Jon Larsen, 2007 (Foto: Ann Iren Ødeby/Jazznytt)

Med Zappa i bagasjen

Årets første utgave av Jazznytt er rett rundt hjørnet. Av mange interessante saker har Ballade i den anledning fått plukke ut et intervju med gitaristen og platedirektøren Jon Larsen hvor han snakker om plateselskapet Hot Club Records og deres 25års-jubileum. Samtidig starter også Django-festivalen, der Jon Larsen er en svært sentral aktør, opp denne helgen.

Kalender

Opera Soirée

14/08/2020 Kl. 19.30

Viken

Cantango på Gamle Raadhus Scene

02/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

El Muro Tango & Inés Cuello

19/09/2020 Kl. 20.00

Oslo

El Muro Tango & Inés Cuello

19/09/2020 Kl. 20.00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

Av Ann Iren Ødeby (tekst og foto)

For 25 år siden lot den unge Jon Larsen seg inspirer av Frank Zappa og punken, det resulterte i plateselskapet Hot Club Records.

Jon Larsen hadde planer om å gi ut én plate den gangen, men til nå har det blitt over to hundre og femti utgivelser med mange ulike artister.

— Den første platen, «HCR 1», blir gjenutgitt i disse dager – for første gang i sin helhet på CD, forteller Jon Larsen fornøyd. – Mulighetene for å få gitt ut plater på begynnelsen av 80-tallet var begrensa, det var de store plateselskapene – punktum. Jazzmusikerne i Norge på den tiden måtte gå runden hos EMI og Polygram. Der sto man i kø, og var man heldig kunne man kanskje få gitt ut noe. Det var helt opplagt ikke en verden jeg ville gå inn i hvis jeg ikke var nødt, men jeg ble inspirert av Frank Zappa som brøt med plateselskapet sitt, Warner Brothers, saksøkte dem og bestemte seg for å gjøre alt selv – hjemme fra kjøkkenbordet. Snart gjorde de britiske punkerne det også, de ville ikke ha noe med establishmentet å gjøre, så de ga ut platene sjøl, underground. Det var en sti som jeg fulgte.

Jon Larsen var ingen egentlig opprører den gangen, det ble viktigere å være fristilt – være frigjort og operere på egenhånd.

— Det må i så fall ha vært et opprør som ikke betydde noe. Jeg måtte tråkke ut en egen kunstnerisk plattform – samtiden på den tida var veldig politisert, organisert og var preget av dårlig sans for humor – vi valgte et liv som ga faen i de borgelige konvensjonene – vi var gatemusikanter først og fremst. Djangomusikken ble en del av vårt surrealistiske manifest. Vi trodde aldri vi skulle leve lenger enn til vi var førti, så det var ingen vits i å legge for mye i unødvendige ting. Vi tenkte vi skulle sitte på Karl Johan og hygge oss og bli kjempegode på å spille gitar.

Etter den spede starten med den første platen banket en ung Knut Reiersrud på Jon Larsens dør. Han trengte hjelp til å produsere en plate, det ble andre platen for Hot Club Records.

— Når jeg først hadde begynt, og funnet ut hvordan man booker et studio og produserer plater og mikser lyd, var det lettere å gjøre plate nummer to, og få enda mer erfaring – så ble det andre platen og den tredje platen og nå er det flere hundre. Omtrent halvparten av disse 25 årene har jeg tilbrakt i studio. Nå for tiden er det snarere regelen enn unntaket at musikerne gjør det selv, og at det er de uavhengige plateselskapene som står for jazzproduksjonene. Det er en trend som bare har gått en vei, og med den digital nettdistribusjon skulle man jo tro at det ikke er noen vei tilbake.

Det var en stor risiko første gangen Hot Club Records ga ut en plate, og det er fortsatt risikabelt. Men drivkraften er som alltid det kunstneriske prosjektet.

— Nå har jeg blitt vant til det – jeg har fått litt træl. Hva er økonomisk sikkerhet? Det finnes vel verre ting å ikke ha. Alt jeg har gjort – når jeg skal tillate meg å være retrospektiv, noe jeg vanligvis ikke kan fordra, er en del av et overordnet kunstnerisk prosjekt. Og om jeg jobber som musiker, komponist eller plateprodusent er det en del av det samme kunstneriske prosjektet. Musikk er, som vi veit, lagarbeid og samspill og det å få være med i teamet, om det bare er å koke kaffe i studio når gode ting skjer, det kan være en kjempeberikelse og en stort kunstnerisk opplevelse. Det har vært mitt kunstakademi – å få jobbe så tett innpå store kunstnere i studio i mange år og i mange land.

De første syv årene Jon Larsen jobbet i studio jobbet han nesten bare med norske musikere.

— Det gikk veldig kort tid fra jeg begynte å jobbe i studio til jeg hadde vært borti de fleste avskygningene av jazzen i Norge på den tida. Jeg har en kunstnerisk nysgjerrighet som ikke lar meg få fred, så jeg kom fort i kontakt med de gode, kreative gravitasjonsfeltene i norsk jazz på begynnelsen av 80-tallet.

Da Jon Larsen oppdaget Djangomusikken var det en utenkelig musikalsk vei å gå – string-swing-musikken var en fullstendig aparte ting å begi seg inn på.

— Det var ingen andre som holdt på med dette, og det var en stil som var blitt forlatt 40-50 år tidligere, men helt fra dag én så vi på det som et samtidsuttrykk. Mange så ikke potensialet og tok det for å være en retro greie, noe nostalgisk og tilbakeskuende. De kunne ikke ha tatt mer feil. John McLaughlin og Shakti relanserte den akustiske gitaren etter jazzrock-epoken, og med den renessansen for Djangomusikken fikk vi en ny akustisk jazzdialekt med røtter i Europa. Musikksjangeren har gått fra å være et europeisk kultfenomen til en internasjonal trend. Jeg fikk oppleve det hele innenfra, helt fra starten, og har spilt med alle de unge talentene som etter hvert har dukket opp, også i studio.

— For to år siden kom jeg til et viktig veivalg: administrasjon og regnskap holdt på å kvele kreativiteten, og valget sto mellom å legge om kursen, eller legge helt ned. En reddende engel, i form av Ponca Jazz, dyktige Hilde Heftes nystartede plateselskap som overtok mesteparten av backkatalogen til HCR, som etterpå satt igjen med en tynn katalog på skarve 50 utgivelser – til gjengjeld sylskarpt profilert, gitarbasert Hot Club-musikk. Det førte paradoksalt nok til at katalogen til Hot Club Records satte salgsrekord i 2005, en rekord som med god margin ble slått igjen i 2006.

— Det showeste er når det dukker opp unge talenter som tøyer strikken, er modige og som bruker musikken som et kreativt springbrett og ikke for å gjenskape noe som har vært. Det blir ikke kunst av å følge en oppskrift. Når man driver et lite plateselskap er det mulig å være fleksibel, og rask. Jo mer erfaring man får innenfor et område jo større blir gravitasjonsfeltet. Jeg har kommet i den heldige situasjon at jeg nå stadig får tilsendt privatopptak av nye talenter, både fra sigøynerverdenen og andre. Det gjør at jeg holder meg våken, og grunnen til at jeg vises denne tillitten er at jeg har den erfaringen jeg har.

Livet som produsent har bestått av mye, fra himmel til helvete, kan Larsen fortelle.

— Jeg har fått jobbe med Chet Baker, Stéphane Grappelli, Robert Normann og Warne Marsh i studio, og over to tusen spillejobber med Hot Club de Norvège. Jeg har fått produsere platene til Jan Erik Vold, Egil Kapstad og hundre av verdens hotteste stringswingere. Jeg har turnert med Jimmi Rosenberg måneder i strekk, og spilt med noen av klodens fineste klassiske solister, kvartetter og symfoniorkestre – det har vært himmel. Men jeg har også måttet ligge i dekning på hemmelig adresse med politivakt – truet på livet. Jeg måtte kansellere en turne med en musiker med rusproblemer. Han var så vridd i skallen at han tenkte; når Larsen ødelegger for meg, skal jeg ødelegge for han. Han skulle ta livet av ungene mine, kona mi og til slutt meg.

I tillegg til å produsere plate med nytt stort fiolintalent, Aurelien Trigo, og Opus 4 fra Paris, og nyutgivelse av gamle skatter fra Teater Romén i Russland, skal Jon Larsen nå i gang med drømmeprosjektet.

— Jeg har ansiktet rettet framover. Det neste prosjektet er alltid det beste jeg har fått være med på – men nå kommer virkelig drømmeprosjektet mitt. En av de tingene jeg har skrevet det siste året, er en times musikk inspirert av Frank Zappa. Og mot alle odds har åtte håndplukkede musikere fra Zappas tidligere band blitt med på å spille det inn, i Los Angeles. Musikken er en surrealistisk ekspedisjon til planeten Mars, på CD. Det er i et litt annet tonespråk enn det jeg har gjort tidligere. For tre år siden begynte jeg å høre på Zappa igjen, etter tjue år, og med andre ører – og for en bruk av rytmikk og perkusjon! – hvorfor er det ingen andre som gjør dette? Der vi ofte har AABA-form kommer Zappa med halve alfabetet – et ikkerepeterende hendelsesforløp – hvilket er en mye friere bruk av former. Å komme fra en tradisjon, som jeg gjør, har jo mange fordeler, men å stivne i konvensjoner er døden. Jeg tror ikke det er noen vei tilbake etter å ha dukket ned i den materien der. Men det å kunne få reise til det som er mitt Graceland – Zappas hjemmestudio – og spille med musikerne hans, det er jo en ekstremsport. Rafting i Sjoa – ja vel, men hva med Tommy Mars på keyboard?

I årets første utgave av Jazznytt kan du ellers lese intervjuer med Sonny Rollins, Nils Olav Johansen, Georg Reiss, Marius Neset, Kasper Collin (om dokumentarfilmen om Albert Ayler), Randi Tytingvåg, Mathias Eick og Margareta Bengtson. I tillegg kan du møte komponisten Alfred Janson i Blindebukken, Vossa Jazz-leder Pål Gjersum på øde øy, debatt, festival- og konsertanmeldelser, Arild Rønsens «stemmen fra østfronten» pluss en rekke plateanmeldelser.

Jazznytt kan bestilles på www.jazzforum.no eller på epost til jazznytt@jazzforum.no. Du får også bladet i velassorterte Narvesen-utsalg.

Stillinger

Kantor/ organist

Kongsberg kirkelige fellesråd

Orkesterbibliotekar

Oslo-Filharmonien

Kantor/ kyrkjemusikar

Gloppen kyrkjelege fellesråd

Produsent

Riddu Riddu Festivála

Produsent

Kulturfabrikken Sortland KF

Programsjef

Bodø2024 IKS

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev