Radkas evige testament

40-årsjubileet for Radka Toneffs ikoniske Fairytales (1982) markeres med at albumet har fått en lydmessig oppgradering.

«I read my sentence – steadily / Reviewed it with my eyes, / To see that I made no mistake / In its extremest clause» skriver Emily Dickinson (1830-1886) i et dødsmerket dikt – skrevet i 1862, men (i likhet med så godt som alle de rundt 1800 diktene henne) ikke publisert før fire år etter at hun døde.

«JEG LESER DOMMEN MIN»: Diktet som begynner med «I read my sentence» ble skrevet i 1862, men ikke publisert før fire år etter at Emily Dickinson døde. (Foto: Houghton Library’s Emily Dickinson Collection) (Foto: )

Diktet ble tonesatt av Steve Dobrogosz til Radka Toneff-albumet Fairytales (1982), der det fikk æren av å avslutte en ren perlerad av de mest praktfulle tolkninger du kan tenke deg – både av standardlåter og tre av duoens egne komposisjoner (de to andre satt til dikt av den amerikanske poeten Fran Landeman).

I år er det 40 år siden Fairytales ble digitalt innspilt i Grieghallen (med unntak av låten «My Funny Valentine» – se faktaboks), med hennes tidligere kjæreste og samboer, bassisten Arild Andersen, som produsent.

Platen kom ut høsten 1982, og har siden fått et mørkt skjær over seg siden hun to uker etter utgivelsen ble funnet død i skogen på Bygdøy. Politiet slo fast at dødsfallet var selvpåført.

«Når jeg gjennom årene er blitt spurt om hvem Radka var, har jeg kjent at det er skapt en myte om henne som mørk og deprimert. Det er langt fra hele sannheten» sa Arild Andersen til Aftenposten i 2003 .

Han la til at han husket henne som «hardtarbeidende, profesjonelt kresen, konservatorieutdannet og streng med både seg selv og oss i kompet – men først og fremst som morsom, lys og glad».

SYMBOLTUNG COVERKUNST: Den vakre covertegningen (signert Radkas søster Anne Toneff) lyser mot meg. Fargerike fantasitrær som omkranser et månebelyst lite skogstjern. Eller er det et hvitt tomrom vi ser – som en eksistensiell smerte som gror utover etter hvert som man blir eldre – og til slutt sluker alt som gir livet farger og mening? (Foto: )

Jan Erik Vold hyllet henne på albumet Blåmann! Blåmann! (1988), der han – til tonene fra Tadd Damerons «If You Could See Me Now» – fremførte det vemodige diktet «Der bjørketreet stod (In Memory of Radka Toneff)»:

Om høsten. Bladene faller. En venn
kjører inn

i skogen, en av dem som alltid hadde
et smil og en omtenksomhet

på lager – så var hun likevel
sans canoe? Balladen om de triste unge menn
er ikke

sangen om bjørka, som blir oker
når vindkulene

kommer. Eller kulda tar fram
avbitertanga. Hva for plagg er det som ligger

på bakken, der bjørketreet
stod? Radka, we miss you. Sola skinner

som en sengestolpe
over granholtet.

Dette er en slik sjelden plate der du virkelig føler at du sitter i samme rom som musikerne. Lukk øynene, og du er der.

Vold ble akkompagnert av Terje Venaas (bass), Philip Catherine (gitar), Egil Kapstad (piano, døde i 2017) og Chet Baker (trompet). Dette var for øvrig den siste studioinnspillingen «The Prince of Cool» gjorde, før han tre måneder senere falt ut av et hotellvindu i Amsterdam og døde. Men det er en annen historie.

Fairytales var en av de første norske platene som ble innspilt på digitalt utstyr, og ble fort ikonisert både på grunn av de tragiske omstendighetene, hennes intense tilstedeværelse, Steve Dobrogosz’ krystallklare klavertoner og en lydkvalitet i demonstrasjonsklasse. Dette er en slik sjelden plate der du virkelig føler at du sitter i samme rom som musikerne. Lukk øynene, og du er der.

Lyden platen fortjener?

Nå viser det seg at de tidligere cd-utgivelsene likevel ikke har holdt mål lydmessig – i alle fall i følge plateselskapet. Jeg er usikker på sannhetsgehalten i dette; jeg har kjøpt den på nytt hver gang den har blitt remastret og «lydforbedret» (og gitt vekk tidligere versjoner, selvsagt) – uten at jeg noen gang har fått den mye omtalte aha-opplevelsen av å høre et kjent og kjært album «på nytt».

Dette er en plate som skal spilles regelmessig, og helst på vinyl – slik at plateknitteret fester seg til rillene som et ekko av fine kvelder sammen med gode venner eller din aller kjæreste.

Presseskrivet til den nye jubileumsutgaven forteller at det først er nå, 40 år etter at den første gang ble utgitt, at platen har fått den lyden den fortjener. Forrige nyutgivelse kom i 2015, etter flere år med rekonstruksjon av utgåtte maskiner og prøving og feiling. Så viste det seg at denne gjenga musikken i feil tonehøyde. Platen ble trukket fra markedet, og arbeidet med 40-års jubileumsutgaven igangsatt.

Selv kan jeg ikke for mitt bare liv høre forskjell på den forrige utgaven og denne – til tross for plateselskapets forsikringer både om lydforbedring og justering av tonehøyde. Om det er riktig, så er det kjekt, det er uansett alltid en stor glede å se denne platen nyutgitt – fordi den alltid vil fortjene nye lyttere.

Så nå er endelig «The 40th Anniversary Edition» av Fairytales her, med Radka Toneff og Steve Dobrogosz i korrekt tonehøyde for de med gullører – slik den utfoldet seg i Grieghallen og ble lydfestet av Arild Andersen og Tom Sætre i 1982. Dette er en plate som skal spilles regelmessig, og helst på vinyl – slik at plateknitteret fester seg til rillene som et ekko av fine kvelder sammen med gode venner eller din aller kjæreste.

«You make me smile with your heart»

Musikken de to tryllet frem i Grieghallen i løpet av tre kalde februardager i 1982 er uendelig vakker og uendelig trist – der Steve Dobrogosz’ innfallsrike flygeltoner nærmest omfavner Radka Toneffs lavmælte innlevelse i et knippe tekster om den fantastiske og akk så vanskelige kjærligheten – noen ganger bittersøtt, andre ganger lekent og ertende – som på den evige klassikeren «My Funny Valentine». Hun forhaster seg ikke, men lever seg inn – og tar innimellom små pauser av gravid stillhet mellom ordene.

Hennes tolkning av den kjente balladen er innadvendt, med en stille dynamikk der bare flygeltonene får danse fritt rundt henne – og står slik i sterk kontrast til den sjelevrengende versjonen Rickie Lee Jones gjorde på EPen Girl at Her Volcano (innspilt live i Los Angeles våren 1982). Jeg elsker begge; på en måte gir de hele bildet – dersom du spiller de rett etter hverandre.

Like etter kommer «Nature Boy» i en veldig nedpå og annerledes versjon enn Nat King Cole-svisken (ja, den er fin, den også). Det låter omtrent slik Susanna Wallumrød kunne gjort den, tenker jeg – eller for så vidt Aurora, som har gjort den i et langtrukkent cello-arrangement der du virkelig får følelsen av alt som ligger mellom de enkle linjene: «The greatest thing you’ll ever learn / Is just to love and be loved in return».

Skulle du ønske å høre mer av samme kaliber, så har samleplaten Butterfly (2008) tatt med tre låter duoen spilte inn for Danmarks Radio i oktober 1980 (med Alex Riel på trommer) – inkludert «Nature Boy». De to får også skinne sammen på konsertplaten «Live in Hamburg» (innspilt i 1981, sammen med Arild Andersen og Alex Riel).

Nyutgivelsen av Fairytales har ingen bonusspor, noe som er helt greit. Nei, platen er fullstendig perfekt slik som den er; et evig testament etter en artist som gikk bort så altfor tidlig.

«The Moon is a Harsh Mistress»

Jeg sitter ute i hagen mens jeg skriver dette. Sommerens fargeprakt er borte. En liten bregne som var irrgrønn i sommer er nå mer gulgrønn der den står og kjemper om plassen med rødmende blåbærlyng. Luften er tropevarm; som om værgudene har velsignet oss med en sørlig fønvind før de slipper høsten til.

Radka Toneff døde gjerne på tragisk vis, men musikken hennes vil leve evig.

Plenen har fått årets siste trimming, og er nå arena for skjærenes selvsikre erting av huskatten. Over meg trekker skyene seg sammen, og jeg kjenner de første varme regndråpene på hodet. I det fjerne hører jeg et tordenskrall. Jeg gjør meg klar til å gå inn, og tar forsiktig opp vinylplaten jeg har hatt liggende på bordet foran meg.

Den vakre covertegningen (signert Radkas søster Anne Toneff) lyser mot meg. Fargerike fantasitrær som omkranser et månebelyst lite skogstjern. Eller er det et hvitt tomrom vi ser – som en eksistensiell smerte som gror utover etter hvert som man blir eldre – og til slutt sluker alt som gir livet farger og mening?

Radka Toneff døde gjerne på tragisk vis, men musikken hennes vil leve evig – og ikke slik diktet jeg siterte innledningsvis slutter: «But she, and Death, acquainted / Meet tranquilly, as friends / Salute, and pass, without a Hint / And there, the Matter ends».

Denne artikkelen stod først på trykk i Bergensmagasinet

Radka Toneff: Fairytales (Nyutgivelse/Odin Records 1982/2022) (Foto: Platecover)