Best Western Swing spilte i Ibsenhuset i Skien denne Halloween-kvelden, rett etter duoen Lars Jakob Rudjord (piano) og Johanne Flottorp (hardingfele). Best Western Swing er fra venstre: Finn Guttormsen (bass), Jarle Vespestad (trommer), Stian Carstensen (steelgitar, trekkspill), Asle Røe (gitar), Staffan William-Olsson (gitar). (Foto: Pressefoto)

Korona-konsertkork i oktober

KONSERTANMELDELSE: Johanne Flottorp og Stian Carstensen. Nyklassisk folk og western stringswing. To konserter på samme kveld, og det på selveste Halloween. En av dem blir tiårets beste opplevelse.

Kalender

Anmeldelse fra to konserter i Ibsenhuset i Skien, søndag 31. oktober 2021:
Kjempe-Jo fra Tovdal med Lars Jakob Rudjord (piano) og Johanne Flottorp (hardingfele)
Best Western Swing med Asle Røe (gitar), Stian Carstensen (steelgitar, trekkspill), Staffan William-Olsson (gitar), Finn Guttormsen (bass), Jarle Vespestad (trommer)

 

Jeg har fått invitasjon til to konserter på samme kveld, selveste Halloween-kvelden. Jada, alt er bedre enn å slippe masete unger som klager når de får gulrot og brokkoli i bøtta.

Neida, digger barn i rare kostymer, men felespiller Johanne Flottorp og multimusiker Stian Carstensen vinner kampen akkurat denne søndagen.

Halloween Battle på Ibsenhuset: Lars Jakob Rudjord & Johanne Flottorps Kjempe-Jo mot Best Western Swing med Stian Carstensen & co. (Foto: Igor Dunderovic)

Konserten «Kjempe-Jo fra Tovdal» med Johanne Flottorp er strengt tatt en konsert av og med Lars Jakob Rudjord, nyklassisk pianist med Johanne som gjest. Men, så lenge Flottorp er en sterkere merkevare, med Spellemann-nominasjon og mer, så må jeg bare innrømme at det er derfor jeg drar. Samme med Stian Carstensen, Best Western Swing er et band med fem proffer, men for oss som kommer er det enn så lenge heller «Stian Carstensen med venner» eller, alternativ tittel: «Stian Carstensen står opp fra de døde på Halloween Night». Kanskje er den vitsen litt på kanten, mange vet at Carstensen har avlyst turneer på grunn av sykdom rett før korona-lockdown, og med pandemi-paranoia var det frykt for om hele verden skulle forsvinne eller ikke, med Stian i samme slengen. Vitsen er på kanten, Stian er på kanten, til sammen passe innafor kanten, tror jeg.

Koronastoppoktoberfest?
Enn så lenge er verden, sammen med Flottorp og Carstensen og utallige andre konserter, unektelig tilbake.

Arrangører rapporterer om oktoberkork, altfor mange konserter, altfor lite publikum på deling, og musikere som spiller rar musikk som de laga i 2020. «Kreativ karantene», kalles det.

Selv har jeg vært på 10 konserter på en uke. Konserter som har vært flyttet to ganger blir ikke flyttet i oktober 2021. Budsjetter med koronapenger fra Kulturrådet som har fått frist ut året må brukes opp. Hobbyartister som har øvd i kjelleren fremfører konserten fra 2020 og arrangører skal bekrefte at de tør.

Å ja, jeg har hørt mye rar musikk de siste ukene, og siste søndag i oktober 2021 bør helst være en fin oppsummering av den store oktoberkorkfesten.

Første konsert: «Kjempe-Jo fra Tovdal». Eller: Kjempe-Jo, Lille-Jo og Johanne
To hardingfeler på stativ, ståpiano og et, hva heter det instrumentet igjen, pumpeorgel, harmonium, ja. Cirka 50 middelaldrende publikummere, jeg sitter bakerst. Forbi meg kommer lydteknikeren, demper lyset på en vanlig ELKO-bryter, og ignorerer miksebordet.

Pianisten har kul, moderne grafisk designer-sveis, og spiller piano i kul, moderne klassisk stil. Progresjonen er enkel, ren, behagelig, litt skummel. Fela er i samme bane. Enkelt, rent, behagelig, litt skummelt. Passende for Halloween. Twin Peaks Agder style, tenker jeg.

Musikken er melodisk, noe monoton, med lange feledrag. Meditativt. Ukomplisert. Det er ingen oppmikking, ståpianoet spiller og bidrar til en hjemmestuestemning.

Scenen rigget for «Kjempe-Jo fra Tovdal» med Lars Jakob Rudjord (piano) og Johanne Flottorp (hardingfele). (Foto: Igor Dunderovic)

Jeg har inntrykk av at musikken egentlig er ment for mektigere romklang, med et stort Steinway, kanskje, men jeg liker brytningen. Tre minutter senere er det fortsatt like udramatisk når Lille-Jo reiser seg og forteller om sin tippoldefar Kjempe-Jo fra Tovdal i Agder, slåsskjempen det var umulig å beseire og som en gang drepte en bjørn med øks.

Jeg kaller ham «Lille-Jo» siden jeg ikke husket navnet der og da, men for ordens skyld: Lars Jakob Rudjord er en moderne klassisk pianist (eller kanskje samtidsjazzpianist, hva er forskjellen egentlig) med en rekke solo-utgivelser og kred i sørlandsk folkemusikkmiljø. Spess kombo.

Original, neoklassisk samtidsjazz krever modning og tålmodighet
«Neste låt heter ‘Rolig folk’», sier pianisten, men jeg satte pris på at den var mindre rolig. Midt i nummeret dukker det opp en basstromme, og det er Lille-Jo som tramper i gulvet. Og akkurat i det jeg tenkte at Flottorp-profilen ikke kommer helt fram, så reiser Lille-Jo seg og bestiller en original Tovdal-springar, kobla til historien om tippoldefar. Vi får høre «Jondalen», «en god danseslått», som Johanne sier. Hun tramper også i gulvet.

Dernest fulgte et par pianospor til med litt kjedelige gjentakende feledrag, syntes jeg. Men også en god gangar og faktisk en låt med en dynamisk crescendo-finale. Vi får også høre stemmen til Johanne Flottorp i sang, så sammen med fela, deretter sammen med stemmen til pianisten, så kom bittelitt av det instrumentet som jeg ikke husker navnet på, det som jeg ventet hele konserten på, harmonium, var det. Til slutt, en god finale: Tradisjonell-aktige felespringarsprang oppå moderne klassisk samtidspiano i et tydelig samspill mellom to vidt forskjellige sjangre. Skulle bare ha hatt mer av det tidligere i konserten.

Vi er fornøyd, dog ikke helt blown away. Men i og med at produsenten i meg ikke finner direkte utbedringer, og det heller ikke er noen amatørfeil i leveringen av den siste timen, så må jeg bare avfinne meg med at førstegangshøring av alt originalt innen neoklassisk samtidsjazz krever modning og tålmodighet, og ta det på min kappe.

Jeg sitter igjen med respekt.

 

Andre konsert: «Best Western Swing»

And now, over to something completely different.

Asle Røe på el-gitar, Staffan William-Olsson på jazzgitar, Finn Guttormsen på bassgitar, Jarle Vespestad på trommegitar (les ikke-gitar, men trommer – måtte bare), Stian Carstensen på steelgitar, Stian Carstensen på banjogitar, Stian Carstensen på knappetrekkspill, og Stian Carstensen som supereffektiv speed boogie-konferansier. Best Western Swing spiller «western swing music», festlig strengejazz for folk flest.

1 og 2, og 1,2,3,4! Konsert start! Konsert slutt! Halvannen time med pandemismittsom superkos. Ikke et kjedelig øyeblikk. Halloween Jam Session fra den andre siden. Den perfekte konserten! Det er hva jeg har å anmelde! Ferdig.

Den beste konsertopplevelsen siden finanskrisen i 2008.

Alt på ett fat
Det føles feil å si noe som helst mer. Jeg har skyldfølelse for at jeg som anmelder er så overfornøyd.

Kanskje var jeg i riktig mood, men – alt klaffet, rett og slett: Småbord med smålys på. Jeg har en ekte øl, og tre ekte venner med meg på konserten. De tre er en metalcore-gitarist, en jazz-gitarist og en blues-gitarist. Jeg trenger med andre ord ikke å bekymre meg for om de kjeder seg. Strålende gjennomført lyd og lys, og ikke minst, kul scenografi.

Scenografi: Country-fyr med standard Fender Telecaster. Jazzy fyr med standard Ibanez Hollowbody. Hårete fyr med slapp skjorte og 4-strengers standard Fender el-bass. Vanlig fyr med steelgitar og banjo. Hårløs trommis uten briller. Alt standard. Alt på ett fat.

Med andre ord, ikke noe «tikka masala chop sushi» her. En klassisk burger med standard tilbehør, men den er perfekt stekt, perfekt mør, perfekt nostalgisk, bestefar har gjort dette tusen ganger før, og han vet hva han gjør. Utstråling og innstråling av stemning på alle plan.

Kanskje tent av levende publikum etter lang pause, men proffer som ser ut til å kose seg på scenen er lett å la seg rive med av. For min del: Rett og slett den beste konsertopplevelsen siden finanskrisen i 2008.

Best Western Swing i full sving på scenen i Ibsenhuset. (Foto: Igor Dunderovic)

For å fraskrive meg fullt ansvar, så går jeg etter konserten til tre tilfeldig røykende publikummere og spør rett ut: «Unnskyld, hva syns dere, på en skala fra 1-10?». De ser på meg med litt skepsis, men svarer etter tur: «10!» «11!» «12!».

Yo, Big Jo?
Og apropos ideen om å sammenligne de to konsertene i en episk neoklassisk western samtidsswing halloween battle: Dårlig ide, meningsløs sammenligning. Magnus Carlsen mot Cristiano Ronaldo, minigolf-finale, siste hull, bare tull.

Well, I’m real’ sorry Li’l Jo, but you know, I’m just a simple cowboy from a farm way down in Alabama, ikke langt fra Kristiansand Dyrepark. Kanskje ikke så veldig sofistikert, men sånn er det. Howdy bra!

Tre svært fornøyde publikummere poserer med Stian Carstensen (nr to fra høyre); en metalcore-gitarist, en jazz-gitarist og en blues-gitarist. (Foto: Igor Dunderovic)

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this