Audun Kleive

Trommenes yppersteprest – del 2

Audun Kleive er i disse dager aktuell med sin nye plate «Uhmagoddabl», på plateselskapet Jazzland Records. I denne andre delen av Ballades omfattende intervju med Kleive snakker han om støymusikk, dedikasjon, sin særpregede trommestil og angsten for å bli fornøyd med det man har. – Man må ikke gjenta seg for mye. Det er mye fornøydhet ute og går i jazzmiljøet i dag, det er noe jeg er livredd for. Da stagnerer man, sier Kleive til Ballade.

Kalender

El Muro Tango & Inés Cuello

19/09/2020 Kl. 20.00

Oslo

Vinylens Verden

19/09/2020 Kl. 18.00

Rogaland

El Muro Tango & Omar Mollo

19/09/2020 Kl. 21.00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

Av Kyrre Tromm Lindvig

— Å spille improvisasjonsmusikk skal være som å være på reise. Istedenfor å «sette» en groove og være fornøyd med den, mener jeg at man skal videre. Man skal selvsagt huske hvor man var i sted, men man skal bevege seg fremover, som i en kjempelang strøm, forklarer Kleive sin innstilling til å spille med «Generator X».

Han er opptatt av å ikke gjenta seg for mye. Er dette hans jazzmusikalske side?

— Det var det jeg trodde var jazz, i alle fall. Mitt trommespill er ikke rendyrket jazztromming, slik som for eksempel Paal Nilssen-Love og en del andre spiller på en fantastisk måte. Jeg er litt mer «rocka» i uttrykket, men innstillingen min kommer helt klart fra jazzen: Jeg er opptatt av improvisasjon og spontanhet. I dag er det ikke alle som forvalter dette like bra. Det er ikke alle jeg har respekt for i dagens såkalte jazzmiljø, sier Kleive.

For å eksemplifisere hva man mener forteller han en historie fra da hans band Jøkleba (med Jon Balke og Per Jørgensen) skulle spille på en utescene i København.

— Vi skulle til å begynne å spille, og da merket vi at det satt en svarttrost i et tre ikke langt fra oss. Den begynte å synge og selvfølgelig kastet Per Jørgensen seg på og spilte med den. Den ga seg ikke, den synger jo for å parre seg og lignende og hadde bestemt seg for å bli. Jørgensen og trosten endte opp med et skikkelig «race», det ble kjempebra! Det er dette jeg snakker om, det å kunne være i nuet og lage musikk ut i fra det, sier Kleive.

Han forteller at denne innstillingen også er viktig når man spiller på forskjellige scener.

— Man kan ikke spille på samme måte på en full rigg på en rockescene som man gjør når man står på en skautisk intimscene. Med Jøkleba gjorde vi alle disse greiene på en og samme turné – da er det avgjørende at man klarer å tilpasse seg situasjonen, sier Kleive.

Som nevnt i del 1 av dette intervjuet så har det vært stille rundt Kleive de siste par årene. Han forklarer dette med at han har bevisst sagt fra seg en del spillejobber den siste tiden og derfor ikke turnerer så mye.

— På grunn av det tre-årige arbeidsstipendet har jeg kunnet være en del hjemme og jobbe med mine egen ting der. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått dette stipendet, men jeg reagerer litt på at man ikke krever noe igjen for det. Jeg ville gjerne stilt opp i offentlige sammenhenger, det er viktig at folk kan få muligheten til å høre hva deres skattepenger brukes til!

— For eksemplet kunne jeg og noen av de andre på lignende ordninger spilt noen konserter med smal musikk foran regjeringsbygget på en hverdag klokken 12.00. Det hadde vært noe, sier Kleive.

Han vender flere ganger i løpet av intervjuet tilbake til sitt nye band, «Generator X». På tross av et meget solid lag med musikere har bandet ikke fått fullt så mye oppmerksomhet som en del av de andre prosjektene han har vært involvert i.

— Det kan ha litt med det faktum at jeg er trommeslager å gjøre og at dette er mitt band. Trommeslageren sitter som oftest bakerst på scenen, men jeg har vel nettopp fått en god del oppmerksomhet gjennom årene fordi jeg har bokstavelig talt flyttet trommene frem, både på scenen og musikalsk, forteller han.

Han medgir at han vet at han gjennom årene har opparbeidet seg en viss fanbase. Imidlertid påstår han at han ikke har gjort noe bevisst for å få til dette.

–Det er nok jungeltelegrafen som har gått jevnt og trutt. Jeg tror vel at det er den energien jeg putter inn i det jeg gjør på scenen som gir meg et godt rykte. Men noen er jo ganske voldsomme i sine uttalelser, på en konsert min kone var tilstede på var det en på bordet ved siden av henne som uttalte til sin kompis at «Kleive, han er faktisk Gud, han». Og det mest sjokkerende var at hans kompis var helt enig! Jeg tror ikke min kone var helt enig, ler Kleive og fortsetter:

— Men poenget er å forsøke å gjøre noe tydelig, å spille på en måte at man klarer å skape noe magisk. Det er dette som kan røre folk, sier han.

Folk som har hørt hans nye band «Generator X», merker seg at det er meget kompromisløst og inneholder referanser til mange musikkstiler, deriblant det som er blitt kalt for «støy-musikk».
Kleive innrømmer at dette er en viktig inspirasjonskilde.

— Jeg har alltid synes at støy er fenomenalt. Men jeg er ikke fan av lydcollager av folk og biler som siden er samplet og mixet sammen. Jeg foretrekker den støyen som genereres ved samspill, det skal være levende, ikke statisk, sier Kleive.

Et annet gjennomgående trekk ved bandet «Generator X» er at man ikke nødvendigvis tar utgangspunkt i melodikk og tonalitet. Kleive begrunner dette med ønsket om å finne utradisjonelle måter å gi publikum musikkopplevelser.

— Vi bruker mange ikke-tonale lyder i mitt nye band, «Generator X». Vi er opptatt av hvordan utonale ting også kan gi sterke og vakre musikkopplevelser. Det er ikke alltid det går, men det er det vi prøver på, sier Kleive.

Han snakker mye og engasjert om den improviserte musikkens muligheter og utfordringer.

— Det er litt synd at sånne som meg ikke underviser noe særlig, de får gangene jeg gjør det har jeg fått veldig god tilbakemelding. Jeg tror det har med det faktum å gjøre at improvisasjonsmusikere kan spille fra hjertet, istedenfor å spille på kunnskap og innøvde «licks». Vi spiller på en måte oss selv, forklarer Kleive.

En av de tingene som virkelig får det til å bruse i hans blodårer er folk som går rundt og kopierer spillestiler.

— Ja, kopister gjør meg forbannet. Særlig hvis jeg har hatt litt mye å drikke så kommer det ut. Man kan ikke være kopist i improvisasjonsmusikk, ja ikke i klassisk musikk heller! Min kone, som er klassisk konsertpianist øver åtte timer hver dag for å finne nye ting i stykker som «alle» har spilt – det nytter ikke bare å ape etter andre da, sier Kleive, som bedyrer at han i en alder av 42 står mer på barrikadene enn noen gang. Og dette er særlig tydelig når han snakker om de farer han mener «Idol» utgjør for rekrutteringen for musikklivet.

— I musikklivet bør man vite hva man gjør, i motsetning til slik som det blir fremstilt i Idol-programmet. Der er det bedre desto mindre man kan! Man burde tie det i hjel, men det er så svært og allestedsnærværende. Det er en skandale hvis det skal ødelegge ungdommen! Mange musikere i landet er faktisk redde for hva det gjør med rekrutteringen til musikken. Og hva gjør det med publikum? Ta et annet eksempel:

–Hvem hører på klassisk musikk i dag? Bare gamlinger, og alle de er jo døde snart. Hva skjer når de er døde og begravet? Forsvinner musikken? Dette er sånne spørsmål man må stille seg, i dette kultursegregerte landet. Vi må kjempe for bredden i musikklivet, sier Kleive

På dette punktet i intervjuet merker journalisten at han ikke klarer å la være å bli litt subjektiv:

— Kleive, du er en av Norges absolutt mest kjente og udiskutabelt dyktigste trommeslagere. Du har en helt unik spillestil, som ikke ligner på noe annet. Jeg blir bare nødt til å spørre: Hvordan ble du så sinnssykt god?

— Hehe, jeg har vel ingen forklaring, men hovedpoenget er at ærlighet varer lengst. Med dette mener jeg at jeg hele tiden jobber med å holde min sti ren, fornuftig og ordentlig- musikalsk sett. Jeg har vært dyptdykkende hver eneste gang jeg har vært på en scene. Det har vært mitt yrke og det er min nisje å se om jeg kan presse meg ned i kjelleren hver eneste gang. Dedikasjonen er en viktig faktor, antageligvis den viktigste, sier han.

Helt avslutningsvis beveger intervjueren seg inn i det trommetekniske landskap og vi kommer i en lengre samtale om inspirasjonskilder. Kleive vektlegger at han har latt seg inspirere like mye av andre instrumentalister som trommeslagere.

— Men det er vel særlig to jeg vil fremheve. Jeg kommer uansett ikke utenom Tony Williams (trommeslageren fra Miles Davis’ kvintettt på 60-talllet, journ.anm). Og hvis jeg skal nevne noen flere, så kommer Stewart Copeland (trommeslager i The Police, journ. anm), høyt opp på listen. Jeg har faktisk spurt han om å gjøre et samarbeidsprosjekt en gang, men har ikke fått noe svar enda. Men man kommer jo ingen vei uten å prøve, sier Kleive, før han hiver seg av gårde til et annet intervju og ytterlige dypdykk i musikkens verden.

Stillinger

Forretningsutvikler

Sørf – Sørnorsk kompetansesenter for musikk

Førsteamanuensis i fløyte

Norges musikkhøgskole

Førsteamanuensis i klarinett

Norges musikkhøgskole

Kantor

Ulstein kyrkjelege fellesråd

Direktør kultur og folkehelse

Trøndelag fylkeskommune

Seksjonssjef Den kulturelle skolesekken

Innlandet fylkeskommune Kultur

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev