Synne Skouen (t. v.) i samtale med sanger Ingvill Statle Skjørten (t.h.) – hun har nettopp framført Skouens «Rug». (Foto: Siri Narverud Moen)

Et liv i skjæringspunktet musikk og mening

Det var ikke nok med ei hel bok med samtaler om musikk og kritikk, for musikkjournalist Bodil Maroni og komponist Synne Skouen. De tar det til scenen.

Kalender

Cikada RBK + EAU

23/10/2020 Kl. 18:30

Oslo

Ivan Mazuze Band

24/10/2020 Kl. 19:00

Viken

Kampenjazz: Skarbø Skulekorps

25/10/2020 Kl. 20:00

Viken

Bodil Maroni Jensen (forfatter): Det er i hvert fall ikke et festskrift.
Synne Skouen (jubilant, komponist, kritiker): Heldigvis!

Bodil Maroni Jensen klapper på paperback-boka hun har skrevet og redigert, den har fargeportrett av komponist og skribent Synne Skouen på forsida. Hun ville mer enn å bare redigere ting Skouen allerede hadde skrevet og ment for å feire hennes 70 år med musikk og meninger. (Les om Synne Skouen 70 år her og her.)  Maroni Jensen ville borre i det. Det ble til boka Den nysgjerrige lytter. På en liten scene i Sandvika, den blå høstdagen fyller hele glassveggen bak dem, spør journalisten, hun som nettopp har bokdebutert, om hvorfor Skouen ikke valgte én av uttrykksformene:
– Hvorfor holde på med begge deler? Musikk og det å skrive tekst.
– Hun spør så vanskelig!
– Dette må du ha tenkt på, du har holdt på i femti år!
– Jeg synes begge deler er morsomme på ulike måter. Du kan være tydeligere i tekst … I musikk kan du si alt uten å nevne noe som helst. Dét er musikkens styrke. Men hvis det er noe du absolutt vil ha sagt, må du skrive en tekst.
– Du har også sagt at du hadde vært et lykkeligere menneske hvis du bare hadde valgt journalist.
– Det vet jeg jo ingenting om. Men jeg ble ikke musiker, for det hadde jeg ikke nerver til … så derfor ble jeg komponist. Nå sitter det noen musikere bak der og smiler!

Skouen ser over salen, til de fire musikerne som sitter der, de skal framføre noen av hennes korte stykker i løpet av kvelden. Hun kommer dessuten (nesten) rett fra festkonsert til ære for henne.

Les også: Vil skriver til det ikke er flere toner igjen

– Jeg er egentlig ikke komfortabel med dette heller, jeg vil egentlig bare sitte hjemme og skrive, holde på med mitt liksom. Det er undervurdert dette med nerver! Liv Glaser sitter dér og vet alt om dette, for altså: en komponist slipper heller ikke unna. Ved framføring kommer alt fram. Nervene, sier Skouen, og har nikka ned mot pianist Liv Glaser på en av de koronatilpassa sitteplassene.
– En journalist tenker jeg meg … har ikke samme nervepresset. Joda, selvfølgelig har man det, for man skal intervjue noen, gjøre skikkelig research og og … joda. Det er jo det å prestere som er problemet!
Sterkt sagt av ei som har søkt rampelyset, og gjerne med konfliktsøkeren på i peileren.

Den nysgjerrige lytter går inn i både Skouens anmeldelser siden slutten 60-tallet – og arbeidet hennes som redaktør i den første versjonen av Ballade (fire papirutgaver i året), som aktiv i Kunstneraksjonen og i Ny Musikk, og som kultursjef i NRK, i tillegg til komponisten Skouen. Den leder oss innom en rekke avgjørende konflikter i norsk kulturliv. Særlig NRK – og norske medier generelt – får gjennomgå for deres behandling av samtidsmusikk.

Fra scenen i Sandvika:
– Du var inne på det, hvor kommer forpliktelsen til å stå opp for det du mener fra?

– Det kommer nok hjemmefra. Jeg hadde jo en far som skrev meninger i Dagbla’. Det var klimaet jeg vokste opp i.
– Hva har det kostet? spør Maroni Jensen om det å stå i stormer, som å si «det var på tide!» da en stjernedirigent slutta i jobben.
– Vanskelig å si, for jeg har jo ikke opplevd noe annet. Det har nok kostet en del relasjoner i musikklivet. Det er nok noen musikere som for eksempel er sinna på meg ennå, for det jeg sa om Mariss Jansons. Og andre i andre saker. Sånn er det.

Skouen ble bedt om å holde kjeft om sine syn innen musikkutøvelse – hennes eget fag – av Dagsrevy-ankere.

– Jeg vil gjerne si til unge musikere at de skal si fra om ting de synes er feil. Men det er også sånn at man må kjenne på om man orker å stå i det. Det koster å si noe offentlig. Ikke alle egner seg til det, da skal man heller vinne andre måter å kanalisere det på.
– Men du har fått respekt av det.
– Ja, man får respekt, d e t får man.

Både i bok og fra scenen er Skouen en sitatmaskin på jevn varme:
– Jeg er veldig tabloid, jeg!
– Solostykkene er ren melding ut.
– Jeg har ikke komponert én tone som ikke rommer at jeg er kvinne!

Til min kollega her i Ballade sier Skouen:
– Jeg skriver for å komme i kontakt med andre mennesker, og musikken er den ærligste måten å gjøre det på. Du blir veldig sårbar av å jobbe med musikk, og det er den følsomheten jeg forsøker å formidle. Du må få kontakt med følelsene, ellers blir det bare et flinkt materiale, mener hun.

Berit Melhuus får bøker signert av Skouen (Foto: Siri Narverud Moen)

En publikummer med ikke mindre enn tre bøker i favnen kommer bort etter konsertsamtalen – de vil hun ha signert.
– Ja, dette var en skikkelig opplevelse! sier Berit Melhuus, og hovedpersonen takker for oppmøtet med signaturer.

Utdrag fra boka Den nysgjerrige lytter:

Fiolinist Geir Inge Lotsberg og forfatter Bodil Maroni Jensen (Foto: Siri Narverud Moen)

Jeg ser du har en metode. Du kunne undervise i spalteskriving, du.
Nei, nei, nei.
Jo, for du har en metode? Du har først et poeng, så setter du det opp
mot et annet poeng som kommer seilende inn fra sidelinjen …
Jeg har aldri undervist.
… og så kommer det kanskje enda et poeng, før du går tilbake til det
første, som da blir forsterket eller kommer i et nytt lys.
Ikke i musikk, heller.
Men du kunne undervist i spalteskriving.
Men jeg vet ikke egentlig hva jeg gjør, Bodil.
Men jeg kan si deg at sånn gjør du det.
Da kan du undervise i spalteskriving. Husk på det, at jeg har ikke særlig
kunnskap om hva det er jeg holder på med, egentlig. Jeg driver bare
på med det. Og jeg gjør feil hele tiden. Jeg lever jo i et musikkliv hvor det
hele tiden handler om å finne feilen.
Ja …
Og det er ikke så lenge siden at jeg skrev et dobbeltgrep for cello som
absolutt ikke var mulig å spille. Det er jo litt pinlig når jeg sitter der overfor
musikeren, men jeg er ikke den nitide som sitter og slår opp i bøker
og finner utav ting hver gang. Og jeg skriver ikke mye nok hele tiden til
å ha alt inne, så jeg burde egentlig slå opp. Jeg er på mange måter en evig
dilettant.
Snakker du nå som komponist eller skribent?
Komponist og skribent. Jeg har jo ikke gått på noe skriveakademi. Jeg
har riktignok gått sju år på musikkhøgskole og gått og lært musikk siden
jeg var tre år gammel, men jeg er ganske glemsk. Jeg glemmer ting jeg
har lært. Det hender at jeg sitter nå og ser på ting jeg skrev for hundre år
siden og tenker du verden, hva jeg kunne den gangen. Jeg kan det ikke
lenger.
Sånn er det med oss alle. Men noe du er særlig god på, og som jeg
tror du setter stor pris på selv, i dine skriverier, det er å finne det slående
uttrykket, slik at det ikke bare er meningen som teller, men også måten
det blir sagt på. Og aller helst, selvfølgelig, sånn at du får humoren med på lasset.

Bodil Maroni Jensen lanserte seg sjøl som frilansjournalist på nettsida musikkjournalistikk.no etter å ha slutta i NRK. Samtalearrangement mellom henne og Skouen dukker også opp på andre scener på Østlandet i høst.

Red. anm.: Skribenten har tidligere jobbet ved Bærum Kulturhus, der scenesamtalen som denne kommentaren omtaler fant sted.

 

Stillinger

Førsteamanuensis i musikkvitenskap

NTNU – Institutt for musikk

Kulturhusleiar

Sogndal kulturhus

Salgs- og publikumsansvarlig

Arktisk Filharmoni

Fagansvarlig

Norsk jazzforum

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev