Arve Tellefsen sa ja til å bli med sitarspilleren inn i nytt musikalsk landskap

Arve Tellefsen har ringt meg opp igjen etter at jeg først prøvde ham. Noen av timene han hver dag bruker på instrumentet sitt går akkurat nå med til til å spille med en sitarspiller fra Drammen.
– Rohini Sahajpal sa til meg at hun ble så overveldende glad og får så mye ut av å spille med deg og Kjetil Bjerkestrand – hvordan vil du beskrive samarbeidet?
– Det er veldig spennende altså, for inngangene våre er veldig forskjellige. Nå har jeg prøvd meg på mange forksjellige musikkarter, av ren nysgjerrighet. Også indisk, da jeg spilte med den kjente komponisten og fiolinisten Lakshminarayana Subramaniam. Da spilte jeg jo duett med ham, og det handlet om å herme hverandre – jeg er veldig god til å herme. Mens denne gang skal jeg spille med et instrument totalt forskjellig fra fiolin; sitaren. Det er veldig inspirerende! sier Arve Tellefsen.
Du finner knapt noen større på fiolin i Norge.
– Jeg lærer voldsomt mye av Rohini, sier Tellefsen.

Sahajpal og Tellefsen på en av prøvene med hvert sitt instrument. (Foto: privat)

Sahajpal sier i sin ende av telefonen at hun ikke hadde noen forhåpning om et ja fra Tellefsen, da hun spurte om samarbeid etter å ha møttes på Barnas verdensdager, for to år siden i Oslo. Hun kaller Tellefsen og Bjerkestrand for «bautaer» som på denne måten lager en vei for en som er mindre etablert enn dem:
– Jeg vil bare virkelig hylle Arve Tellefsen og Kjetil Bjerkestrand for å spille med meg! Da jeg spurte regnet jeg med et nei – men det kom som et JA. Det var ganske stort for meg. Og de lar meg komme som den jeg er, og respekterer meg som musiker og mine visjoner. Forestillingen de øver til lager de sammen med koraspilleren Sidiki Camara og Niti Ranjan Biswa på tabla, og de spiller sammen på Melahuset lørdag kveld. Der får man høre noen melodier som Tellefsen har spilt før, men med overraskelser – og et stykke Sahajpal har skrevet.

Alt var ikke klart da Ballade intervjuet dem. Tellefsen sier han lærer mye av å spille med Rohini Sahajpal også:
– Det blir tre forskjellige innganger – så møtes vi forhåpentligvis et sted. Det er spennende for oss også, at vi ikke helt vet hvor vi møtes.

– Først blir det en slags introduksjon fra hver av oss, med noen mer rene musikkformer – og så går vi inn i noe som vi samme står for, beskriver sitarspiller Rohini. Tellefsen tar med seg både sin bakgrunn i wienerklassisisme, moderne musikk for fiolin, som når han har spilt Arne Nordheim – men også filmmusikk og en rekke andre stilarter.

– Jeg lærte av jazzmusikere at det er ting som er viktigere enn perfeksjonisme.
Arve Tellefsen

– Jeg velger musikk jeg har en glede av å spille sjøl. Men når det gjelder det jeg spiller med Rohini og Kjetil nå, så er vi ikke helt ferdige med programmet enda. Vi prøver å finne musikk vi alle tre kan være med på, og så skifter vi på å ha hovedrollen. Men én felles faktor er kanskje sigøynermusikk, der har vi en liten møteplass. Sigøynermusikk er jo beslekta med indisk musikk – og knytter det hele sammen, så det er et stikkord. Og noe vi har sansen for alle tre.

– Vi er ikke opptatt av at det må være såkalt perfekt. Perfeksjonisme kan bli litt kjedelig. Hehehe, så unnskylder vi oss med det, når vi spiller «feil». Jeg kommer jo fra wienerklassisime og barokk – dér skal det være perfekt, og rent på hver eneste tone. Men for en vel 20 år siden lærte jeg av jazzmusikere at det er ting som er viktigere enn perfeksjonisme. Da jeg møtte og spilte med Jan Garbarek første gang både spilte og prata vi mye om musikk, og den friheten han hadde med seg misunte jeg ham veldig. Jeg tillater meg større friheter til å gjøre det på min måte nå. Og det jeg spiller kan være forskjellig fra gang til gang.
– Og det gir kanskje en åpenhet når man skal parre forskjellige tradisjoner, som dere jobber med nå?
– Mhm. Ikke minst.

Jo sterkere røtter, jo bedre kan de spire – sammen
Rohini har spilt med musikere som Frode Fjellheim og Stian Carstensen tidligere – med ganske andre bakgrunner en hennes: Oppvekst hos en far som sa det var viktig å spille et instrument med røtter i hans hjemland India.
– Da jeg var barn spilte jeg etterhvert med profesjonelle musikere. Midt under medisinstudiet var jeg med på en workshop med en av Indias store sitarprofessorer. Da var det han, Pandit Hariprasad Chaurasia, som oppfordret meg til å tenke på musikken, «du bør ta vare på det også!»

Arve Tellefsen spiller på Melahuset 3. desember. (Foto: Ole Viken)

Da hun skulle ut i turnus som avslutning på legestudiet, ringte mesteren henne opp selv og minnet meg på at det fantes muligheter i musikken også. Dét tok hun som tegn på at Pandit Hariprasad Chaurasia var seriøs på hennes vegne. Da hun fikk stipend til å studere sitar på musikkonservatoriet i Amsterdam – og seinere studier i Mombay – ble det veksling mellom internajonale musikktimer, hospitering på sjukehus i Nederland og India – og legevaktjobb hjemme i Drammen.
– Reis, sa avdelingsoverlegen til meg. Turnusen vil alltid ligger der når du kommer hjem. Og i Amsterdam åpnet indisk klassisk musikk seg for meg. Det ble viktig for meg å sikre at når jeg først griper denne muligheten; at musikken holder høy kvalitet. Ikke bare at det blir «noe som ligner på indisk musikk», forklarer hun til Ballade.

Sahajpal sammenligner seg sjøl som musiker med et tre. Jo sterkere røtter, jo sterkere kan de nye skuddene, i dette tilfelle den fusjonerte musikken, vokse, sier hun.

– Det har vært veldig spennende å se hvor dette tar oss – og med toner som glir godt i hverandre. Tellefsen er nysgjerrig, men at han i det hele tatt ville spille med meg, dét er jeg ham evig takknemlig for.