Motsvar til Kongsberg Jazzfestival

Motvind Kulturlags innlegg om Kongsberg Jazzfestivals samarbeid med Kongsberg Gruppen er del av debatten som skjer live under Bylarm fredag 1. mars på Kafé Hærverk i Oslo. Les mer om debatten også i Jazznytts blogg, Now’s the time.

Av Haakon Stiff Aamlid, Andreas Røysum og Hans Kjorstad

I 2016 engasjerte vi i Motvind Kulturlag oss for blant annet å fremme diskusjonen om Kongsberg Jazzfestivals samarbeid med Kongsberg Gruppen. Vi ønsket å øke oppmerksomheten om at en av våre største og mest historierike jazzfestivaler er sponset av våpenprodusenten Kongsberg Gruppen.

I våre øyne er dette høyst problematisk, og vi ønsker å kultivere en debatt om kulturlivets ansvar, mål og midler. Det er derfor veldig bra at saken nå får mer oppmerksomhet og at representanter fra Kongsberg Jazzfestival i tiltagende grad deltar i debatten.

Motvind Kulturlag lanserer 1. mars Magasinet Motvind, en rundt 90 sider tykk blekke med et bredt utvalg av artikler, intervjuer og essays, som dekker blant annet vitenskap, filosofi, kunst, poesi og prosa. Magasinet har også temasider med overskriften “Våpennasjonen Norge”.

Vårt mål med temasidene har vært å belyse denne problematikken fra en rekke ulike perspektiver, og det er i denne forbindelse vi har gjennomført et intervju per e-post med sjefen for Kongsberg Jazzfestival.

Intervjuet har allerede blitt publisert på hjemmesiden til Kongsberg Jazzfestival i en redigert versjon hvor våre kommentarer og oppfølgingsspørsmål er utelatt.

Samtidig kommer det frem påstander om at vi fører en unyansert debatt, en påstand vi mener faller på sin egen urimelighet. Derfor ser vi det som nødvendig å publisere et offentlig svar, hvor vi imøtegår uttalelsene i intervjuet.

Først av alt er det viktig å poengtere kjernen i saken, som er og har vært vårt utgangspunkt i denne debatten: Det er moralsk galt å profittere på krig og konflikt, og dette er noe vi som kulturaktører og medmennesker burde ta sterk avstand fra. Det er påfallende hvordan lederen i Kongsberg Jazzfestival i sine uttalelser gjennomgående unnviker dette, til fordel for å stadfeste historiske og økonomiske fakta.

Uttalelse 1 fra festivalsjefen:
“Det er selvfølgelig mange dilemmaer knyttet til sponsing i kulturlivet, samtidig er store ikke-statlige kulturinstitusjoner avhengig av grunnfinansiering for å kunne satse. Ethvert sponsorat innebærer vurderinger fra to parter. Det kan være om man synes det er greit at en bank låner ut forbrukslån til for høy rente eller om man er tjent med å samarbeide med et kjøpesenter som tapper byen for butikker og liv. I dette tilfellet gjelder det Kongsberg Gruppen.”

Det er korrekt at dilemmaer kan dukke opp i forbindelse med sponsormidler. Slik vi tolker Kongsberg Jazzfestival er dilemmaet her mellom grunnfinansiering av store ikke-statlige kulturinstitusjoner, og etisk tvilsomme geskjefter som bidrar med finansiering, eksemplifisert med en bank, et kjøpesenter og Kongsberg Gruppen.

Å peke på et vanskelig valg mellom penger og moral, er imidlertid intet argument for å velge pengene. Det er i beste fall en saksopplysning. Dette er også utgangspunktet for hele debatten. Vi mener Kongsberg Jazzfestival velger feil side i nevnte dilemma, og vi argumenterer for hvorfor. Når de ikke imøtegår våre argumenter med argumenter, men heller peker tilbake på dilemmaet, altså utgangspunktet for diskusjonen, kommer vi ingensteds.

Vi mener også at eksemplene som trekkes frem, er svake. Vi tolker det som å rettferdiggjøre sponsoravtalen til Kongsberg Gruppen på bakgrunn av at banker og kjøpesentre også kan klandres for sin moralske uanstendighet.

For det første: man kan ikke forsvare sin egen umoral ved å vise til at også andre opptrer umoralsk.

For det andre: vi diskuterer gjerne banker som låner ut forbrukslån til for høy rente og kjøpesenter som tapper byen for butikker og liv, men det er en helt annen debatt. Nå er det Kongsberg Gruppens sponsoravtale med Kongsberg Jazzfestival som er tema.

Det kjennes også nødvendig å stadfeste absurditeten i sammenligningen mellom et kjøpesenter og Kongsberg Gruppen. Sistnevnte profitterer blant annet på opprustning hos undertrykkende diktaturer og amerikanske invasjoner av land i Midtøsten. Det er et langt grovere moralsk overtramp enn å drive et kjøpesenter.

Uttalelse 2 fra festivalsjefen:
“Kongsberg Gruppen er den desidert største arbeidsplassen på Kongsberg, en hjørnesteinsbedrift i lokalsamfunnet, og denne bidrar til teknologiutvikling for hele landet. Svært mange arbeidsplasser er også indirekte tilknyttet Kongsberg Gruppen som leverandørindustri. Vi bor også i en liten by. Dersom vi skulle tatt avstand fra disse lokale bedriftene, ville vi kanskje ikke hatt gjester i det hele tatt. (…). Å ta avstand fra Kongsberg Gruppen for Kongsberg Jazzfestival, vil på mange måter også være å ta avstand fra store deler av lokalsamfunnet og mennesker som har fulgt festivalen som publikummere eller frivillige siden festivalens spede barndom.”

Det påvises med rette at Kongsberg Gruppen er en hjørnesteinsbedrift i lokalsamfunnet. Et av de sentrale argumentene mot våpenindustrien på generelt grunnlag, er at man risikerer å gjøre seg avhengig av våpenprodusenter og dermed krig og konflikt. Man ser dette på Kongsberg, og man ser det på Raufoss med Nammo.

Uten disse hjørnesteinsbedriftene står man uten et betydelig antall arbeidsplasser, og historien har vist oss at konfliktnivået i verdenssamfunnet har en direkte innvirkning på et lokalsamfunn bygget rundt en våpenproduserende hjørnesteinsbedrift: Høyt konfliktnivå fører til høykonjunktur og gode tider, mens relativt lavt konfliktnivå har ført til lavkonjunktur og dårligere tider i lokalsamfunnet. Derfor har vi tidligere tatt til orde for en gradvis avvikling av norsk våpenindustri og en omskolering av våpeningeniører til mer bærekraftige og konstruktive formål.

Vi har aldri snakket om å legge ned Kongsberg Gruppen, men om å ta bevisste sosiale valg som legger til rette for en fremtid der Kongsberg Gruppen kan lykkes uten å gå på bekostning av grunnleggende etiske imperativer. Konkret vil dette kunne innebære å fase ut Kongsberg Defence Systems, mens man satser tyngre på Kongsberg Maritim og Kongsberg Digital. Lokalmiljøet er i en unik posisjon til å påvirke Kongsberg Gruppens valg, og Kongsberg Jazzfestival er særskilt i denne sammenhengen på grunn av sin historiske og kulturelle tyngde.

Det argumenteres for at publikummere vil utebli dersom festivalen tar avstand fra Kongsberg Gruppen, et argument som baserer seg på udokumentert føleri. For det finnes intet belegg for at publikum vil utebli fra festivalen dersom de avbryter samarbeidet med Kongsberg Gruppen. Dessuten er en logisk konsekvens av dette argumentet at Kongsberg Gruppen er et trekkplaster i kraft av å være hovedsponsor. Vi bestrider dette, for vi mener at folk besøker Kongsberg Jazzfestival først og fremst på grunn av musikken og den gode stemningen.

I de senere år har problemstillingen fått stadig mer oppmerksomhet i nasjonale og internasjonale kulturmiljøer. Det er ikke utenkelig at Kongsberg Jazzfestival vil tape på å opprettholde samarbeidet med Kongsberg Gruppen, da stadig flere, både musikere og publikummere, vil føle en aversjon mot festivalen. Det finnes allerede flere konkrete eksempler på musikere som har takket nei til spillejobber som følge av sponsoravtalen.

Vi mener at Kongsberg Jazzfestival i det lange løp vil tjene på å ta et tydelig moralsk standpunkt ved å ta avstand til Kongsberg Gruppens mer etisk tvilsomme geskjefter. Dette vil utvilsomt bedre festivalens nasjonale og internasjonale rykte.

Jazzstudentene på Norges musikkhøgskole arrangerer hver februar festivalen Serendip. Her presenteres et stort spenn av hva som skjer i de unge jazzmiljøene, og Kongsberg Jazzfestival har presentert Serendip under sin egen festival siden 2016.

I 2019 har Serendip, ved festivalsjef Ingrid Skåland Lia, valgt å ikke delta på Kongsberg Jazzfestival. At den yngre garde tar avstand er aldri et godt tegn for en festival, og kan være talende for at holdningsmessige endringer er i emning.

Festivalsjefen uttaler at “grunnleggende støtter jeg selvfølgelig kunstneres rett til å ytre sine standpunkter”, men har i et privat møte oppfordret Serendip-sjef Skåland Lia til å ikke ytre eventuelle standpunkter for høyt:

“Slik jeg husker det mente han at han ikke ville at jazzfestivalen skulle bli en politisk arena, hvor vi bandt bannere på scenen og gjorde en stor greie ut av det. Han sa også at han ikke kunne nekte noen, men at han ikke ønsket at det skulle bli protester.”

Det pekes også på at mange ansatte i Kongsberg Gruppen ikke jobber i Kongsberg Defence & Aerospace. Det kan godt tenkes at mange av disse synes forretningsdriften strider mot deres personlige verdisett. Det må være mange i Kongsberg som ønsker seg en forandring, om enn i det stille. Her kan festivalen være med på å lede an!

Uttalelse 3 fra festivalsjefen:
“Kongsberg Gruppen er også langt mer enn en våpeneksportør. Dette er en av landets viktigste teknologibedrifter.”

Vi har aldri bestridt dette. Tvert imot er dette noe av det første vi poengterer når vi debatterer Kongsberg Gruppen.

Utover å bringe på banen eksempler på bærekraftige initiativ i Kongsberg Gruppen, presenteres det ingen klare argumenter i de følgende avsnittene. Eksemplene fremstår heller som en rettferdiggjøring av Kongsberg Gruppens våpenproduksjon.

Til dette vil vi si at produksjonen av konstruktive produkter (eksemplifisert med blant annet elektriske og selvgående containerskip) ikke rettferdiggjør produksjonen av destruktive produkter (jamfør høyteknologiske våpen). Imidlertid er dette et tydelig bevis på den skaperkraften som finnes i Kongsberg Gruppen.

At majoriteten av selskapets ansatte jobber med noe annet enn produksjon av våpen og krigsmateriell, taler ikke for at de resterende kan fortsette. Snarere motsatt! Det burde derfor være uproblematisk å omstille organisasjonen til produksjon av utelukkende bærekraftige produkter. Men dette krever vilje.

Uttalelse 4 fra festivalsjefen:
“Kongsberg Defence er en selvstendig juridisk enhet som vi ikke har noen økonomiske transaksjoner med. Vår avtale er med Kongsberg Gruppen ASA.”

Kongsberg Defence & Aerospace er et datterselskap av Kongsberg Gruppen ASA, der sistnevnte eier 100 prosent av aksjene i førstnevnte.

Da Defence i fjor inngikk en serie avtaler med Qatar, i verdi av opp mot 25 milliarder kroner, førte dette til en kraftig børsstigning for Kongsberg Gruppen ASA. Det var Geir Håøy, konsernsjefen i Kongsberg Gruppen som signerte avtalen, den samme Håøy som har deltatt på jazzfestivalens næringslivsseminar “Bebop & Buisness”.

Dette er intet mer enn simpel ansvarsfraskrivelse fra festivalens side, og enten har de svært liten kunnskap om en av sine hovedsponsorer, eller så er dette et bevisst forsøk på å tåkelegge debatten.

Vi må igjen understreke at vi ikke kritiserer de positive elementene Kongsberg Gruppen bidrar med. Dette er noe vi berømmer og oppfordrer på det sterkeste at de vil prioritere over våpenproduksjon.

Festivalledelsen må gjerne hevde at vi underkommuniserer dette. Vi på vår side mener det ligger utenfor debatten. Vi diskuterer Kongsberg Gruppen som våpenprodusent. Vi kritiserer Kongsberg Gruppen for å inngå avtaler med salg av avanserte våpensystemer til undertrykkende regimer som Qatar. Vi kritiserer Kongsberg Gruppen for å ha flerdoblet sine eksportinntekter etter at konflikten brøt ut i Jemen.

Det er mulig å ha to tanker i hodet på samme tid, og det er ingenting i veien for at Kongsberg Jazzfestival kan uttrykke skepsis til Kongsberg Defence mens de samtidig trekker frem andre positive sider ved Kongsberg Gruppen.

Uttalelse 5 fra festivalsjefen:
“Slik jeg ser det driver bedriften innenfor et meget strengt regelverk, og arbeider hele tiden med nyskapning for å gjøre produktene tryggere og bedre, også med hensyn til miljøet.”

Våpenindustriens støttespillere peker stadig på at Norge har et meget strengt regelverk for eksport av våpen og krigsmateriell. Det er dog ikke snakk om et regelverk, men retningslinjer for hvem man kan handle med.

Disse retningslinjene har vist seg å være svært fleksible. På tross av at Stortingets retningslinjer stadfester at menneskerettigheter og demokrati skal være sentrale i vurderingen, har man i senere år sett en drastisk økning av norsk eksport til autoritære regimer, som for eksempel gjennom Kongsberg Gruppens rekordkontrakter med Oman og Qatar fra henholdsvis 2015 og 2018.

Kongsberg Gruppen sine eksportinntekter har skutt til værs etter at konflikten i Jemen brøt ut.

Tidlig i 2018 skrev VG om en video fra Houthi-opprørerne i Jemen som viser en norskprodusert undervannsdrone av typen Remus 600, med et tydelig Kongsberg Maritime-merke på siden. På spørsmål fra Dagsavisen uttalte kommunikasjonssjef i Kongsberg Gruppen, Ronny Lie, at han ikke ønsket å kommentere saken videre enn at “det som er viktig for oss er å ha forutsigbare rammebetingelser”.

Dessuten er ikke datterselskap i utlandet underlagt norsk eksportkontroll. Kongsberg Gruppen eier for eksempel 49,9 % av finske Patria, som også har sett sine produkter i aksjon i Jemen. De må altså ikke forholde seg til de samme retningslinjene som norske selskaper. Patria eier igjen 50 prosent av den norske våpenprodusenten Nammo, der den norske stat eier den andre halvparten.

Krigsmateriell går heller ikke ut på dato. Med kontrollmekanismer som ikke tar inn over seg produktenes levetid og med liten eller helt fraværende etterkontroll, har vi minimal oversikt over hvor norsk krigsmateriell ender når det først er på verdensmarkedet.

Å bruke et strengt regelverk som argument for å kunne fortsette å handle med undertrykkende regimer holder ikke mål, da det altså ikke finnes et solid regelverk som effektivt sørger for at norsk krigsmateriell ikke havner hos diktaturer eller land i konflikt.

Det argumenteres også med at produktene blir stadig tryggere og bedre. Vi ser på dette som en veldig upresis påstand, og lurer på hva som legges i den. Menes det at våpnene er mer treffsikre, og er tryggere for brukeren? Menes det at våpnene i kraft av sin presisjon er mer skånsomme for sivile?

Det forandrer uansett ikke på det faktum at det handles med regimer hvor nettopp de sivile blir undertrykt.

Uttalelse 6 fra festivalsjefen:
«I 2018 utgjorde avtalen med Kongsberg Gruppen ca 3% av vårt totale budsjett. (…) De store avtalene vi har med med vår Generalsponsor TechnipFMC, men også sponsorer som DNB, Toyota og Kongsberg Gruppen gir oss mulighet til å utvikle festivalen videre til glede for publikum, musikere og byen for øvrig.”

Vi mener økonomisk gevinst aldri kan overstyre grunnleggende etiske imperativer, som for eksempel at det er galt å tjene penger på andre menneskers lidelse. Det fremkommer at sponsormidlene fra Kongsberg Gruppen utgjorde kun 3 % av totalbudsjettet til Kongsberg Jazzfestival i 2018.

Om disse 3 % er kritiske for å gjennomføre festivalen, balanserer den på en finansiell knivsegg. Det bør heller ikke være en stor utfordring å finne en mer etisk bevisst sponsor som kan bidra med en tilsvarende sum.

Uttalelse 7 fra festivalsjefen:
“Kongsberg Gruppens hovedeier er staten, og en eventuell kampanje bør nok først og fremst rettes dit, dersom den skal ha en reell effekt. Kongsberg Jazzfestival kan ikke endre statens politikk.”

Dette er ansvarsfraskrivelse. Selvsagt kan Kongsberg Jazzfestival bidra til å endre statens politikk.

Vi tror sterkt og fast på at det er borgerne som dikterer hva Stortinget skal foreta seg. Stortinget definerer ikke moral, og det er vår plikt å jobbe for forandring der det trengs.

Som en betydelig kulturaktør har Kongsberg Jazzfestival en sterk stemme og innflytelse. Ved å rette denne mot Kongsberg Gruppen og kommunisere at Kongsberg Defence & Aerospace ikke er noe man ønsker å assosieres med, vil man helt klart sende en viktig og tydelig melding til både Kongsberg Gruppen og til Stortinget. Ved å fortsette samarbeidet sendes en like tydelig melding i motsatt retning.

Motvind Kulturlag har som mål å kultivere en bærekraftig og inkluderende kultur, der etikk og menneskeverd ikke går på bekostning av økonomisk vekst. I dette arbeidet har vi rettet betydelig kritikk mot staten, og vi har deltatt i debatter med ledende ministre og politikere.

Argumentasjonen vi har møtt der er slående lik den som kommer fra Kongsberg Jazzfestival.

Vi er usikre på den reelle effekten av å angripe det øverste ledd, og tror det er enklere å starte i det små med et konkret fokus. Vi jobber i kulturlivet, og tror at vi har mye større sjanser for å skape en forskjell der, som igjen vil kunne ha ringvirkninger i det bredere politiske landskapet.

Som kulturaktører har vi sterk påvirkningskraft på resten av samfunnet. Det er på tide at vi står sammen, og bruker den!

Uttalelse 8 fra festivalsjefen:
“I flere tiår har Kongsberg Jazzfestival hatt frivillige, gruppeledere eller styremedlemmer som på en eller annen måte er knyttet til en av bedriftene i Kongsberg Gruppen. Rett og slett fordi tusenvis av arbeidstagere og deres familier jobber der. Uten at jeg kjenner til alt vil jeg tro at det meste innen kultur og idrett i Kongsberg har fått økonomisk støtte av Kongsberg Gruppen opp gjennom årene.”

Dette viser at det er på høy tid at kritikken kommer. Kongsberg Gruppen, tidligere Kongsberg Våpenfabrikk, har en historie preget av skandaler og korrupsjon, samt ytterst uheldige og tvilsomme våpensalg. Det festivalsjefen peker på her, er de nære båndene mellom Kongsberg Jazzfestival og Kongsberg Gruppen. Dette kan gi svar på hvorfor innrømmelsene sitter så langt inne.

Vi mener at lokalmiljøet i Kongsberg må begynne å diskutere Kongsberg Gruppens problematiske geskjefter i større grad og orientere seg mot en fremtid hvor eksport av krigsmateriell ikke er en del av forretningsdriften. Kongsberg Jazzfestival burde benytte seg av sin unike posisjon, ta et tydelig moralsk standpunkt og anerkjenne at dette er et problem som må diskuteres. Det handler ikke om å ønske Kongsberg Gruppen noe vondt, men snarere tvert imot.

Avslutningsvis: festivalsjefen har uttalt offentlig at vi er en “aksjonsgruppe” som “sprer propaganda”, og at denne “motvindretorikken” er “unyansert”. Vi forstår at dette er en hersketeknikk, og et forsøk på å så tvil om det er noe hold i det vi bidrar med i debatten.

Vi må understreke at så lenge argumentasjonen fra festivalen unngår å røre ved sakens kjerne, som er det etiske imperativet, så kommer vi til å fortsette å informere om dette, etter vårt syn, skamfulle samarbeidet. Vi oppfordrer alle som skal spille på Kongsberg Jazzfestival om å vurdere å på en eller annen måte legge fram sitt syn på saken, selvsagt uten at det går ut over musikken.

Det er utallige måter å vise at man bryr seg på. Det viktigste er man ikke forblir passiv. Vi ser på dette som en prinsipiell sak som ved et positivt utfall (at samarbeidet avsluttes) kan bidra til at norske kulturaktører får større bevissthet rundt etisk tvilsomme selskaper sin påvirkning på kulturlivet i Norge, i tillegg til større bevissthet rundt sin egen påvirkningskraft.