Jan Garbarek, Jon Christensen, Karin Krog og Terje Bjørklund på en tidlig Kongsberg Jazzfestival. (Foto: Arthur Sand)

Velsortert om et musikerliv du bør kjenne

Men boka om Karin Krog ramser opp mer enn den forteller.

Kalender

Roligt att höra – Kenneth Karlsson 70

02/12/2022 Kl. 20.00

Oslo

Lørdagsopera 3. desember

03/12/2022 Kl. 15:30

Oslo

Mens grauten koker – en julekonsert

04/12/2022 Kl. 18:00

Oslo

Til Karin Krogs 85-års dag 15. mai kom boka «Det måtte bli jazz!» I rød paperback og med et fyldig bildefølge fra hele Krogs liv – som barn, som ungdom med gryende interesse for sang men også for en nyttig utdanning, gjennom tidlige spillejobber litt utenom det vanlige for tenåringer på 50-tallet. Og så verden over i en stjernekarriere som tar henne til spennende menneskemøter og inspirasjoner fra all verdens sangtradisjoner.

Boka er ført i penn av den rennomerte musikkskribenten Terje Mosnes, og bygger i store deler på tilbakeskuende intervjuer med Karin Krog sjøl. Klipp fra samtidige mediers dekning av den hippe jazzen fyller ut. Boka er gitt ut av Grappa Musikkforlag, som har vært involvert i flere av Krogs legendariske plateutgivelser. Boka kommer dessuten med det som skal være full diskografi.

Fint og hyggelig
De spennende møtene, de fascinerende indiske, nordafrikanske – for eksempel – sangteknikkene hun plukket opp, blir gjerne oppsummert som lærerike, fine, givende … uten at de suger meg inn i alle tilliggende lukter, lyder og opplevelser.

Så i tillegg til å fylle sitt arkiv- og informasjonsoppdrag, kunne man kanskje ønske seg noe mer av jubileumsboka? Mange passasjer fylles med hvem som var med, hvilke studioer de var innom og hva som fulgte etter hverandre. Og ikke minst lander vi ofte i Krogs egne ord om at at «vi løste det bra», eller at folk var «hyggelige» og «ålreite».

De ikke så hyggelige blir det ikke stoppet så mye opp ved, som når Mosnes spør – han spør egentlig indirekte – om det har forekommet mindre hyggelige insidenter. Scenen var fullstendig mannsdominert, så det kan man jo tenke seg.

INTERNASJONALE VENNER I MUSIKK: Resultatet av dager i TV-studio i København og studio på Etterstad, Oslo, med Dexter Gordon: – Jo, jeg må si at det gikk veldig bra med den innspillingen. (Foto: )

Men det dveles det ikke ved. Alt i alt er det lite motstand, lite grums eller spenningstopper. Noen personlige favoritter blant de anekdotene som er med, er når barnehagetanta bedyrer at Karin bør fortsette å synge profesjonelt, for en glad mor er en god mor. Eller da Archie Shepp og hans musikere tilfeldigvis møter Krog på Østbanehallen og de regner med frokost i heimen og at hun skal fikse plateinnspilling for dem. Hun leder oss igjennom noen detaljer som vitner om hvilken organisator og hvilket arbeidsjern hun må være i tillegg til den store nordic cool-stemmen;
«Hva gjør jeg? Tar dem med hjem til frokost (…) «Ok, vi får ta en tur i banken og høre hva de synes.» De klarte å få ut noen penger, jeg la i noen kroner, og det viste seg at Arne Bendiksen Studio var ledig fra midnatt. Jeg bruker hele dagen på å få kopiert noter og hyre ekstra musikere – jeg måtte ut av huset for å få kopiert, det var ikke bare å trykke på en knapp – og lager middag og ordner med familien og så er det innspilling fra klokka 12 på natten til sju neste morgen.»

Og dette på en dag da hun trodde hun bare skulle sende sin ene datter avgårde på rideleir … Respekt, tobarnsmor!

Man aner at bak beskrivelser av knappe antall dager i studio ligger et fokus og en oppfinnsomhet som var nødvendig om man ville få til det man ville kunstnerisk. Krog kommenterer noen kvaler og strev, men helst når det handler om et kjærkomment stipend eller hvordan de «ordnet seg», som hun sier, og fikk det til å gå opp. Hun peker visst helst på løsningene, og tværer ikke på problemene. Det er en lærdom i det, man må yte før man kan nyte, og i alle fall trene hele livet om man skal leve av en muskel. Dette er hennes stil og metode. Det skal hun da også få lov til å fortelle sin egen historie med, sin egen nøkterne tone. Men så er det altså denne oppramsinga som står i veien for at boka blir mer universell og tilgjengelig.

Karin Krog og John Surman, partnere i musikk, etterhvert også partnere i livet. (Foto: CF Wesenberg)

Når partner John Surman forteller om hvordan Karin lærte ham å stå slalåm – ved å ikke egentlig lære ham så mye, bare rettlede litt, kommer det noe mer farge til bildene. Da får hjernen sette sammen 1 + 1 = 3. Altså er regnestykket her «Karin lærer ham egentlig ikke ski, hun bare legger til rette» + «Karin stikker av mens han får snuble seg fram» = «Synet hennes på livet og mestring gir rik musikk fordi det handler om å kaste seg ut i det». Da blir det spennende.

Musikkfans – og kolleger – bør kunne bruke denne boka som inspirasjon og et godt oppslagsverk, et referanseverk, og det fortjener både norsk musikk og Karin Krog sjøl. Musikere som Sidsel Endresen og Hanna Paulsberg i bokas siste del er viktige når de påpeker hvorfor hun kommer med tonevis med kred inn i et hvert rom: Krogs uredde eksperimentering, hun er mer enn vokalist, en pioner på elektronisk manipulering av lyd, med mer. Men igjen er det lister med meritter, og det er jo ikke det som nødvendigvis får en utenforstående til å innse hva som virkelig skulle til.

Jeg sitter med takknemlighet for at sånne artister finnes, kanskje til og med litt nasjonal stolthet over at hun er norsk, og kvinne – etter å ha lest «Det måtte bli jazz!» Om boka borret bittelitt mer i Karin Krogs beveggrunner, eller kamper bak suksessen, kunne den fått et sterkere driv.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev