JAGA JAZZIST: Uberørt av folkekrav

14 år gammel, sterkt inspirert av Oslo 13 og andre store jazzband, startet Lars Horntveth Jaga Jazzist sammen med broren Martin, Ivar Chr. Johansen (Ravi), Jørgen Munkeby og Andreas Mjøs.

I et godt brukt studio, kun et steinkast unna Blå i Oslo, får jeg servert kaffe før jeg rekker å si at jeg har lagt kaffen på hylla. Lars Horntveth serverer fra det provisoriske kaffebordet, taktisk plassert oppå et lite kjøleskap.

Intervjuet er allerede i gang før Horntveth får satt i fra seg kaffen foran meg. Min første kopp kaffe på flere år legger som ventet føringer for resten av intervjuet: En tiltenkt kort prat som ble til flere timer.

Jeg gratulerer han med Jagas nyeste album, Pyramid.
– Jeg syns det kan være vanskelig å gjøre intervjuer nettopp fordi mange spør om konsepter, låttitler og de greiene der. Man begynner ofte bare å jobbe, og så fører det ene til det andre. Man bare følger den prosessen, sier han.

Egenart
Ved siden av meg står en stor reol med alskens synther. I hjørnet står det flere blåseinstrumenter, og på bordet foran meg står det et flittig brukt askebeger. Vi sitter i slitne sofaer som er godt sittet i, med utsikt mot en stor pult med flere pc-skjermer. Til høyre for pulten står et tilhørende skap med utallige XLR-innganger, forsterkere og ukjente bokser – alt ligger til rette for å lage musikk.

Lars Horntveth i studioet (Foto: Peder Ebbesen)

Vi diskuterer rundt dette om at journalister ofte er opptatte av å grave etter konsepter og dypere lag. Og at intervjuer ofte blir formet etter hva som står i pressemeldingen.
– Det er ingen voldsom plan i bunn på denne skiva. Men man prøver å ikke gjøre det man har gjort før. Så godt man kan.

Ofte er kombinasjoner av instrumenter inspirasjon nok, forteller han. Selv spiller Horntveth en bråte av ulike instrumenter på Pyramid. Gitar, klarinett, saksofon, keyboard, vibrafon og piano, for å nevne noen.
– Man er jo ofte inspirert, men at man i prosessen med et album prøver å slette de mest åpenbare inspirasjonene som minner om andre ting og sitte igjen med egenart.

– Ofte er kombinasjoner av instrumenter inspirasjon nok, sier Lars Horntveth (Foto: Peder Ebbesen)

Egenart og ambisjon er like sant for Jaga Jazzist nå som det var under deres barnsben på midten av 90-tallet.
– Første konserten vi gjorde hadde full månelanding, forteller Horntveth.

– At det var?
– Vi hadde fullt røykshow med en astronaut som plantet et flagg, dette var i 94, vel. Så vi gikk hardt ut tidlig kan man si, gliser han.

Line, Lars og Martin Horntveth var alle korpsinvolvert ungdom fra Tønsberg. En by med stolte jazztradisjoner. Å oppdage jazz såpass tidlig er noe Lars Horntveth er svært takknemlig for, og roser jazzmiljøet i Tønsberg for å være så bra som det var. En motiverende dytt for tidlig Jaga var daværende korpsleder, musiker og låtskriver Lars Bremnes.

– Lars startet opp et jazzband på si. Et ganske enkelt konsept, egentlig. Lars plukket noen jazzlåter som han digget, og prøvde å lære dem bort til oss.

– Og hva het dere?
– Jazz Klokka Ett, smiler Horntveth.
– Navnet er hentet fra plakaten der vi skulle spille i Bærum eller et eller annet, hvor det stod: «Politikk klokka tolv jazz klokka ett». Jeg, Martin og Line var med i det.

Det motiverende dyttet fra Lars Bremnes og skriveerfaring fra Tønsberg-bandet Slagen Storband startet en enorm skrivekløe hos Horntveth-søsknene, som resulterte i det eksentriske debutprosjektet Jævla Jazzist! Grete Stitz.

– «Grete Stitz» er jo et ordspill på «Greatest Hits» og «tits», liksom, det var nivået, smiler Horntveth.

Han forteller at Grete Stitz var like ved å være Jaga Jazzists eneste album.
– Jonas Bendiksen, som spilte piano for Jaga, skulle flytte og starte på fotoskole. Vi tenkte at vi skulle spille inn en plate før han dro, og så gi opp bandet. Dette var i 1995.

– Jaga er ikke kunstmusikk, det er et rockeband. Vi vil spille for et publikum som koker.

Heldigvis var prosessen rundt plata så gøy at de ville fortsette, og fikk inn Ivar Chr. Johansen (også kjent som Ravi) fra blåser over på piano. Og slik ble det til at Jaga feiret sitt 25-årsjubileum i fjor.

Jaga Jazzist er fri for forventninger
Når andre kopp kaffe blir tilbudt tar jeg til fornuften og takker høflig nei. Jeg beveger samtalen inn på de uunngåelige koronoakonsekvensene. Jaga Jazzist er i sin nåværende manifestasjon er stort band på åtte medlemmer. For mange til å ha kunnet øve sammen – før nå.

– Jaga var hvert fall de første femten årene et fullstendig idealistisk prosjekt. Vi turnerte verden rundt uten å ta ut en krone, bare for å kunne lage plater og holde ting gående. Det er jo egentlig et håpløst prosjekt å ha så mange folk i et band, sier Lars Horntveth, som sammen med søsknene utgjør sånn cirka 40 prosent av bandet.

Egentlig skal Jaga Jazzist turnere i oktober. En forsinket turné som egentlig skulle ha vært i mai i år. Alle sommerjobber er også utsatt til neste år.
– Jeg håper egentlig ikke det blir noe av. Økonomisk er det krise, også er det ikke så veldig gøy. Jaga er ikke kunstmusikk, det er et rockeband. Vi vil spille for et publikum som koker.

Også albumet måtte utsettes. Pyramid ble spilt inn i juni i fjor, mikset i oktober og mastret i november. Det har vært klart siden da. I forhold til forrige album, Sunfire (2015), som gikk til over flere år, var innspillingen av Pyramid over på to uker.
– Det var faktisk ikke mer enn et år fra da jeg skrev musikken til albumet skulle gis ut, forteller Lars Horntveth, og fortsetter:

– Det var en veldig avslappet innspilling. Vi isolerte oss i et avsidesliggende studio i Sverige, og satt der og bare spilte. Og når man sitter og jobber tolv timer om dagen, alle sammen, er det klart at ting går mye mer effektivt.

– Du må følge det du selv tenker er riktig.

Pyramid består av fire «suiter» på til sammen 40 minutter. I moderne forstand en utaktisk måte å lage et album på. For Jaga var det aldri en samtale engang, å ta hensyn til albumformatet eller de nåværende trendene.
– Fra dag én har vi villet lage catchy, melodiøs instrumentalmusikk, sier Horntveth kontant.

Jaga Jazzist: «Tomita», fra albumet Pyramid

Han fortsetter med å sitere stjerneprodusent Rick Rubin:– Hvis man følger en trend som foregår mens man produserer skiva, så er det jævlig stor sjanse for at den trenden er over når du faktisk skal gi ut den musikken.

Han stanser bittelitt og konkluderer med seg selv:
– Du kan ikke følge opp akkurat det som skjer i musikkverdenen her og nå, du må følge det du selv tenker er riktig. Jaga Jazzist har ikke som mål å følge noe folkekrav.

Lars Horntveth (Foto: Peder Ebbesen)

– Det er masse musikk der ute som ikke bare er sorgen, det er bare ikke på formatert radio
– Hvor mye tenker dere på ting som «skip rate», albumlengde, oppmerksomhetsspenn, og så videre?
Lars Horntveth har en rastløs energi. Han går litt bort i vinduet. Setter seg i stolen, ombestemmer seg og setter seg foran pulten. Alt mens han svarer på spørsmålet.
– Nå gjør jo vi sånn sett en total feil ved å gi et album med fire lange låter, men jeg tror jo det er en veldig bra ting, sier han og avbryter seg selv.
– Jeg får mye tilbakemeldinger om at folk syns det er uvant, men kult at vi har gjort det på den måten. Selv om jeg kan kjenne meg igjen i det å miste oppmerksomheten fortere også.

– Alt er kanskje for tilgjengelig.
– En drawback med Spotify er at du får veldig mye musikk for veldig lite. Du gir ikke musikken samme sjanse som man gjorde før. Når du faktisk måtte bruke 2-300 spenn på en skive, så var du jo hypp på å få valuta for de pengene, sier Horntveth.

Utenfor Jaga Jazzist, i rollen som produsent for andre artister, og i arbeid med popmusikk er disse parameterne noe det er mer selvfølgelig å forholde seg til.
– Hører man noe i en produksjon som er skikkelig catchy og som kan ende på radio, er det ikke vits å lage en syv minutter outro til den låta.

– Og hvordan står det til med popen?
– Mye av dagens popmusikk har lite form og få kurver i musikken. Mye av det som er kjedelig med mye popmusikk nå er at det er ekstremt mye av det som er laget på sånne skrivecamps. Sessions hvor folk sitter og trykker ut hooks.

– Det er mye i musikk-Norge som koker om dagen, som ikke blir dekket.

Han trekker frem Joni Mitchell som en popartist som var fantastisk på å lage kurver i låtene sine. Refrenger som bygget på hverandre, utvikling innad i låten.

– Noe norsk du digger nå?
– Av pop-ting syns jeg Emilie Nicolas er fantastisk bra.

– Hun kommer fra jazzbakgrunn hun òg!
– Akkurat det visste ikke jeg da jeg begynte å høre på henne, men det illustrerer jo at du lærer en veldig bra metode for å lytte og forstå samspill. Når du improviserer blir du bevisst på hva alle de andre instrumentene gjør og hva som foregår i musikken.
– Men så har du folk som for eksempel Aiming For Enrike, som ikke har den tradisjonelle utdanningen, men som gjør helt syke ting. De er et av mine desidert favorittband de siste par årene, skyter Horntveth inn.

– Jaga Jazzist har ikke som mål å følge noe folkekrav, sier Lars Horntveth (Foto: Peder Ebbesen)

Vi fortsetter å snakke på vei ut døren. Lars Horntveth er på vei til å treffe bandet Fieh. Et annet ungt storband med jazzbakgrunn som han skal produsere nesten album for.
– Det er mye i musikk-Norge som koker om dagen, som ikke blir dekket. Masse musikk som ikke bare er sorgen, det er bare ikke det som blir spilt på formatert radio.