Inspirasjoner: Susanna Wallumrød velger Sidsel Endresen

IntervjuJazzKunstmusikkMusikken og livet

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Susanna Wallumrød, som velger seg Sidsel Endresen. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

• Susanna Wallumrød, pianist, sanger og låtskriver. Debuterte med albumet List Of Lights And Buoys i 2004 under artistnavnet Susanna and The Magical Orchestra (duo med Morten Qvenild), og har i årene siden utgitt rundt 15 plater i forskjellige konstellasjoner, både soloprosjekter og annet. Hun er aktuell med konsertplaten Live med fetteren David Wallumrød, der de to gjør låter av blant annet Tom Waits, Joni Mitchell, The Beatles og Julie Miller. Hun har to ganger fått Spellemannpris i åpen klasse, og er i tillegg blant annet beæret med Radka Toneffs Minnepris og DnB-prisen under Kongsberg Jazzfestival. Født 23. juni 1979, Kongsberg.

• Sidsel Endresen, sanger, komponist og tekstforfatter. Ble først kjent som sanger i Chipahua sent på 70-tallet og Jon Eberson Group på 80-tallet. Utgitt en rekke soloalbum og samarbeidsprosjekter i årene siden, blant annet sammen med Bugge Wesseltoft, Eldbjørg Raknes og Elin Rosseland (som trioen ESE), Susanna Wallumrøds bror Christian Wallumrød og ektemann Helge Sten, og Stian Westerhus. Hennes siste albumutgivelse er Hum fra 2018, sammen med Jan Bang. Hun har fått fem Spellemannpriser og andre utmerkelser, som DnB NOR-prisen under Kongsberg Jazzfestival og Buddyprisen, og dessuten vært nominert til Nordisk råds musikkpris. Født 19. juni 1952, Trondheim.

– Hvorfor Sidsel Endresen?
– Hun er en ganske klar favoritt hos meg. Hun føles nesten som en urkraft, som en stemme som helt umiddelbart tiltrakk meg fra første gang jeg hørte den. Jeg husker ikke akkurat når det var, men jeg tipper det var ganske tidlig. Jeg har brødre som holder på med musikk (Christian og Fredrik – journ. komm.) og som lot meg høre en del ting fra jeg var ganske ung. Radka Toneff, Elin Rosseland, Sidsel Endresen og sånn var viktig for meg. Det var viktig å høre noe annet enn popmusikk, som jeg har hørt mye på og liker veldig godt, sier Susanna – som for øvrig kun bruker fornavnet sitt som artistnavn.

At hun har hørt og hører mye på popmusikk har hun vist siden hun og Morten Qvenild dukket opp i 2001 som Susanna Wallumrød og Morten Qvenild Duo, som senere skiftet navn til Susanna and The Magical Orchestra. Debutalbumet List Of Lights And Buoys fra 2004 inneholdt blant annet en gåsehudfremkallende tolkning av Dolly Partons «Jolene», og på oppfølgeren Melody Mountain (2006) hørte vi eksempelvis låter av Depeche Mode og Kiss slik de aldri var blitt gjort før.

Hennes helt ferske album, Live, består av konsertversjoner av andres sanger, fremført sammen med fetteren David Wallumrød. Her tolker de blant annet Joni Mitchell og Leonard Cohen.

Men husker Susanna hva det var ved Sidsel som tiltrakk henne spesielt, som gjorde at hun skilte seg ut fra de andre artistene og stemmene hun hørte på?

– Det er noe med selve lyden av stemmen hennes som bare sitter så utrolig godt i ørene mine. Stemmen var det første som tiltrakk meg, men akkurat det er veldig sammensatt, hva stemmen hennes består av. Det henger jo mye sammen med formidling og frasering og rytmikk, om hvordan hun bruker instrumentet sitt.

– Du hører veldig at det handler om stemmen hennes som instrument gjennom impro-tingene, men også det andre hun gjør?
– Ja, jeg vil si at det er veldig tydelig også gjennom hvordan hun har sunget tradisjonelt låtmateriale. For meg er det kobla veldig sammen, det er ikke så stor forskjell på det. Det føles ikke sånn radikalt annerledes for meg å høre på det som er mer abstrakt. Det er liksom veldig henne, og hun har jo jobba veldig mye med å utvikle sitt eget språk, sin egen lydverden.

– Føler du at den stemmen som er så spesiell er noe du strekker deg etter selv? Er det ting ved måten hun synger på som inspirerer deg direkte?
– Ja, det har det absolutt vært, men kanskje aller størst er fokuset på å finne min egen stemme, altså mitt eget uttrykk. Stemmemessig er vi jo veldig langt fra hverandre. Men det tenker jeg ofte på, at med sånne inspirasjoner kan man fint være veldig inspirert av noen som låter veldig annerledes enn en sjøl, men som har noen kvaliteter man strekker seg etter. For meg har det handla veldig mye om å finne mitt uttrykk, i hvert fall i den perioden hvor jeg hørte veldig mye på Sidsel og Bugge (Wesseltoft – journ. komm.). Det er helt klart at da jeg starta den duoen med Morten Qvenild var jeg veldig inspirert av duoformatet og det Sidsel og Bugge gjorde, både hele den tilnærminga til andres låter og deres eget materiale, og det akustiske og det elektroniske, at ting bare flyter over i hverandre, at det ikke er sånne skarpe skiller.

– Jeg har en mistanke om at noe av det som også tiltrekker deg med Sidsel Endresen er at hun er så musikalsk utforskende. Hun sprer seg sånn.
– Ja, det er sant. Det liker jeg nok veldig godt. Jeg liker den åpne tilnærminga til uttrykket, den åpne tilnærminga til musikk, og til å både bruke tekst og melodi i mer tradisjonell form, og bruke lyder og jobbe med andre stemmekvaliteter, der det skraper og er litt uvante lyder for mange. Det liker jeg fordi det åpner opp en ny dimensjon i musikken, et rom som jeg synes er essensielt for at ting skal være interessante å høre på. Jeg er opptatt av at det skal være flere lag der. Det skal ikke bare være noe veldig klart og tydelig innafor en firkant, at det bare er det og ikke noe annet. Man skal kunne oppdage nye ting når man hører ting om igjen, og det kan kanskje også være andre kvaliteter som blir framheva når man hører det live kontra på plate.

Ser vi på karrierene til både Sidsel Endresen og Susanna Wallumrød er et gjennomgående trekk at begge stadig jakter nye uttrykk og nye måter å presentere musikk på. Skyldes det både en musikalsk rastløshet og en musikalsk nysgjerrighet, tro?
– Det kan det kanskje være, medgir Susanna.
– Jeg kan jo ikke snakke for Sidsel, men jeg har i hvert fall kjent veldig på at jeg rommer flere ting. Jeg har vel kanskje også syntes at det er litt skummelt å bli satt i en bås. Det synes jeg også er litt kjedelig og forutsigbart. Det er kanskje utfordrende lyttemessig å være med på kunstnerens reise sånn sett, men min opplevelse av det, både som den som lager ting og slipper det ut i verden, og det å være med på andre kunstneres reise, er veldig givende. Det er veldig fint å bli med et sted du ikke visste fantes i stedet for å gå på det samme stedet om igjen og om igjen. Da veit du alt om hvordan ting er. Det er selvsagt noe fint i det og, at det er trygt og godt, men det må ikke være sånn.

Susanna kjenner Sidsel, men husker ikke når de møttes første gang. De er venner, men ikke omgangsvenner.
– Vi møtes gjerne i musikalske sammenhenger, men hun har jo spilt med broren min og mannen min (Helge Sten alias Deathprod – journ. komm.), så det er klart at jeg har hørt henne masse. Jeg har hatt noen helt fantastiske konsertopplevelser.
– Men dere har aldri jobbet sammen.
– Nei, det har vi ikke. Og jeg har aldri hatt henne som lærer heller. Eller, jeg var med på noen improvisasjonsklasser på musikkhøgskolen. Jeg gikk ikke der selv, men var hospitant med en improklasse som Sidsel hadde med en som heter Torgrim Sollid. Det var veldig gøy, men det var i en sånn klassesammenheng.

Selv om de aldri har jobbet sammen, finnes likevel to plateutgivelser med begges navn på. Den ene er Susannas debutplate List Of Lights And Buoys, der Sidsel har hjulpet hennes kollega Morten Qvenild med teksten til sangen «Baby», og den andre er Shockadelica, Christer Falcks hyllestalbum til sin store helt Prince der han i 2008 samlet hele 81 artistnavn og forskjellige artistkonstellasjoner fordelt på fem CD-plater. Her fremførte Susanna and The Magical Orchestra «Condition Of The Heart», mens Nils Petter Molvær og Sidsel Endresen gjorde en versjon av «Sign ‘O’ The Times».

– Er det andre egenskaper du verdsetter hos henne enn de vi har snakket om?
– Hun har jo en helt hinsides tekstformidling som for meg henger sammen med både innholdet i teksten, men også «lydlig», altså lyden av teksten, hvordan teksten ligger i munnen, at det er veldig sånn tekstur og stofflighet. De tinga der henger for meg sammen med de lydverdenene hun har laga seg. Det har jeg vært veldig opptatt av sjøl også, det med tekst. Ikke nødvendigvis bare hva den betyr, men hvordan det oppleves å ha teksten i munnen, å synge den, og om hvordan man bruker tekst sammen med melodi og harmonier, og hvordan man kan plassere teksten, hvordan man kan framføre den og ikke bare hvordan man skal få folk til å forstå hva den handler om.

– Det er noe av det som slår meg med hvordan dere begge gjør andres låter. Dere setter et veldig preg på dem og forandrer ganske mye, og det virker som det ligger en litt felles tilnærming der?
– Ja, det kan jeg forstå.
– Det er interessant det du antyder, at ikke bare kommer teksten tydeligere frem, men det dukker opp noe mer. Det går kanskje tilbake til det vi snakket om med å bruke stemmen som et instrument, at du får frem en tone der?
– Ja, det er et eller annet med samspillet mellom tekst og tone som ikke bare sier at her er melodien og her er teksten som skal framføres samtidig. Det er noe med symbiosen, hvordan det låter, og hvordan man kan frasere, og også hvordan man nesten kan forandre ordene litt basert på hvordan man synger og hvor man legger dem i munnen.

– Av coverlåter har du valgt et veldig bredt spekter hele veien, men det som kanskje er mest oppsiktsvekkende er når du gjør ting som Kiss og AC/DC hvor teksten blir så naken på et vis. Velger du bevisst den type låter nettopp for å blottlegge hva som ligger der?
– Både ja og nei. Jeg har gjort de låtene jeg har gjort fordi jeg har funnet noe interessant ved dem som jeg har hatt lyst til å gjøre, som jeg har hatt lyst til å sette fokus på. Så er det jo selvfølgelig morsomt å ta låter ut av sin egen setting, å dekonstruere dem og sette dem sammen på nytt. Da finner man kanskje noen andre ting enn det som åpenbart ligger der.

Er det ting Susanna har gjort som er mer eller mindre direkte inspirert av Sidsel Endresen?
– Det er et litt vanskelig spørsmål fordi akkurat det med inspirasjoner er så flytende. Det er jo ikke bare Sidsel jeg har vært opptatt av eller hørt masse på. Det er veldig sammensatt, men som jeg nevnte, akkurat det med duoformatet og det å presentere eget materiale og covermateriale side om side, kan du si er inspirert av henne. Og også det å tørre å bryte opp og pushe på noen grenser i forhold til hva som er tradisjonelt låtmateriale og andre lydverdener, er noe hun definitivt har gjort masse av. Hun er en foregangskvinne på det området, selv om vi kanskje gjør det på ulike måter.

– Hvilken betydning vil du si Sidsel Endresen har hatt for norsk musikk?
– Hun har en helt unik plass og har hatt ekstremt stor betydning, vil jeg si. Her har jeg litt lyst til å bringe inn kjønnsperspektivet. Jeg føler at hun er del av en generasjon musikere der gutta vel får en del mer oppmerksomhet. De får en annen type kontinuitet i oppmerksomheten rundt sin musikk og så videre, Nils Petter Molvær og Bugge Wesseltoft og hele den gjengen der. De er selvfølgelig også fantastiske musikere, det er ikke det det handler om, men det er noe med å være kvinne og holde på såpass lenge som Sidsel har gjort. Det er også noe med å være sanger. Da er man jo ikke en type bruksmusiker som blir leid inn her og der i masse forskjellige prosjekter og så videre, man opererer mer som en slags soloartist selv om man har litt forskjellige prosjekter. Det kan jo spille inn.

– Føler du det selv på samme måte? Jeg tenker at hun tilhører en annen generasjon enn deg.
– Ting har endra seg, og ting er i veldig stor endring, men jeg tenker at det fortsatt er et relativt stort strukturelt problem. Nå er det jo kommet et tilfang av damer på alle mulige instrumenter, og det ønsker jeg veldig velkommen fordi det trengs, men det blir veldig spennende å se framover om bransjen har endra seg så mye at de kan være med i tiår etter tiår etter tiår til tross for at de kanskje får barn, etablerer familie og sånne ting. Der har jo gutta hatt en fordel ved at de har kunnet fortsette å utøve yrket sitt og reise veldig mye og holde høyt arbeidstempo, selv om de har hatt familie.

– Har du selv barn?
– Nei, det har jeg ikke. Det hadde vært helt umulig å gjøre så mye som jeg gjør med barn.
– For du er ekstremt produktiv og aktiv?
– Ja, jeg holder ganske høyt tempo. Det har bare blitt sånn fordi jeg er veldig glad i det jeg holder på med, men jeg ser for meg at hvis jeg hadde hatt barn ville jeg ikke hatt den kapasiteten og den tida. Det hadde bare ikke gått, avslutter Susanna Wallumrød.

Flere sakerSe alle saker