Mathias Eick til høyre, Martin Myhre Olsen på altsaksofon til venstre (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)

Gamle låter på (litt) nye måter

Mathias Eick og bandet hans både gjenskaper kjente stemninger og tilfører nye klanger til «Kind of Blue».

Kalender

Odd René Andersen med band på Hankø

30/11/2020 Kl. 21.00

Viken

Rikke Normann på Hankø

30/11/2020 Kl. 21.00

Viken

Kim, alle klokker

06/12/2020 Kl. 18.00

Oslo

Kreativt Mandagsmøte

07/12/2020 Kl. 14.00

Vestland

Kind of Blue
Nattjazz/Festspillene i Bergen
Fredag 22. mai
Håkonshallen

Medvirkende:
Mathias Eick – trompet
Kjetil Møster – tenorsaksofon
Martin Myhre Olsen – altsaksofon
Erlend Skomsvoll – piano
Johannes Eick – kontrabass
Håkon Mjåset Johansen – trommer

Så var de 68. festspill i Bergen over, gjennomført heldigitalt for aller første gang. Etter to uker med strømmefestspill og nesten tre måneder med koronakonserter har jeg ennå ikke vent meg av med å klappe idet musikken toner ut. Jeg synes fremdeles de tomme seteradene i Grieghallen er et nitrist syn, men har prøvd å konsentrere meg om at festivalen tross begrensningene har lyktes i å servere oss et noenlunde variert utvalg av konserter.

Dessuten blir alle videoene liggende i fire uker til gratis avspilling, så en har sluppet følelsen av fomo som ellers preger denne tiden på året – spesielt de travle dagene der Festspillene og Nattjazz overlapper og bergenserne har sin kulturelle løpetid.

Nye omgivelser – for bandet
Mathias Eicks Kind of Blue-konsert ble bestilt til Oslo Jazzfestival i fjor for å markere sekstiårsjubileet til Miles Davis’ utgivelse. I år skulle samme konsert åpne ni tettpakkede dager med Nattjazz i Bergen. Lokalene på kulturhuset USF Verftet var imidlertid ikke koronakompatible, og hele festivalen måtte avlyses – nesten. Heldigvis ble åpningskonserten reddet i siste liten av et samarbeid med Festspillene. Jazzfestivalen fikk låne storesøsterfestivalens konsertlokale Håkonshallen, og kunne dermed stolt tilby denne ene konserten mange hadde gledet seg til.

Mathias Eicks Kind of Blue-konsert, opprinnelig bestilt til Oslo Jazzfestival, ble framført i Håkonshallen i Bergen, i et sjeldent samarbeid mellom Nattjazz og Festspillene i Bergen (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)

Da jeg leste nyheten om samarbeidet, var min første reaksjon: Akk, tenk hvordan det hadde vært å få nyte denne musikken live, sittende i rolige omgivelser i den ærverdige Håkonshallen, med en akustikk som er som skapt for små ensembler! Det ville vært noe ganske annet enn å stå som sild i tønne og kanskje litt for nært baren eller forsterkeren i Røkeriet på Verftet. Er det slike bedagelige koronarefleksjoner som endelig skal føre til flere sittekonserter i jazzen?

Miles i caps
Hvem som helst kan nok ikke med nervene i behold påta seg oppdraget å nytolke Miles Davis’ mesterverk ved flere festivaler – og Mathias Eick er ingen hvemsomhelst. Ved den store internasjonale promoteringen av norsk kulturliv i forbindelse med jazzmessen JazzAhead i Bremen og bokmessen i Frankfurt i fjor, var han blant de kulturelle eksportartiklene fra Norge.

Kveldens band er ikke uventet av høy klasse. Bassisten Johannes Eicks spill er varmt og lyrisk, men passer likevel fint sammen med pianisten Erlend Skomsvolls finurlige stil og trommisen Håkon Mjåset Johansens lekenhet. Kveldens saksofonister går også godt sammen: Martin Myhre Olsen blir en verdig kronprins ved siden av fyrverkeriet Kjetil Møster. Når de to spiller unisont på Blue in Green, får jeg frysninger.

Saksofonist Kjetil Møster (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)

Selv om musikerne er trofaste mot det musikalske originalmaterialet, låter det hele tydelig 2020. Trompetsoloene er umiskjennelig Eickske, og det blir en rørende sammenrøring av klanger. Bandet klarer å bevare stemningene fra originalen: Frekkheten i Freddie Freeloader, ettertenksomheten i Blue in Green og den tilbakelente koolheten i So What. Måten So What mildt og vennlig dempes ned på mot slutten, tilfører dessuten låten på et eller annet vis en signatur som føles typisk skandinavisk.

Pratekonsert
Konserten er blant de av årets festspillkonserter som også blir sendt på NRK, med Hovedscenens Arild Erikstad som programleder. NRK-vorspielet med en liten intervjusekvens er definitivt å foretrekke fremfor de korte, blodfattige introduksjonsvideosnuttene Festspillene har laget til årets konserter.

Mathias Eick sammenligner albumet med et abstrakt maleri som en aldri får helt has på. Han har valgt å beholde rammeverket, bruke alle rundene og melodiene. Soloene spiller musikerne «som oss selv, men inspirert av gutta». Det hele blir litt som et dogmeprosjekt, hevder Eick – altså at en har visse grunnregler en må forholde seg til, samtidig som en går i dybden på materien og vil skape noe nytt og banebrytende. På den måten kan en gjennom spillet bli bedre kjent med verket slik originalbandet gjorde det.

Jeg hadde gjerne hørt enda litt mer prat i forkant av konserten – kanskje en musikkhistorisk innføring og et lengre intervju med hele bandet. I og med at en både kan klikke pause og spole ved årets konserter, kunne publikum enkelt valgt bort et slikt tilbud dersom de ikke hadde tid eller interesse.

Svettelukt via skjerm
Lyden er god, og kameraet zoomer ubeskjedent inn svetteperlene på utøvernes panner. Selv om vi ikke føler musikken på kroppen, får vi både se og høre flere detaljer enn ved en vanlig konsert – vi kan til og med nesten lese skribleriene i Erlend Skomsvolls akkordskjema på flygelet. Den som ikke har vært i Håkonshallen kan få et inntrykk av den mektige salen idet kameraet sveiper over omgivelsene til musikerne. Det føles som om dette er akkurat så mye dramaturgi som det påtvungne mediet tillater uten at det blir for porno.

Pianist Erlend Skomsvoll (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)

På en jazzkonsert merkes den innlærte konsertdramaturgien ekstra godt. Etter Kjetil Møsters første solo tar jeg meg selv i å sette fra meg tekoppen og begynne å spontanklappe der jeg sitter på hjemmekontoret, og må løfte på hodetelefonene og forsikre meg om at jeg ikke har vekket ungen i naborommet.

Når de fem låtene fra albumet er gjennomspilt, bukker bandmedlemmene flirende for kamera. Så går de en liten sving såvidt bortenfor linsens rekkevidde før de kommer tilbake og drar kveldens velvalgte ekstranummer: Wayne Shorters komposisjon Nefertiti fra Miles Davis’ album med samme navn.

Håkon Mjåset Johansen på trommer (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)

Av de mange strømmekonsertene jeg har sett i det siste, var denne en av de mest vellykkede. Energien fra utøverne nådde meg, de klarte å beholde en nerve gjennom hele den lille timen og virket komfortable med den utypiske konsertsituasjonen.

Og hvem hadde vel trodd at et bittelite virus kunne føre til at Bergens festivalrivaler fant sammen? Kanskje kan årets nødløsning bli begynnelsen på et varig kjærlighetsforhold mellom Festspillene og Nattjazz? Det hadde vært en lettelse for alle byens musikkinteresserte.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Prosjekt-/medlemsansvarlig

Musikkforleggerne

Førsteamanuensis i musikkteori

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis II i obo og engelsk horn

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis II i eufonium

Norges musikkhøgskole (NMH)

Festivalprodusent

Oslo Jazzfestival

Produsent

Midtnorsk jazzsenter, Trondheim

Hovedinstrument-lærer på klarinett

Barratt Due musikkinstitutt

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev