spirituelt og prosessuelt forhold til naturen som blir sett på ikke som noe statisk, men som noe som er i konstant forandring. Derfor har man utviklet helt annerledes vokalteknikker som imiterer naturen istedenfor å temme den, for eksempel tuvansk strupesang som ble utviklet for å imitere fossefall og slettevinder, eller joiker som personifiserer et menneske eller en elv. Jeg har lagt merke til at du, i motsetning til mange andre musikere, har holdt deg borte fra å direkte tolke etnisk musikk.
SE: Jeg ser på den etniske musikken som en stor inspirasjonskilde – både lydlig og som eksempler på andre måter å organisere musikk på. Jeg har hørt veldig mye på tradisjonsmusikk fra hele verden, særlig japansk, arabisk, kinesisk, indisk og norsk vokalmusikk. Men jeg har aldri prøvd å gå inn i selve tradisjonen. Det ville uansett blitt fryktelig dilettantisk, tatt i betraktning at dette er tusenårige sofistikerte musikkformer som utøvere bruker et helt liv på å mestre. Men som med all annen musikk har jeg latt meg inspirere, og har forsynt meg på mitt vis. Jeg lever i en ekstremt kaotisk og mangfoldig tid og jeg elsker dette kaoset, det er et stort trøkk i musikklivet i Norge, folk tillater seg mye. Det blir vel med det etniske som med alle påvirkningskilder, at det handler om hvordan man fordøyer og forvalter alt det man mer eller mindre bevisst lar seg påvirke av ettersom verden krymper og «alt» er tilgjengelig i løpet av et tastetrykk.
LMF: Tilbake til Cage og hans ideer om introdusere tilfeldighet og ubestemmelighet og å bevege seg vekk fra intensjonelt og følelsesmessig innhold i musikken: jeg husker hvordan dette fungerte veldig bra i musikken hans, ideene kom til sin rett nærmest med en gang. Men når han gikk over til å skrive poesi, så var de samme poengene mye vanskeligere å få gjennom, for språket var, i forhold til musikkens mer abstrakte natur, så befengt med semantikk og språklige tradisjoner. Jeg føler at det samme gjelder for stemmebruk. De fleste har i 2009 kommet fram til at det er ok med en lang Albert Ayler-saksofonsolo eller pianoimprovisasjon, men eksperimentell stemmebruk provoserer ennå, og folk assosierer det med en illsint bestemor fra Bulgaria eller et intenst toalettbesøk. Det ulogiske blir så påtrengende.
SE: Stemmen er det mest direkte og personlige instrumentet. Ikke noe filter her, som med andre instrumenter. Lyden kommer rett ut av kroppen din. Alle bruker stemmen til å kommunisere med, til å rope, klage, synge med. Så hvis man som sanger jobber med stemmebruk som minner mer om det du nevner her enn om det opphøyde, vakre, så blir det provoserende for en del. Og provoserende på en annen måte enn når en musiker demonterer trommesettet, eller en pianist hiver innholdet i kjøkkenskuffen oppi flygelet, eller en saksofonist wailer på munnstykket, fordi disse instrumentene «tilhører» utøveren, musikeren, altså en innvidd, en som vet noe om dette instrumentet som folk flest ikke gjør. Jeg tror at folk dermed har større toleranse og ydmykhet overfor ukonvensjonell bruk av alle andre instrumenter enn stemmen. Stemmen tilhører alle. Ingen er uinnvidde her. Og folks toleransegrense er tilsvarende lav, i tillegg til at de tviler på om man er en seriøst arbeidende kunstner med store kunnskaper om det man holder på med, når man bare står der og fremfører rare og stygge lyder.
LMF: ”Å bli hørt er å bli sett” er jo nærmest et politisk slagord, og det er flere stemmeteorier som omhandler frigjøring gjennom stemmen. Blant annet ble det fremsatt en teori av psykologen Alfred Wolfsohn på 40-tallet. Han var opptatt av hvordan folk hadde blitt traumatisert av å ha blitt påtvunget Hitlers kommanderende stemme fra høyttalere i Berlins gater eller etter å ha hørt sine medsoldaters skjærende hyl på slagmarkene. Wolfsohn mente at gjennom å få kontroll over egen stemme og utvide dens register kunne man frigjøre seg selv, få mer selvkontroll og gjøre positive ting. Hans teorier ble videreført av Roy Hart Theatre Group og deres Theatre of the Voice. Og i det siste, selv i Norge, har det vært en oppblomstring av yogaformer som handler om å få kontroll over stemmen og utforske dens bruk. Føler du at det har noe for seg å snakke om stemmefrigjøring i 2009?
SE: Det er alltid interessant å snakke om stemmefrigjøring! For stemmen er alltid underlagt sosiale konvensjoner. Jeg har selv tilegnet meg en del bra teknikker fra yoga etc. som jeg bruker hele tiden. Jeg var også på et Roy Hart-kurs for mange år siden, og lærte masse av det. Hans tanker om sosialiseringen av stemmen og de teknikkene han har utviklet for å råde bot på noen av skadevirkningene er helt begripelige og logiske. Hør bare på det kolossale stemmevolumet til et spedbarn på en halv meter – og så den tynne, lille stemmen til samme barn 15 år senere. Så hva har skjedd i mellomtiden? Jeg synes det er bra at noen forsøker å finne ut av og konkretisere dette. Det er interessant også i forhold til det meste av sangundervisning pr. i dag som også er knyttet opp til sosialt definerte konvensjoner, også kjønnsrollemessig, om hva som er attraktiv og ønskelig stemmebruk, i tillegg til alle musikalske, estetiske føringer som tvinger stemmen inn i bestemte mønstre. Så arbeidet med å frigjøre stemmen, det vil si avdekke potensialet i instrumentet ditt, er helt grunnleggende. Men også bare grunnleggende, i forhold til et helt annet stykke arbeid, som handler om musikk. Jeg opplever at det ligger en felle i alt dette fokuset på «frigjøring» og «oppdagelse av eget uttrykk» og det «personlige» og «unike» etc. Jeg synes man kan gå seg helt bort her og glemme at i det øyeblikket du åpner munnen og gir lyd fra deg, så er det allerede høyst personlig og bærer din signatur så det holder. Så man trenger kanskje ikke å jobbe så mye med å «skape seg et eget uttrykk»? Særlig når man jobber med utvidede vokalteknikker som ofte er veldig ekspressive, så balanserer man hele tiden på line med fare for å ramle ned i det private. Derfor har jeg har alltid måttet jobbe mye med å nøytralisere dette – blant annet gjennom å legge alt fokus på rent musikalske faktorer som klang, timing, register, dynamikk etc. og på rent muskulære, stemmemessige utfordringer. Men jeg har mange ganger ønsket at jeg spilte et annet instrument som allerede har noe av denne nøytraliteten og dette filteret mellom kroppen og musikken helt gratis.
Sidsel Endresen på Myspace.
Programmet for Høvikodden Live 09:
Søndag 30.8. kl 14 Åpning
Performancer av Tori Wrånes og Simona Barbera
Bestillingsverk av Stephen O´Malley
Diskjokke (utescenen)
Serena Maneesh (utescenen)
Søndag 6.9. kl 14 Sidsel Endresen + Noxagt (utescenen)
Søndag 27.9. kl 14 Susanna + Maja Solveig Kjelstrup Ratkje
Søndag 4. 10. kl. 14 Jaap Blonk (NL) fremfører Schwitters ”Ursonate”
Stine Motland
Performance med Tori Wraanes med band
Søndag 11.10. kl 14 Merzbow + VOID OV VOICES (Attila)
Søndag 25.10. kl 14 Lydpoesi:
Sten Hanson, Famlende Forsøk, Jordan Scott, Pär Thörn, Sarah Granskou, tekstopia m.fl.
Tabita Berglund blir ny sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester
Berglund blir Bergen Filharmoniske Orkesters første norske sjefdirigent siden 1985, og den første norske kvinnelige sjefdirigenten noensinne for et norsk orkester.
Og prisen går til...
INNLEGG: Bak de aller fleste talenter står en analog, menneskelig inspirator og mentor. Musikkviter Audun Molde setter søkelyset på musikklæreren.
Vil ta over verden med feministisk og skeiv pop
Urørt-vinneren Girl Group skriver låttekster med mørke tema kledd i catchy popmusikk. Slik skal de få både hatere og elskere hekta før de skjønner hva de synger med på.
Tekstforfatterpris til Ane Brun
– Hun skriver personlig og eksistensielt, men samtidig universelt.
Ballade video: Søvnløse netter
Med Synne Sanden, Døssi, Bjørn Berge, Jonas Lovv, Joakim Kleven, Leander, Twin Serpent, Nullskattesnylterne & Teater nonSTOP, Halycon Days og Nicolas Leirtrø’s Action Now!
Sarah Winona Sortland er ny daglig leder i Musikkforleggerne
Går fra kommunikasjonsstilling til toppjobben.
