Rapperen Unge Beirut på Oslo Worlds åpningskonsert på Rockefeller i Oslo 27. oktober 2020 (Foto: Lars Opstad/Oslo World)

Ruinen som metafor

KOMMENTAR: Oslo World holdt sin 27. åpningskonsert denne uken, og tilbyr et tettpakket festivalprogram til tross for pandemi og alle krevende restriksjoner den bringer med seg.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Jeg har vært på mange åpninger av Oslo World gjennom årene, helt fra festivalen var del av det nå nedlagte Rikskonsertene og het Verden i Norden, til årene som Oslo World Music Festival, og de siste års Oslo World.

Felles for de alle har vært det utovervendte blikket, musikerne som har blitt hentet fra alle deler av verden hit til Oslo, til de mange konsertarenaene rundt i byen.

Denne åpningen var annerledes.

Blikket er fortsatt vendt utover, og konserten het også «Solidaritetskonsert for Beirut». Musikerne vi opplevde live fra scenen er alle bosatt i Norge, men et knippe musikere spilte både hver for seg og sammen med musikerne på Rockefellers scene via storskjerm, fra en scene i et Paris som nå er under lockdown. Og dette ble også et eget fellesskap, oss 200 sittende publikummere ved langbord på Rockefeller, de mange strømfølgerne ute i landet og verden, musikerne på livescenen, musikerne på videoscenen – vi var alle med på akkurat denne åpningskonserten under helt spesielle forhold.

Det opplevdes spesielt med akkurat denne festivalen, for dens vesen er å bringe verdens musikk og verdens musikere hit, å skape møter på tvers av landegrenser, kulturelle grenser og kunstneriske skillelinjer.

Det første vi fikk se via storskjermen var levende bilder fra Beirut. Som kjent eksploderte havnen i hovedstaden i august, i denne byen og det lille landet så hardt rammet fra før av økonomisk krise og pandemikonsekvenser. Bildene viste en by i ruiner, bygårder, hus og blokker som før var hjemmene til noen og som nå var spinkle betongskjelett med brukne armer av armeringsjern som ber om å heles.

Sterke bilder, akkompagnert av KORK kvintetts mollstemte toner og stemmer som snakket på arabisk på sprakende telefonlinjer: de snakket til ukjente mottakere, eller til ikke navngitte familiemedlemmer og venner, eller var det til oss, vi som satt her ved langbordene på Rockefeller. Når får vi strøm igjen? Vi vet ikke når vannet er tilbake. Jeg vil være hjemme med foreldrene mine.

300 000 mennesker mistet hjemmene sine i Beirut, og de lever i en by i ruiner.

Byen i ruiner speiler på sett og vis de metaforiske ruinene av det vi kjente som et konsertliv. Vår tilværelse her hjemme kan ikke, og skal ikke, sammenliknes med de faktiske ruinene kulturlivet og menneskene i Beirut lever i. Metafor betyr å flytte fra et sted til et annet, og slik flytter vi opplevelsen av det som kunne ha vært, vi flytter erfaringene av opplevelsene vi har hatt.

Vi er fanget i restriksjoner og pandemiske påminnelser hvor enn vi snur oss.

Men budskapet er hele tiden klart: Vi skal reise oss fra asken. Beirut. Kunstnerne og kunsten, Oslos og Norges musikkliv. Alt skal reise seg igjen. From ashes we shall rise again. I solidaritet har vi styrken til å reise oss igjen, i solidaritet med hverandre vil kunsten, musikken, alltid leve videre.

Metaforen er fellesnevneren i denne konserten. Bandet Majãz, med medlemmer fra Syria, Palestina og Norge, står som et levende speil på akkurat den tanken, med et bandnavn som (i en av flere betydninger) betyr metafor. Moddi sang om hjerte og hode som metaforer på solidaritet; Frida Ånnevik forbandt «hjem» med det samme. Sail on, my love / One day you will find home, går de lyriske linjene i Liljas flotte “Tyr”.

Konsertopplevelsen og produksjonen står som et symbol og et signal på at musikken ikke stopper opp. From ashes we shall rise again.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.