Ballade video spesial: Der alt liv begynte. Musikalsk dypdykk med Bjørn Charles Dreyer

Bjørn Charles Dreyer er frilansmusiker, komponist og musikkprodusent med gitar som hovedinstrument. Etter flere år som frilanser ble han særlig interessert i lydkunst og lydbildekomposisjon. Time and Mass (2021) er hans første innspilling for NXN Recordings, og ble møtt med svært god respons.

Det er dette prosjektet som musikeren nå følger opp med de tre videoene «Entirety for piano and Electronics», «The Always Juvenilia» og «Undying-Dying». De viser en verden som nok er trolsk og litt fremmed for mange av oss, men som samtidig utgjør grunnlaget for vår eksistens. Bokstavelig talt en reise under overflaten – og kanskje også innover i oss selv.

– Gratulerer med tre spektakulære og svært vakre videoer! Hvordan kom egentlig denne ideen om filming under vann i stand? Og krevde det mye forberedelser og finansiering?

– Ideen ble trigget da en god venn, Lene Midling-Jenssen, viste meg et fotografi tatt av Erling Tønnesen. Bildet viste en sofa på havbunnen. Ganske poetisk. Lene er regissør, og jeg spurte henne der og da om hun ville regissere en musikkvideo for meg, hvor utgangspunktet var Mandals-skjærgården, som jeg har en forkjærlighet for, men denne gangen sett fra under overflaten.

– Lene er selv dykker og sa umiddelbart ja. Da var det også naturlig å spørre Erling Tønnesen om å filme. Han sa også ja, og stilte med hele Mandal dykkerklubb til disposisjon. Det var et digert apparat i sving med masse dykkere, en 50 fots skøyte, et par småbåter og to av Norges fremste fridykkere, Melissa Miole Granli og Siri Østvold. Prosjektet ble støttet av Kulturrådet og Agder fylkeskommune.
 

BJØRN CHARLES DREYER: Entirety for Piano and Electronics

Bjørn Charles Dreyer har spilt mer enn 1000 konserter, og bidratt på nærmere 200 plater med artister som Xploding Plastix, Mari Boine, Anneli Drecker, Anne Grete Preus og Madrugada. Vi spør ham hva som er den største forskjellen på å jobbe med egen musikk og å hjelpe med å fargelegge andres visjoner.

– Det er ganske annerledes å fargelegge sin egen musikk. Jeg opplever stadig at det er vanskeligere å finne en fin gitarstemme på mine egne komposisjoner. Jeg jobber ut fra et lydlandskapsperspektiv, heller enn et gitarperspektiv. Da opplever jeg ofte at «vanlig» gitarklang ikke er klangen jeg søker etter. Det er nesten lettere å være kreativ i fargeleggingen av andres musikk. Jeg har ikke noen god forklaring på hvorfor, men det handler nok om samrøret av å være komponist og gitarist på samme tid. Jeg lager ikke gitarbasert musikk. For meg handler det først og fremst om musikk og uttrykk.

Dreyer har nylig også vært musikalsk ansvarlig for Heimanifrå – på høge hæle i Junaiten, som bygger på Siv Ringdals bok På høye hæler i Amerika, og tar for seg Agderkvinnenes utvandring til Amerika på 50- og 60-tallet. Er det viktig for ham å knytte seg opp mot det sørlandske og det lokale?

– Ja! Som nevnt har jeg en forkjærlighet for den sørlandske skjærgården, men også Mandals industrihistorie og kystkultur, hvilket gjenspeiles i alle mine prosjekter og kanskje tydeligst i Piston Ltd og Westaman, begge selv-initierte i samarbeid med Xploding Plastix og Erland Dahlen. Prosjektene var tuftet på lyden av Marnar motor, en lokalprodusert snekkemotor, og Westamaran, en hurtiggående katamaran, også produsert i Mandal.

– Heimanifrå er tuftet på historien om emigrantene som dro fra Sørlandet, spesielt vest i Agder-fylket, til USA. Jeg er på mange måter et resultat av den historien. Begge foreldrene mine utvandret tidlig på 60-tallet og returnerte på 70-tallet med meg på flyttelasset og en bunke country-LP-er. Dette har helt klart preget meg og min identitet, også musikalsk.
 

wESTAMAN – Endemic Engine

– På Time And Mass jobbet du nært med Kristiansand symfoniorkester, men også med folk som Erik Honoré og Jan Bang, som mange nok kjenner fra Punkt-festivalen. Kan du si noe kort om musikkmiljøet på Sørlandet i dag – og hvordan du kjenner deg hjemme i det?

– Jeg har ikke lenger den samme inngående kjennskapen til musikkmiljøet på Sørlandet som jeg en gang hadde, men jeg tar ikke mye feil med å si at det er vilt bra musikalske krefter og talent der. Og, det jeg husker som særlig bra da jeg var ung og håpefull i Kristiansand, var et svært inkluderende miljø med null skiller mellom genre og grupperinger. Alle hang sammen, gikk på de samme klubbene og festene. Det var musikere, kunstnere og skuespillere, regissører, psykologer og lærere, you name it.

– Time And Mass har en spesiell og personlig bakgrunnshistorie, i og med at din livsledsagerske gikk bort, slik at du ble sittende igjen som alenefar. Hvor lang tid tok det før du klarte å bruke sorgen og følelsene til noe kreativt?

– Jeg tror det foregikk nokså parallelt. Albumet kom til som en del av et doktorgradsprosjekt som ble påbegynt året før Lise ble syk. Jeg fortsatte arbeidet med albumet og doktorgraden samtidig som jeg pleiet Lise og tok vare på ungene. Da hun døde et år senere, ble det for mye, og jeg tok permisjon et år fra doktorgradsarbeidet. Jeg tror hele prosessen fra før sykdom, mens nedbrytningen pågikk og døden inntraff, har preget musikken og alt annet jeg gjorde da, og alt jeg gjør nå, også. I de siste årene har jeg vært opptatt av forgjengelighet, dødelighet og liv, hvilket trakk meg under vann i videoene, til det nærmeste vi kommer ursuppen, der alt liv en gang begynte.
 

BJØRN CHARLES DREYER: The Always Juvenilia

– Du har også forsket på gitar og elektronisk musikk i et kreativt perspektiv, og har blant annet skrevet Elektronisk gitar praktisert ut fra lydlandskapsperspektiver, en mastergradsavhandling. Hva synes du er det mest spennende ved å jobbe i krysningsfeltet mellom forskning og det rent musiserende og kompositoriske?

– Det er noe herlig navlebeskuende å få holde på og nerde med det man syns er gøyest, nemlig å spille gitar og leke med duppeditter. Dette er jo ikke den mest akademiske fremstillingen, men i praksis er det det som skjer, vil nå jeg si. Så er det selvfølgelig viktig å være etterrettelig og skrive godt om det man finner ut. Jeg kan også si at jeg har opplevd at den analytiske holdningen som forskningen fordrer kan bidra til å kvele det jeg opplever som viktigst med musikk, nemlig det uforbeholdne følelsesmessige aspektet musikken har. Men, er man bevisst disse tingene, kan musikk og forskning være både interessant og gøy.

– Du har i tillegg jobbet med fenomenet «synestesi», som enkelt forklart er enkelte menneskers evne til å «høre» farger og «se» lyd. Hvordan har dette påvirket deg som musiker?

– Synestesien påvirker min musikkutførelse på alle måter, når jeg spiller, lytter eller komponerer så hører jeg farger. Det foregår ganske ubevisst. Etter sigende var jeg ganske begavet kunstner da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen. Håpløs teknisk, men ekstremt produktiv og lagde bare abstrakte arbeider. Mulig det også påvirker hvordan jeg ser musikk, nå. Jeg er en sucker for formløse, kontemplative lydbilder.
 

Forskerportrettet: Bjørn Charles Dreyer

– Og til slutt: Jeg antar videoene vil føre til forlenget liv for Time And Mass som prosjekt. Har du noen konkrete planer her – og kan du ellers si litt om planene videre?

– Det mest nærliggende er å pushe videoene i Naxos-systemet globalt og ellers spre dem så godt som mulig. Jeg har avtale med NXN/Naxos om en ny utgivelse globalt, og ser nå på muligheter for å spille inn med ensemblet mitt, skaffe finansiering og så videre. I tillegg er det en del komponering som gjenstår.

– Det er også planer om et samarbeid med Kristiansand symfoniorkester om fremføring av musikk fra Time And Mass og nyere komposisjoner. I tillegg er det konkrete planer om et samarbeid med Sørlandets Kunstmuseum om en videreførelse av Synestesi i musikken.

Synestesi i musikken er et prosjekt under utvikling, der Dreyer blant annet nylig gjorde en konsert for Ritmo Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse ved Universitetet i Oslo.

– Utover dette fokuserer jeg på ensemblet mitt og musikken min. Jeg endret retning langt inni karrieren fra å være session-musiker til å utvikle egne ting, noe som er både givende og spennende, sier Dreyer avslutningsvis.
 

BJØRN CHARLES DREYER: Undying-Dying

Ballade video er Ballades ukentlige visningsvindu for nye norske musikkvideoer, og har vært publisert 135 ganger siden 1. februar 2019. Hver fredag slipper vi en bolk med aktuelle kortfilmer og videoer, som siden samles på denne omfattende samlesiden.