THEA OG DE ANDRE SPREKKER: – For mye er ødelagt. Yrkene våre sammenliknes med hobbyer vi må kunne ofre for fellesskapet, skriver artist The Glenton Raknes i dette innlegget. (Foto: Magdalena Malinowska)

«Den vonde tida» har blitt et dårlig refreng

Koronakrønikene: – Det har gått inflasjon i artister som forteller om den tunge tida. Nå er det ikke lengre bare et påskudd for å komme på TV. Vi sliter hele gjengen, skriver artist Thea Glenton Raknes.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Koronakrønikene er en serie om pandemihverdagen i musikklivet, og som startet opp i januar 2021. Det vil komme flere innlegg og saker i serien, og vi tar gjerne i mot tips til serien – eller dine egne refleksjoner og situasjonsrapporter. Her kan du lese tidligere bidrag.

 

Av Thea Glenton Raknes, artist under navnet Thea & The Wild

Det vil aldri lages nok episoder av Hver gang vi møtes til å romme all den «vonde tida» vi artister nå opplever. Ikke er historiene våre særlig fengende heller, tvert i mot nitriste og etterhvert nokså gjengse.
«Måtte selge instrumentene»
«Hele året mitt ble avlyst»
«Jeg vet ikke hvem jeg er lengre»
Vi har blitt vant til at artister sliter, akkurat som vi nesten har blitt vant til at en kilowattime strøm koster flere hundre ganger mer enn vi tjener på en enkelt spotify-avspilling.

Spillejobber, fremtidsplaner og selvtillit avlyses. Yrkene våre sammenliknes med hobbyer vi må kunne ofre for fellesskapet.

De siste månedene har undertegnede slitt med nye rare ting. Musklene i ansiktet som alltid har hatt noen smått sjarmerende men slitsomme ufrivillige sammentrekninger har fått selskap av overarmene og brystmusklene som rykker og kniper seg sammen i ett kjør. Jeg legger meg sliten. Våkner nervøs. Det skyldes kanskje stress, tenker jeg. Og jeg har nylig blitt mamma for andre gang. Og jo, så er jo alt annet ganske rart om dagen, da.

Thea & The Wild spiller på Øyafestivalen i 2018. (Foto: Simen Omland)

Jeg møter en venninne og musikerkollega på kafé. Det er surrealistisk å sitte overfor henne, kunne ta på armen hennes. Vi klemmer hverandre uten munnbind, hun har nettopp hatt korona og jeg har nettopp fått dose tre. Men vent, det er vel heller ingen garanti for noe? Likevel, dette blir vår lille protest. Folk svetter sammen på treningssenter, blar i salgsvarer på et folksomt kjøpesenter en lørdags formiddag. Vi får knapt samles for å øve, og forbys å spille en ordentlig konsert. Vi har mistet levebrødet vårt, er kneblet på hender og føtter. Lydteknikerne, managerne og bookingagentene våre går konk. Vi trenger den klemmen.

Vi snakker om gamle dager, mimrer om turnering, savner timesvis i bil til konsert og til og med lukta av sur øl backstage. Jeg forteller at jeg har fått meg time hos fysioterapeut (venteliste 7 uker) og gratis psykolog fra kommunen, fordi jeg er i barsel, vel og merke. Jeg har begynt å tenke at jeg mister det litt. Venninnen min slår vekk tanken;
– Thea, ALLE rundt oss sliter. Du er ikke aleine. Den ene etter den andre har sin første psykologtime. Det er ikke deg det er noe rart med.
Jeg blir med ett påminnet hva jeg egentlig drev med for to år siden. Og den skremmende statistikken jeg nå er en del av.

Vi er musikere, låtskrivere og artister. Lydteknikere, lysteknikere, bookingagenter. Vi er musikk, konserter, uteliv. Vi har fått arbeidsforbud av staten, og blir såvidt kompensert. Er de avlyste konsertene våre hovedsaklig i utlandet – Heia eksport av norsk kultur! – får vi ikke en krone. Identiteten vår vakler, forholdene vakler, vi er ensomme, vi vet ikke hvordan vi skal betale for å leve, for ikke igjen å nevne de nye strømregningene. ‘Imposter syndrom’ melder seg ganger tusen, tør vi egentlig å klage, vi som bare «liksom» har en jobb? Det virker ikke som om samfunnet anerkjenner våre yrker? Er det fordi vi elsker det vi driver, eller, drev med?

Thea & The Wild på scenen, en normal festivalsommer. (Foto: Simen Omland)

Vi er så lei av å høre politikerne synge på det samme dårlige refrenget. Gradvis gjenåpning hjelper oss lite. For mye er ødelagt og det ødelegges mer hver dag nå. Det vi trenger er gjenåpning også på kulturfeltet og frem til det må vi ha presis, forutsigbar kompensasjon. Og vi trenger hjelp med vår psykiske helse. Hva er de konkrete planene her? Jeg tror og håper at myndighetene og bransjeorganisasjonene er på saken. Vi kreative har ofte noe som kverner litt ekstra oppi huet fra før. Som venninnen min sa;
– Det er som om alle vi kreative hoder har fått skruene strammet til. Nå sprekker vi, en etter en.

Les også: – Jeg vil mest av alt bare jobbe.

 

 

 

Thea Glenton Raknes er artist, låtskriver og musiker som har skrevet og spilt musikk i snart 15 år. Hun startet karrieren i bandet Norma Sass og gikk deretter solo som Thea & The Wild. Har gitt ut to soloalbum, Strangers & Lovers (2014), som også ble Spellemann-nominert, og Ikaros (2018). Hun planlegger å gi ut ny musikk våren 2022. Glenton Raknes har også spilt og sunget med blant andre Frøkedal, Greni, Vidar Vang, Kvelertak og Kenneth Ishak.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.