Bare ører

Også i år knytter All-Ears-programmet sammen etablerte europeiske og amerikanske improvisasjonsmusikere og yngre, norskbaserte utøvere. Den todelte avslutningskonserten – med en ung solovokalist og et triomøte mellom den etablerte, amerikanske saksofonisten Ken Vandermark, og John Tilbury (piano) og Eddie Provost (perkusjon) fra den britiske friimprovisasjonsgruppen AMM – er i så måte symptomatisk for festivalens programmering.

Årets avslutningskonsert på Henie Onstad sammenfalt også med avslutningen på Arne Nordheim-utstillingen «Ingen ism-er for meg takk», uten at dette ble nevnt med et ord. Dette ligner etter hvert på en strategi: All-Ears-programmet er åpent, uten årlige tema, og under denne konserten valgte man også å ikke introdusere utøverne. Denne mangelen på et uttalt program kan sikkert problematiseres – utover Lasse Marhaugs introduksjon av musikken som «lavmælt», forble konserten i alle fall ukommentert. På den annen side legges det ingen føringer for musikken som kommer, og AMM-medlemmene hadde også lengre samtaler om improvisasjonsmusikk på Ny Musikk tidligere under festivalen.

Individuelt lydrepertoar
Den østeriske vokalisten Agnes Hvidzalek (f. 1987) har bakgrunn fra impromiljøet i Wien, men hun har bodd og arbeidet i Norge siden 2008. Innledningsvis bygger hun på en dyp, grov basstone, som gjentas og etter hvert varieres. Under hele solokonserten – som varer i om lag 20 minutter – står Hvidzalek nesten ubevegelig på scenen. Selv om hun bare bruker stemmen og kun har mikrofonen foran seg til hjelp, minner lydene hun skaper mye om elektronisk musikk – man kan kanskje snakke om en slags effekter uten effektenes opphav (altså sampler, ekkoeffekter og andre lignende virkemidler) – eller en form for maskinimitasjoner.

Utover i konserten jobber Hvidzalek også mye med pust, pausering og overtoner, og hun lager raske rytmiske figurer ved hjelp av tungen og leppene som skaper en kraftig intensitet i uttrykket, og som på et tidspunkt får høyttalerne i salen til å skurre kraftig. Hvidzalek demonstrer en sterk formsans, og evne til å gi improvisasjonen retning.

Det er utforskningen av de enkelte lydene som virker å være sentralt i Hvidzaleks prosjekt – hun bygger improvisasjon ut fra få lyder og de tekniske begrensningene (elektronikk uten elektronikk).

Tilbakeholden improvisasjon
John Tilbury (piano) og Eddie Prevost (slagverk) er aktive representanter for friimprovisasjonsgruppen AMM (hvis navn bak akronymet forblir ukjent), til tross for at de begge er godt oppe i 70-årene. Den tjue år yngre Ken Vandermark (saksofon) er en viktig del av musikkscenen i Chicago, der postrock-gruppen Tortoise lever side om side med frijazzmiljøet og improvisasjonsmusikken (Vandermark har også – i likhet med mange norske impromusikere – arbeidet mye i begge de to sistnevnte sjangerne).

Der AMM på 60- og 70-tallet var radikale, både i en lydmessig og politisk forstand, får Lasse Marhaug muligens rett i sin påstand om at dette er lavmælt musikk – i alle fall er den kontemplativ og full av roligere strekk, og selv om konserten sikkert er tre ganger så lang som Hvidzaleks, er dette et ytterst sparsommelig uttrykk – bare ved et par anledninger spilles det av full kraft.

Improvisasjonene til Tilbury/Vandermark/Prevost kulminerer like gjerne i korte solistpartier eller nesten-stillhet, som voldsomme utblåsninger. Det er lite variasjon i metodene – med unntak av Vandermark som har tre instrumenter å spille på (tenorsaks, bassaksofon og klarinett), forholder de to AMM-medlemmene seg til klare begrensninger i spillemåte. Dette gjelder særlig Prevost, som selv når han bruker trommene, skaper mer fortettet buldring og motstand enn rytmiske figurer. Det er sjelden man hører en perkusjonist som legger av så ofte, under store deler av konserten benytter han bare bue på cymbalene og han spiller aldri med stikker.

Vandermark trekker på sin side trioens uttrykk mer mot frijazzen, noe jeg synes kommer tydeligst frem i tonen når han spiller på tenorsaksofonen. Vandemark har også enkelte antydninger til klarere rytmikk, som når han bruker klaffene på saksofonen til å skape en perkussiv effekt, og under deler av konserten oppleves han som den mest fremtredende av de tre. Han varierer mye mellom å spille lengre toner på saksofonen og tettere, mer frenetiske klarinettstrekk, og han fremfører også en lengre sirkelpust-sekvens på bassklarinetten.

Les også: [link id=68219 title=»Betydningen av å lytte«]

Etter de mer intense strekkene kan jeg som tilhører ta meg i å vente på en forløsende avslutning. Særlig merkbart blir dette når konserten tilsynelatende tar slutt og salen venter på applausen, men Prevost fortsetter å spille. Som lytter er jeg tvunget til å akseptere dette valget – som om dette var en gudstjeneste der slutt-tidspunktet er ukjent.

Presserende
Pianist John Tilbury har arbeidet mye med Morton Feldmans musikk – som kjennetegnes av små bevegelser og asymmetriske motiv – og dette gjenspeiles i måten Tilbury utøver på. Tilbury er en svært tilbakeholden pianist rent dynamisk, og i likhet med Prevost spiller han i lengre perioder nesten ingenting. Han holder seg gjerne til noen få toner av ganger, eller han repeterer akkorder og store sprang.

I lyttingen sett under ett er det nettopp de nesten stillestående partiene, og de uhørt subtile improvisasjonene, som oppleves mest engasjerende. Her fungerer det restriktive frigjørende, til tross for at musikerne jobber ut fra «metodiske» begrensninger.

Den kompromissløse holdningen til improvisasjon som de to gjenværende AMM-medlemmene representerer, virker fremdeles presserende og vesentlig. Som tilhører kan jeg aldri regne meg frem til neste trekk, trioen utfordrer lytteren og oppnår paradoksalt nok også å utvide samspillet. De åpner for en improvisasjon uten åpenbare, konvensjonelle valg, rene innfall eller umotiverte påhitt.