Stjernespekket platebunke med ny, norsk musikk – men aller best nå er et ungdomskor fra Drammen

Bragenes Kirkes Ungdomskor sørger for vakker julestemning. Rune Alver er ute med sin  tredje plate med musikk av den omdiskuterte komponisten Signe Lund. Ingar Zach og Michele Rabbia presenterer spennende lydkomposisjoner for perkusjon og elektronikk. Tora Augestad drømmer om våren, og synger om den vidunderlige måneden mai på to utgivelser.

BRAGERNES KIRKES UNGDOMSKOR (dir. Beate Strømme Fevang): Colours of Christmas (Lawo)

Det strømmer julemusikk fra høyttalere over det ganske land. I kjøpesentre. På butikken. På bussen. I radio. På TV. Fra reklamene på Youtube. Dette er jo fint og koselig og alt mulig sånn, men hvorfor må det være de samme sangene igjen og igjen? Jeg orker snart ikke mer Jingle Bells!

Hjemme hos meg er det først og fremst Bragernes Kirkes Ungdomskor som står for julestemningen. Og jeg vil gjerne få rope ut en stor takk til dette koret og dirigent Beate Strømme Fevang. Ikke bare synger de julete og fint så det holder – de har også gjort meg oppmerksom på et knippe med julesanger som er ukjente (i hvert fall for meg). 

Så å si alle sangene på Colours of Christmas er nye, og flere av komponistene er norske. Kim André Arnesen står bak hele fem av utgivelsens 15 nummer. Han skriver tonalt og smidig. Det ligger et godt håndverk i bunnen, og det er tydelig at jentene i koret liker å synge det. Et litt mer utfordrende uttrykk finner vi hos Frederik Sixten, som spesielt i sin Rejoice nok tøyer ørlitt på grensene for hva som kan regnes som julemusikk. Ellers finner vi også Tove Knutsen og Svein Møller blant de norske opphavspersonene.

Noe av det jeg liker med denne platen er at den har en så fin balanse mellom det smellvakre og det sofistikerte. Selv om den kanskje ikke kommer helt opp mot Det norske jentekors fantastiske Stille grender fra i fjor, så er Colours of Christmas helt klart den beste juleplaten som har kommet dette året. Hør spesielt: Kim André Arnesen «Julenatt».

RUNE ALVER: Signe Lund – Malgré moi (Lawo – NB: kun digital)

Få personer er så omdiskutert i norsk musikkhistorie akkurat nå som komponisten Signe Lund (1868–1950). Det er vanskelig å enes hvilket bilde som skal males av henne. Er det kvinnesakskvinnen, som sprengte alle rammer for hva som ble forventet av hennes kjønn, og som forlot mann og barn for å skape og spille musikk? Er det sosialisten som kjempet for komponistenes rettigheter, og sørget for at Norsk komponistforening ble grunnlagt i 1917? Eller er det NS-medlemmet som gikk helhjertet inn for Quislings sak, og som stod last og brast ved sin overbevisning helt fram til sin død i 1950? 

Lund ble nærmest totalt radert ut av den norske musikalske bevisstheten etter krigsoppgjøret. De siste par årene har imidlertid pianisten Rune Alver gjort et stort arbeid i å løfte fram musikken til denne omdiskuterte kvinnen. Nå i desember foreligger den tredje utgivelsen i en serie med Lunds klavermusikk: Malgré moi (=På tross av meg). Og det står tydelig fram for meg at fra et rent musikalsk ståsted var det ufortjent at Lund skulle glemmes. 

Det brytes kanskje ikke så mye nytt land i komposisjonene henne, men Lund skrev virkelig fine stykker med sterke og klare musikalske ideer. I en norsk kontekst er det interessant å se henne i sammenheng med en annen kvinnelig komponist fra noen tiår tidligere – Agathe Backer Grøndahl. Lund er nok hakket mindre virtuos i stilen enn Grøndahl, men står likevel solid i tradisjonen etter Chopin og andre klaverkomponister fra stue-pianoets storhetstid. 

Rune Alver er virkelig hjemme i denne stilen. Han drar på med stor rubato og stor klang. Liker man det «analytisk» og stramt er det bare å holde seg unna. Jeg mener imidlertid at denne typen bredt spill er nettopp den riktige tolkningsmåten for denne typen musikk. 

Alle de tre Lund-innspillingene hans, Études poétiques (2020), Impromptu (2021) og Malgré moi (2021), er varmt anbefalt. Hør spesielt: Petite Valse coquette, op. 10.

INGAR ZACH / MICHELE RABBIA: Musique pour deux corps (SOFA)

Ingar Zach er en av Norges mest spennende perkusjonister. Jeg har fulgt han i noen år, og blir stadig imponert over hvordan han kommer opp med nyskapende lydbilder med trommene sine. Spesielt liker jeg det når det høres ut som at han spiller elektroakustisk musikk, selv om han bare bruker akustiske trommer og cymbaler. 

På Musique pour deux corps arbeider Zach sammen med den italienske perkusjonisten Michele Rabbia, og sammen skaper de et utrolig spesielt lydunivers. Elektronisk mørkt, atmosfærisk og moderne. Men det er også noe som minner meg om fransk musique concrète fra 1970-årene (spesielt Bernard Parmegiani, om noen skulle ønske seg en obskur referanse). 

Det mest tiltalende med med denne platen er hvordan Zach og Rabbia gjør selv de mest elektronisk-klingende lydene menneskelige. Dette organiske i det elektroniske mangler gjerne når det komponeres for datamaskiner eller lydbånd alene. 

Jeg er fascinert.

 Hør spesielt: «Memory Behavior»

TORA AUGESTAD / HENRIK HELLSTENIUS / BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER (dir. Edward Gardner): Past & Presence (Lawo)

På Past & Presence får vi servert tre velsmakende godbiter signert komponist Henrik Hellstenius.

Første rett er et knippe orkestersanger basert på Øystein Rimbereids diktsamling Lovene fra 2015 – i en engelsk gjendiktning. I As if the Law is Everything veksles det kontinuerlig mellom tale- og sangstemme, og stykket er fullt av dramatiske nerve.

Lignende teatralsk er også neste rett; konserten Still Panic for bassklarinett. Denne snodigste av alle blåserne beveger seg som en Harlekin. Han skrøner og spotter, mens han danser rundt på lette føtter. Jeg føler at også her er det en historie som fortelles, selv om stykket er instrumentalt.

Men uansett hvor velsmakende disse to stykkene er, så blir de bare forretter for selve indrefileten på plata: den såkalte «rekomponeringen» av Robert Schumanns romansesyklus Dichterliebe. Hør for eksempel på hvordan de lyse strykerne smyger seg mykt rundt Aguestads stemme i «Im wunderchönen Monat Mai». Det er lekkert og delikat.

Tora Augestad er en glimrende operasanger som mestrer til fulle både det sceniske og det musikalske. Hun har en dyp og vakker stemme. Hun har også skuespillerens raffinerte forståelse av tekstens betydning og karakterens motivasjoner. Augestad er rett og slett både sanger og historieforteller.

Vi er altså igjen inne i tradisjonen med levende fortolkning av den musikalske arven. Det er fristende å trekke en liten parallell til Schwanengesang som jeg omtalte i forrige utgave av Ballade Klassisk. Der den platen handlet om å finne en slags «indre essens» i Schuberts sanger, handler Hellstenius sin Dichterliebe mer om å gjøre Schumanns melodier aktuelle og nye. Schumanns melodier og Heines tekster er beholdt uforandret. Hellstenius’ store klangfantasi og energi får meg til å spisse ørene, og høre disse velkjente sangene med friske ører. Hør spesielt: Schumann: «Im wunderschönen Monat Mai»

MUSIC FOR A WHILE: Essays (Grappa)

Siden vi er innom Tora Augestad vil jeg ta med hennes Music for a While og deres nye plate Essays. I dette bandet synger Augestad relativt kjente sanger fra det klassiske reportoaret, akkompagnert av noen av Norges fremste musikere fra det rytmiske feltet.

På platen finner vi igjen Schumanns «Im wunderschönen Monat Mai» og det er fascinerende å se de to innspillingene opp mot hverandre. Hvilken man foretrekker, kommer nok an på om man heller mest mot det «klassiske» eller det «populærmusikalske» fetet.

Egentlig er ikke klassisk musikk spilt med trommesett, tuba og steelgitar helt min greie, men det er mye på plata som har noe for seg. Jeg ble for eksempel ganske betatt av den sensuelle og vakre «Pur ti mio» fra Monteverdis Poppeas kroning, hvor Augestad synger duett med Magnus Staveland.  Det er litt fint å for en gangs skyld høre disse knalldyktige operasangerne synge med følsomhet og nærhet i mikrofon, og ikke bare høyt og projiserende i konkurranse med et stort orkester. Og så er det ubetalelig festlig å høre Stian Carstensen briljere med improvisert barokkornamentering på banjo. 

Det mest fascinerende med Music for a While, er at styrken i musikken som «die alten Meister» skapte kommer så tydelig fram når de blir satt inn i et uttrykk hvor det normalt spilles mye enklere komposisjoner. Dette slo meg spesielt da jeg hørte Brahms «Von Ewiger Liebe». Tenk om dagens populærmusikkomponister kunne laget låter med en slik harmonisk og melodisk rikdom! Hør spesielt: Monteverdi «Pur ti mio».

Denne gangen framskyndet vi Ballade klassisk på grunn av den høye bunken CDer som var aktuell før jul – ja, jeg foretrekker å ha musikken på fysiske plater. Men snart er det juleferie, skolestenging, smittevernvennlige juleselskap og, forhåpentlig: En riktig god musikkjul og et velklingende nyttår!