Et eget og særegent musikalsk landskap

Marja Mortensson og Daniel Herskedal med TrondheimSolistenes strykekvartett
Festspillene i Bergen
Søndag 24. mai

Medvirkende:
Marja Mortensson – vokal
Daniel Herskedal – tuba og basstrompet

TrondheimSolistenes strykekvartett:
Ola Lindset – 1. fiolin
Åse Våg Aaknes – 2. fiolin
Bergmund Skaslien – bratsj
Marit Aspås – cello

Få av oss tenker kanskje særlig nøye over det i hverdagen, men de fleste i kulturlivet vil nok være enig i at det å skape kunst kan være en god måte å gjøre en innsats for sitt morsmål og kulturen som er tilknyttet det på. Mange vil kanskje føye til at det imidlertid er viktig å ikke bli for konservativ i sitt kunstneriske virke, men våge å blande ulike uttrykk, for slik å utvikle språket og kulturen videre, så den ikke blir en museumsgjenstand.

Når ens morsmål snakkes av færre enn tusen personer, blir det kanskje mer nærliggende å tenke over slike ting, men ikke nødvendigvis lettere å gjøre noe med saken, siden en har så få å spille ball med.

Å lete seg frem til en klang
Den sørsamiske vokalisten Marja Mortensson og hennes samarbeidspartner, tubaisten Daniel Herskedal, har tidligere fortalt om prosjektet sitt i Ballade. Mortensson har dykket ned i den sørsamiske joiketradisjonen og forsøker å gjøre den til sin egen. Hun har også fordypet seg i umesamisk, et språk som er enda mer truet. Sammen med Herskedal har hun komponert et bredt spekter av sanger. Noen av komposisjonene ligger tydelig nær joiken, mens andre er mer sammensatte – de to utøverne har latt seg inspirere av både vestlige og østlige musikktradisjoner og funnet frem til sitt helt unike uttrykk.

Vokalstilen til Mortensson er vanskelig å sette i bås. Hun har arbeidet frem sine egne teknikker, med glidende overganger mellom hva som er tradisjonell joik og hva som er tradisjonell sang. Iblant virker det som om hun griper tak i den nasale klangen som er typisk for joiken og leker med den på en måte som gjør den ekstra markant og velklingende.

Velvalgt besetning
Denne kvelden spiller Mortensson og Herskedal gjennom sangene fra albumet Lååje – Dawn, som kom ut i fjor. Akkurat som på innspillingen har de selskap av TrondheimSolistenes strykekvartett. Musikerne finner godt sammen under hvelvingen i Håkonshallen, et yndet konsertlokale under Festspillene på grunn av den herlige akustikken og de historiske omgivelsene.

Marja Mortensson og Daniel Herskedal med TrondheimSolistenes strykekvartett i Håkonshallen under Festspillene i Bergen (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)

Det skinner raskt gjennom at dette er et fruktbart kunstnerisk samarbeid. De felles komposisjonene er allsidige i stil, og blant Herskedals arrangementer fungerer særlig pizzicato-delene bra. Kvartetten holder seg kanskje litt vel anonymt i bakgrunnen, med unntak av den alltid like uredde bratsjisten Bergmund Skaslien. Han møter Mortenssons vokal og Herskedals tuba med fint taimede improvisasjoner som piffer opp de stedene der arrangementene står i fare å bli litt for snilt legato.

Hørbar natur
Repertoaret fra Lååje – Dawn byr på elegante skift mellom lyrisk, dansbart, stillferdig og heftig. Tittelsangen «Lååje» skildrer morgengryet og er langsom og lyrisk, med vare tremoloer og høytidelige forholdningsakkorder hos strykerne og nydelig basstrompetsolo fra Herskedal.

Sangen «Årrode våårege – Be Cautious» begynner dypt og urovekkende, med pizzicato-dråper under joiken. Jeg synes å høre et landskap i helheten, og kjenner i tonene
det varslende imperativet om å ta vare på naturen og respektere kreftene dens, uten at det oppfattes som instrumentell «klimakunst».

Kjemien mellom de to er åpenbar, og aldri har jeg hørt en tuba romme så mange klanger som i kveld, skriver Ballades anmelder Maja Skanding om Marja Mortensson og Daniel Herskedal (Foto: Thor Brødreskift/Festspillene i Bergen)

I den hurtige, jagende duetten de har laget av en tradisjonell umesamisk joik til hakkespetten, lever Herskedal opp til Mortenssons betegnelse på ham: joiketubaist. Kjemien mellom de to er åpenbar, og aldri har jeg hørt en tuba romme så mange klanger som i kveld.

Virkningsfull øyekontakt
Formidlingen fungerer bedre enn ved de fleste andre festspillkonsertene jeg har sett i år. Mortensson har valgt å se i kamera ikke bare når hun introduserer sangene og gir oss små kunnskapsdrypp om joik, men også mens hun synger. Det har en enda større virkning enn jeg hadde trodd. Musikken kommer med ett tettere på og stemningen føles sterkere. Fordi Mortensson bruker denne muligheten ved videomediet – å se hver av enkeltpublikummerne i øynene samtidig – føles det mer som om jeg er til stede i konsertlokalet enn ved de andre festspillkonsertene.

At Mortensson dessuten har en finslipt sans for frasering og en utstråling av en annen verden gjør at jeg kommer til å benytte meg av første og beste anledning til å se henne live når sånt blir mulig igjen.