Innleggsforfatter Øystein Aurlien er førstetenor i Sangselskabet Guldbergs Akademiske Kor. Her i kjole og hvitt under konserten "Oslo synger" på Sentralen 15. mai 2023. (Foto: Torleif Kvinnesland)

Hvorfor synger bare hvite menn i mannskor?

Hvorfor har vi kun kritthvite mannfolk i koret vårt? Er det fordi vi selv ekskluderer? Korsanger Øystein Aurlien vil ha større mangfold i mannskoret.

Kalender

Toner og Tanker på Malerhjemmet

03/12/2023 Kl. 16.00

Viken

Candlelight: A Tribute to Ludovico Einaudi

09/12/2023 Kl. 17:00

Oslo

Candlelight: A Tribute to Ludovico Einaudi

09/12/2023 Kl. 19:00

Oslo

Candlelight: A Tribute to Ludovico Einaudi

09/12/2023 Kl. 21:00

Oslo

«Vi er veldig opptatt av inkludering i Guldbergs,» sa jeg under vår Oslo-konsert på Sentralen i mai. «Derfor har vi nå tatt inn en andrebass fra Gran,» fortsatte jeg, til latter fra salen.

Av Øystein Aurlien, førstetenor i Sangselskabet Guldbergs Akademiske Kor

Dette var et lite, humoristisk spark til alle som snakker høyt og lavt om viktigheten av inkludering og mangfold. Det ligger dog litt alvor bak enhver spøk, og jeg har tenkt en del siden da: Hvorfor har vi kun kritthvite mannfolk i koret vårt? Er det fordi vi selv ekskluderer?

Jeg tror vi gjør det, ubevisst. Det handler ikke om hudfarge, men om kultur. Vi trives alle best med å dyrke den kulturen vi er oppvokst med. Det gir trygghet og tilhørighet; «være sammen med de som er akkurat som oss». Vårt samhold og brorskap er en styrke og viktig verdi. Den binder oss sammen, på flere områder enn bare sangen. Like fullt må vi erkjenne at ved å dyrke mye av korets tradisjoner, vårt repertoar, språk og sosiale signaler kan vi også være ekskluderende.

I Sangselskabet Guldbergs Akademiske Kor teller vi nå pluss minus 60 menn, fra alle deler av Oslo. Aldersspennet er vidt, fra 25 til 65 år. Akkurat som over halvparten av Oslos befolkning er innflyttere har også vi medlemmer fra alle deler av landet. Ikke bare fra Gran. Vi har både nordlendinger og en kar fra Luster med. Vi har til og med både en ukrainer og et par svensker blant oss. Like fullt: Vi er alle kritthvite.

Mannskortradisjonen i Norge er sterk, med snart 200 års historie og en rolle i oppbyggingen av nasjonal identitet. Guldbergs var også sterkt delaktig i dette, og en del av debatten fra 100 år tilbake, den gang debatten var hissig om hvorvidt Norges hovedstad skulle fortsette å hete Kristiania eller Oslo.

Vi var den gang, som nå, kledd i kjole og hvitt i vår deltagelse. Også for 100 år siden var vi glade i nachspiel, som også fort kunne bli til et dobbelt nachspiel. Den gang som nå elsker vi å henge på et brunt vannhull, og synger gjerne både drikkeviser og nasjonalromantiske svisker. Vi liker fortsatt å tøyse med at vårt akademiske krav siden 1916 har vært at medlemmer må ha avlagt Examen Artium. Examen Artium ble avviklet for over 50 år siden.

Det er viktig å ivareta tradisjoner, og tradisjoner bygger kultur. Men, er vi flere innen norsk musikkliv som kanskje må ha et fokus på å skape nye tradisjoner, som igjen kan gi en ny fremtidig og felles kulturplattform som inkluderer ennå flere?

Det bor 400 000 menn i Oslo, pluss minus. Over halvparten av disse er innflyttere. En innflytter kan gjerne være en fra Gran, eller som meg; fra Sarpsborg. Det kan også være en som kom til Norge som barn, med sine foreldre, eller senere. Han bor like fullt i en av verdens beste byer: Oslo!

For over seks år siden begynte jeg også å samle på Oslo-sanger, og Wikipedia-listen «List of songs about Oslo» har vokst langt utover mine villeste drømmer. Nå er det rundt 900 sanger på denne listen, og den vokser fortsatt.

Som en som også har hatt enorm glede av å synge i kor i mange år, begynte jeg å diskutere med de andre i Guldbergs om ikke vi burde begynne å snuse på disse sangene. Det førte til konserten Oslo synger på Sentralen, på Oslo-dagen 15. mai i år. Konserten ble utsolgt på rekordtid, og var en stor opplevelse for oss og publikum.

Neste år feirer Oslo flere jubileer. Det er da 400 år siden den nye byen ble påbegynt etter den ødeleggende bybrannen i 1624. Det er også 100 år siden Stortinget vedtok at Norges hovedstad skulle få tilbake sitt opprinnelige navn.

Vi ønsker med Oslo synger å invitere hele Oslo til å engasjere seg, for å tenke nytt om sang og musikk, og for at alle kan gå i seg selv og tenke «kan også vi gjøre noe som får andre til å få lyst til å delta?»

Det fins knapt noe bedre folkehelsetiltak enn å få flere til å synge. Oslo-sangene er noe som tilhører oss alle, enten du opprinnelig kommer fra Somalia eller Sarpsborg, Stovner eller Skøyen.

Jeg drømmer om at to unge sikher vil bli med i koret, og kanskje stå på scenen som en Guldberger i mai, med Oslo-turban på hodet, og synge høyt vår versjon av Anne Grete Preus’ klassiker:

«Jeg er en by».

 

Dette er et debattinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.