Hvordan synger vi egentlig?
ANMELDELSE: Visesanger Finn Zetterholm har lest Marita Rhedins avhandling om visesangerens metoder, og fått en aha-opplevelse om egen syngemåte.
Artikkelen ble først publisert hos bladet Viser, og trykkes med forfatterens velvillige tillatelse.
Skal jeg være ærlig har jeg ikke tenkt så mye på hvordan jeg selv har hørtes ut, selv om jeg har vært aktiv visesanger siden 60-tallet. For meg har alltid skrivingen vært det viktigste. Sangen har vært en bra måte å få ut visene mine på, og ikke minst, det jeg i hovedsak tjente penger på gjennom mange år.
Men jeg husker at jeg alt fra starten syntes at en del visesangkolleger låt veldig gammeldags. De bygget klangen lenger nede i brystet, skalv i stemmen og sang med rullende «r». Selv var jeg mer inspirert av Cornelis Vreeswijk. Jeg ville låte like cool og avspent som ham, og liksom snakkesynge. Jeg syntes også at Bob Dylans nasale stemme låt spennende og annerledes.
Men egentlig er det et interessant spørsmål for alle visevenner: hvor mye syngemåten på har forandret seg (og stadig er i forandring) på bare én generasjon. Marita Rhedin har skrevet en omfattende doktorsavhandling om dette. Sjungande berättare. Vissång som estradkonst 1900-1970, heter den, og undertittelen lyder: En musikvetenskaplig studie av den svenska vissångens uppförandepraxis och sociala sammanhang. Det høres tungt ut, men er det ikke i det hele tatt. Boken er både velskrevet og fengslende.
Representative valg
Emnet er naturligvis gigantisk og Rhedin har gjort avgrensninger: Hun har valgt ut noen representative visesangere fra tre perioder: 1900-1925 (Sven Scholander, Delsbostintan, Skånska Lasse og Nils G. Svanfeldt), 1930-ca 1940 (Evert Taube, Karin Juel, Gunnar Turesson) og 1962-1970 (Cornelis Vreeswijk, Fred Åkerström). Avhandlingen hennes gir ikke bare en beskrivelse av forskjellene i sangstil rent musikalsk. For å forklare hvorfor visesangere har lått så ulikt til ulike tider – det som man innen den klassiske musikken kaller fremføringspraksis — inntar Marita Rhedin et kulturhistorisk og sosiologisk perspektiv, og plasserer visesangerne i det samfunnet de virket. Når hun så går inn i det rent musikkvitenskapelige, blir det virkelig interessant. Mye av det hun skriver framstår som selvfølgelig når man leser det, i positiv forstand. Man tenker : «ja, naturligvis er det slik, hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før?» Med innsikt sammenlikner Rhedin visesangen i den private, den halvoffentlige og den offentlige sfæren. Hun skriver om visesangen som en forlengelse av den borgerlige salongen, om profesjonelle visesangere og viseamatører og om hvor viktig folkeopplysningsbevegelsen var for visesangen.
#gallery-19 {
margin: auto;
}
#gallery-19 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 33%;
}
#gallery-19 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-19 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */
Finn Zetterholm og Bengt Sändh
Rhedins eksempler på artister er etter min mening velmotiverte og har en noenlunde bra spredning. I den aktuelle tiden ble Sverige forvandlet fra et utpreget fattig jordbrukssamfunn til en industriell velferdsstat. Dette ble selvsagt gjenspeilet i kulturen. Det gamle blandet seg med det nye, tradisjonalister blandet seg med fornyere. Iblant på en konfronterende, men likevel oftere på en kreativ, måte. Visesangerne fra den første perioden lot seg i stor grad inspirere av det gamle bonde-Sverige. Delsbostintan hadde en stor muntlig tradisjon av viser og historier. Hun så det som en kulturgjerning å spre den svenske folkekulturen og Rhedin sammenligner syngemåten hennes med folkemusikkens syngemåter. Skånske Lasse bygde også på tradisjonen, den i tiden så kjære bondekomikken. Sven Scholander (som også tonesatte blant andre Dan Andersson) var svært populær, også utenfor Sveriges grenser. Han hadde ingen utpreget spesiell stemme, men var åpenbart en stor scenepersonlighet. Hans avspente fremtreden med historier og mellomsnakk inspirerte Evert Taube – og i forlengelsen også visesangere inn i vår tid. Nils. G. Svanfeldt hadde en klassisk skolert stemme, og hadde debutert som operasanger. Repertoaret hans strakk seg fra middelalderen via Bellman og frem til Evert Taubes nyskrevne sjømannsviser.
Med mikrofonen kom nyanser
Den største forandringen i syngemåte sto naturligvis i sammenheng med det at radioen, grammofonen og mikrofonene kom. Rhedin beskriver hvordan eldre visesangere sang høyt og skingrende og med få nyanser. Det var helt enkelt nødvendig for å bli hørt. Ved hjelp av mikrofonen kunne man begynne å nyansere. Evert Taube sto midt i mellom. Han var den første visesangeren som ble kringkastet gjennom radio og grammofon. På sin eldre grammofoninnspillinger synger han nettopp skingrende og sterkt. Rhedin hevder at Taube sang seg ut, og at hesheten han hadde i eldre dager skyldtes dette.
Karin Juel var en folkekjær artist som slo gjennom via radio. Hun brukte mikrofonen nettopp til å være intim og lavmælt. Hun ønsket ikke å ta sangtimer og var nøye med å profilere seg som visesanger alene. På repertoaret hennes sto både franske og amerikanske viser, og syngemåten hennes var inspirert av utenlandske forbilder. Der var hun altså tidlig ute, et tankekors for oss i dag hvor nesten alle sangere henter inspirasjon fra omverdenen.
Ledige stillinger
De to kvinnelige visesangerne er gitt mer grundige stemmeanalyser (med noteeksempler) enn sine mannlige kolleger. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, men Rhedin burde kanskje ha begrunnet hvorfor. Handler det kanskje om at hun selv er sanger og sangpedagog?
Politikk og viseforum
I den tredje perioden, 1962-70, kom det en andre visebølge. Marita Rhedin beskriver hva som karakteriserte den: Påvirkningen fra angloamerikansk musikk og til en viss grad fransk kabarettradisjon, den politiske venstrebevegelsen med visen som våpen og «protestsangene». Hun forteller også om de viktige fora for visesang som vokste fram: LP-platen, radiokanaler for underholdning, Vispråmen Storken, og Västerviksfestivalen
Rhedin siterer en norsk avhandling av Karin Rykkje som forsøker å sirkle inn kjennetegn på den mer moderne visen: Visen ble en politisk og samfunnskritisk uttrykksform, et signal på sjangertilhørighet, et ungdomskulturelt fenomen. Visen ble basert både på folkemusikalske sangtradisjoner men også på pop, country og jazz. Og visen ble et kommersielt fenomen med en sterk kobling til massemedia.
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter
Som eksempel på Åkerströms sangstil har Rhedin valgt innspillingen hans av Fredmans Epistel nr 23, «Ack du min moder». Det er et godt eksempel på Åkerströms dramatiske tolkninger. Hans banebrytende Bellmanversjoner sjokkerte eldre Bellmankjennere som var vant med det eldre skjønnsangsidealet. (Men den første som gjorde en nytolkning av Bellman på plate var faktisk ikke Fred Åkerström, men Sven Bertil Taube).
Cornelis Vreeswijk får demonstrere sin syngemåte i Ballad på en soptipp. Visen er fra hans første LP «Ballader og oförskämdheter» fra 1964. Jeg hadde nok heller valgt en noe senere sang som mer representativ for Vreeswijks unike sangstil. Den var langt i fra ferdigutviklet på hans første plate.
Amatør og profesjonell
Rhedin kommer også inn på YTF, Yrkestrubadurernas forening, som ble stiftet i 1971. Ettersom jeg selv var med og startet denne, har jeg et par bemerkninger. Rhedin burde ha fått med at ideen og initiativet kom fra Bengt Sändh. YTF ble bygget, som hun også nevner, dels for å markere forskjellen mellom profesjonelle visesangere og amatører som Visans vänner, som hadde visesangen som en sideaktivitet, dels for å passe på at den økonomiske gevinsten havnet hos artistene selv og ikke hos noe mellomledd.
Men hun tar feil når hun siden skriver at «det fanns en klar likhet med den tidigare generasjonens idealistiska og amatöristiska ideal…» Det var snarere tvert om. YTF hadde en profesjonell faglig profil. Vi ville skape jobber for oss yrkesvirksomme og høste de økonomiske fruktene av dette. YTF var hverken en ideell forening (eller «en masse jævla kommunister», som en rasende Stikkan Andersson påsto når vi i plateselskapet vårt hevet standarden for royalty i bransjen ganske dramatisk). At YTF ville være et alternativ til musikken som var markedstilpasset og skapt med profitering som formål kan muligens ses på som en viss politisk markering, men det var nok først og fremst tenkt som et kunstnerisk kvalitetsstempel.
— Nøyaktig som jeg synger
I avsnittet «Vissångaren som berättare» står en oppsummering av «typiska drag som kan urskiljas för litterär vissång». Når jeg leser den slår det meg at det stemmer nøyaktig med hvordan jeg selv synger. Hvorfor har jeg ikke tenkt mer på hvordan jeg gjør dette? Kanskje blir det slik når man aller mest synger sine egne viser. Man bestemmer jo så å si helt over det man har skrevet. Eller som Evert Taube sa etter en konsert på Gröna Lund, når en journalist hevdet at han hadde sunget feil i noen vers: «Nej, redaktörn, jag kan aldrig sjunga fel».
Denne episoden står også nevnt i Sjungande berättare. Jeg har hatt stor glede av å lese boken. Den er velskrevet og tankevekkende, og jeg kan varmt anbefale den till alle viseinteresserte. Med boken følger en CD-plate med musikkeksempler.
