Orkesterleder og musiker Kjell Karlsen ved pianoet (Foto: Bildet er lånt fra Oslo Konserthus' Facebook-side, og er tatt av Jørgen Roll)

Minneord: Kjell Karlsen (1931–2020)

Komponist, pianist og orkesterleder Kjell Karlsen var en viktig størrelse i norsk musikkliv gjennom mange tiår. Her forteller jazzmusiker Roger Johansen fornøyelig og takknemlig om sine minner og opplevelser med en av musikklivets legender.

Kalender

Dette minneordet ble først publisert på Roger Johansens Facebook-side 5. mai 2020, samme dag Kjell Karlsen gikk bort. Ballade har fått tillatelse av Johansen til å gjengi minneordet her. 


Av Roger Johansen, musiker

Kjell og Kjell. Dagens jazzlanglesning fra Tverlandet.

I dag gikk orkesterleder Kjell Karlsen ut av tiden. Han spilte på Slottet da Sonja og Harald fikk hverandre i 1968. Han var en mann for de store anledninger. Vi hadde bursdag på samme dag, 29. juli, han ville ha blitt 89 denne sommeren.

Minnene strømmer på. Og her skal dere høre noe sprøtt.

Min bror Tore og jeg vokste jo opp med en ekte jazzmusiker bare 100 meter hjemmefra. Jeg ser huset hans fra stua mi på Tverlandet hver dag. Hans navn var Kjell Bartholdsen (1938-2009). Fra Hammerfest, bosatt på Tverlandet i Bodø kommune. Glitrende tenorsaksofonist i Dexter Gordon/Zoot Sims-skolen som dessverre måtte avslutte sitt musikervirke allerede i 1988 etter et kraftig hjerneslag som gjorde ham lam i halve kroppen.

– Det e da vel førr faen ikke nåkka å mase med, smalt det fra swingpianist og trekkspiller fra Narvik, Odd Bjørklund, – han kan jo fremdeles jobbe i halv stilling! Og han lo. Kjell òg. Kjell var ikke snau i kjeften, han heller, og jeg kan ikke ta de drøyeste historiene, det passer seg ikke her. Men en mild, hverdagslig en kan jeg ta:

Kjell Bartholdsen var så svaksynt at han de siste årene hadde førerhund. En gang jazzmusiker Henning Gravrok passerte Tverlandet i bil, observerte han Kjell i svært nær og intens passiar med hunden på gangveien mot Hopen. Henning spurte Kjell om dette noen dager senere. Da svarte Kjell:

– Hoinnjæveln forstår jo faen bare lulesamisk så det e jo ikke rart æ møte veggen!

Men så, tilbake til Kjell og Kjell. På slutten av nittitallet, da jeg hadde bestemt meg for å prøve lykken i Oslo, sa Bartholdsen i fullt alvor til meg: «Roger. Du må ringe han Kjell Karlsen når du kommer til Oslo. Du må ringe han Kjell. Det e han som sitt på alle jobban!»

Og han mente det! Jeg lo litt for meg selv.

Kjell Karlsen hadde riktignok hatt storband og danseorkestre i sving i Oslo siden tidlig 50-tall, og Bartholdsen hadde vært innom Kjell Karlsens Storband tidlig på 60-tallet, før han dro til København og deretter flyttet opp til Bodø i 1968 og havnet på Tverlandet. Kjell hadde skjønt ganske raskt at skulle man overleve som musiker, så nyttet det ikke kun med jazzklubber. Man måtte inn på restaurantjobber og events i Oslo, og da måtte man holde seg inne med Kjell Karlsen. Jeg lo litt av Kjell B og tenkte «men det er jo 30-40 år siden Karlsen styrte alt, og nå er han en gammel mann», så jeg avfeide det litt som en historisk kuriositet og tenkte ikke mer på det. Jeg ringte ikke Kjell Karlsen, for å si det sånn.

Som sagt så gjort, jeg ender opp i Oslo, og smått om senn får jeg en vikarjobb her, et innhopp der, og prøver å overleve i hovedstaden. Jeg prøver å passe inn og gjør så godt jeg kan overalt. Sier ja til ALLE jobber jeg blir tilbudt, enten de betaler 500 kroner for tre sett på Bakkekroen lørdag ettermiddag, eller andre bedre betalte jobber på klubbene i byen. Absolutt alt sier jeg ja til. Turneer, plater, alt.

Så plutselig en dag ringer et ukjent nummer. Rundt år 2000 eller 2001. Det er Kjell Karlsen som ringer.

Well, hello.

Han driver Jazzakademiet i Oslo Konserthus, og har invitert basslegenden Georg Riedel for å gjøre Georgs musikk fra Astrid Lindgren-filmene i jazzversjoner. Georg har lyst til å ha med to norske jazzmusikere. Knut Riisnæs og jeg blir spurt. Fantastisk. Jeg sier ja! – og har the time of my life på scenen med legender i en kvintett på scenen i to konserter i Oslo Konserthus.

Senere skal jeg få jobbe mye mer med både Georg og Knut, både live og på plate. Knut hadde jeg spilt med allerede i 1994, men Georg Riedel, det var stort, særlig sammen med Knut, norsk jazz’ hemmelige våpen.

Etter dette fikk jeg mange flere oppdrag for Jazzakademiet i Konserthuset over mange år. Kjell tok meg med på såpass forskjellige jobber som eventjobber med andreplasserte i Idol, Bjørn Johan Muri, på flere jazzcruise med Hurtigruten, samt på ulike Kjell Karlsen ministorbandgigs på institusjoner på Østlandet. Siste gang jeg spilte med Kjell var på en endags jazzfestival på et sykehjem på Majorstua for noen år siden.

Kjell Karlsen var old school. Han var strengt oppdratt i et religiøst hjem i Sarpsborg, totalavholdsmann og samtidig en durkdreven businessmann som kunne ha to stk Kjell Karlsen-band på gig samtidig.

Han behandlet sine oppdragsgivere svært bra, var mild og løsningsorientert, alltid lyttende og smilende. Han behandlet meg alltid bra og med respekt. Alltid velkledd i dress. Også på dagtid.

Bare når man forsiktig prøvde å ymte om at hyra kanskje ikke var all verden, kunne man oppleve at bak den milde fremtoningen fantes det også en kontraktsforhandler av internasjonalt kaliber.

Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått være nær noen av norsk musikklivs legender fra så langt tilbake som de musikerne som ble født på 1920- og 1930-tallet. Det har gitt meg fantastiske opplevelser, og det å henge rundt den generasjonen musikanter var alltid lærerikt. Finnes det noe old school i trommespillet mitt, så kommer det nok fra mine kvelder med den generasjonen.

Kjell var født i 1931, og nå er han borte, i mai 2020. Et langt og innholdsrikt liv er over. Midt i hans univers var det av og til en ung trommis fra Tverlandet med på lasset.

Den som fikk siste ordet, eller siste latteren, får vi nesten si, det var Kjell Bartholdsen. For Kjell Karlsen ble viktig for meg. Bartholdsen ler nok godt av dette, der han sitter på en sky og venter på den andre Kjell som kommer nå, og som han skal prate hull i hodet på.

Kjell Bartholdsen og Kjell Karlsen der, altså. De lager ikke sånne typer lengre. Det er synd. Må de hvile i fred, begge to, og takk for musikken, latteren, historiene og jazzen. I dyp takknemlighet. Takk for gode minner. ❤️

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev