Gazpacho

Gazpacho – en godt bevart hemmelighet

Oslobandet Gazpacho byr på en musikk som er like variert og velsmakende som navnet tyder på. Arvid Skancke-Knutsen forteller hvorfor han mener flere burde lytte til dem.

Kalender

Cantango på Gamle Raadhus Scene

02/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

Nylig leste jeg et hjertesukk som jeg måtte tenke litt over. En norsk artist fortalte hvor nedverdigende det føltes å prøve å selge seg inn til journalister. Spesielt når svaret bare var taushet, eller i beste fall et vagt løfte om å se om det ble plass. Det er aldri morsomt å skrape på en lukket dør. Særlig ikke når man selv har investert penger, drømmer og forhåpninger i hjertebarnet.
På den annen side er det som kjent ikke noen menneskerett å få redaksjonell omtale, samme hvor mange arbeidstimer som ligger bak, eller hvor mye kjærlighet som ligger i det kunstneriske uttrykket. Det er ikke en gang spesielt lett å forstå hva som egentlig utløser omtaler og anmeldelser, siden mange svært bra artister har vanskelig for å komme gjennom nåløyet.
Flokk – vær deg selv nok
Et av problemene kan sikkert være på redaksjonelt nivå. For utenforstående kan nok vi anmeldere ofte synes å gå i flokk, og kanskje med begrenset innsikt i genrer som ligger litt bortenfor motorveien. Et lite antall plater går gjerne igjen i mange aviser den samme uken, og tilhører som oftest populærmusikk-sfæren. Men flere redaksjoner er samtidig flinke til å trekke frem plater som ikke er omtalt så mange andre steder. Også populærmusikken er et stort, frodig og variert landskap.

De fleste artister klarer ikke å leve av musikken sin, men de kan sørge for at musikken får leve sitt eget liv, likevel.

I mange tilfeller kan fokuset på et mindre antall plater være rettferdig nok. Noen utgivelser tegner seg tidlig som større eller mindre milepæler i platebunkene, og fortjener den ekstra oppmerksomheten. Samtidig kan man lure på hvorfor andre plater av høy kvalitet ikke får den samme sjansen.
De siste årene har vi i musikklivet sett en storstilt demokratisering – eller makt-erodering, om du vil. Det innebærer store endringer for hvordan musikken kan nå ut til publikum, selv om enkelte mekanismer nok fremdeles har en betydelig tyngde.
De fleste artister klarer ikke å leve av musikken sin, men de kan sørge for at musikken får leve sitt eget liv, likevel. Da er kanskje nettet den viktigste plattformen, med de muligheter det byr på for direkte kommunikasjon med potensielt interesserte over hele verden.
Lars Erik
En vel bevart hemmelighet
Det er i dette farvannet, der musikerne kommuniserer direkte med fans, venner og beundrere, at vi finner det norske bandet Gazpacho. De er da også langt mer kjent utenfor Norges grenser enn her hjemme. De har gitt ut åtte studioalbum siden 2003, i tillegg til tre konsertplater. Bandet ble startet alt i 1996, og har hele tiden hatt Jan-Henrik Ohme (sang), Jon Arne Vilbo (gitarer) og Thomas Andersen (keyboards, programmering) som en del av kjernen. I tillegg er Mikael Krømer (fiolin, mandolin, gitar), Lars Erik Asp (trommer) og Kristian Torp (bass) kommet til. De har skaffet seg et internasjonalt publikum gjennom Internett og konsertvirksomhet, uten noen gang å ha et større plateselskap i ryggen.
Også historien om fødselen til bandet er spesiell. Flere av medlemmene var store fans av det britiske progbandet Marillion, og Ohme ble invitert til å opptre på en internasjonal Marillion-samling i 2002. Her delte de også ut gratisprøver på musikken sin, noe som førte til flere svært gode omtaler på forskjellige nettsteder. Samme år vant de også en internasjonal låtkonkurranse, og fikk gitt ut et tolv spors album gjennom nettsiden MP3.com. I 2003 turnerte de for første gang sammen med Marillion, noe som førte til opptredener i 11 land. Det engelske bandet hjalp dem også til å gi ut deres andre plate, When Earth Lets Go, på Marillions egen etikett, etter at flere større plateselskaper hadde takket nei.
Tålmodighet og talent
I nyere tid har albumene til Gazpacho gitt ut platene sine på KScope, som er et svært vidsynt plateselskap, med navn som Anathema, Porcupine Tree, Ian Anderson, The Pineapple Thief og Nosound blant artistene. Også norske artister som Ulver og Wongraven har kommet ut på denne etiketten. I dag er Gazpacho godt etablert, om ikke spesielt kjent her hjemme. Det er flere trekk ved historien deres som er sympatiske, synes jeg. Ikke minst den delen som handler om at de blir hjulpet frem av et band de selv var store beundrere av.
Jeg tror også at mange her hjemme vil kunne like Gazpaco, om de først hørte litt på dem. De spiller en musikk som kanskje best beskrives som vakker, velklingende og variert, der instrumenteringen gjerne legges opp i forhold til hva som kler materialet best. De er heller ikke redde for å fremstå som ambisiøse. Flere av utgivelsene deres har vært konseptalbum, med temaer som død, tid, drømmer og bevissthet. Tick Tock fra 2009 er basert på opplevelsene til den franske flyveren og forfatteren Antoine Saint-Exupery, som han skrev om i Sand, vind og stjerner.

Jeg tror også at mange her hjemme vil kunne like Gazpaco, om de først hørte litt på dem.

I disse dager er Gazpacho ute med en liveplate. Den heter ”Night Of The Demon”, og er en stødig og stemningsfull introduksjon til deres musikalske verden. Den kommer med en DVD, som er filmet av Jon Vis, og inneholder opptak fra en konsert i Zoetmeer i Holland. Her spiller de fine versjoner av sanger fra mange av albumene: Tick Tock, Night (2007), Missa Atropos (2011), Firebird (2005) og March of Ghosts (2012). Hovedtyngden av materialet er hentet fra Demon fra 2012. Plateversjonen inneholder ni spor, og tikker inn på generøse 80 minutter.

Noe å vende tilbake til
Jeg har tilbragt mye av den siste uken med å lytte meg gjennom store deler av backkatalogen til Gazpacho. Det er et av privilegiene man har som lytter – man kan konsumere et helt tiår med arbeid i løpet av noen timer, og så gå tilbake for å lytte litt dypere. Og i Gazpachos tilfelle er det tid som er vel investert: De byr nesten alltid på noen vendinger, noen tekstlinjer, noen musikalske temaer, noen instrumentalpartier som du får lyst til å vende tilbake til. Det er en ferdig utviklet verden av musikk, som likevel stadig er under utvikling.
Gazpacho regnes vel som en del av den moderne progrocken, men de har også solide fibre av pop, der vokalist Jan-Henrik Ohme løfter låtene svært godt. De er ikke redde for det storslagne og det symfoniske, og strekker innimellom låtene sine nærmere tyve minutter. Men de har de instrumentale ferdighetene til å bære det, og legger gjerne inn flere temaer, og lar musikken få den dynamikken den trenger. De fleste av sangene deres er melodiøse, men de kan også bevege seg inn i mer spente lydlandskap, der den dramatiske nerven står i sentrum. Gazpacho er i det hele tatt flinke til å fargelegge låtene, til å legge inn lekre og overraskende detaljer, og til å nærme seg musikken fra mange vinkler. I tillegg er produksjonene deres gjennomgående svært bra, der Thomas Andersen må legge ned mye arbeid i arrangementer og programmering.

Kort sagt: Jeg liker mye av det jeg hører. Og jeg liker veldig godt tanken på at et norsk band i det stille kan bygge seg opp en betydelig tilhengerskare ute i verden, uten at vi i pressen i særlig grad får det med oss. Og jeg liker holdningene til bandet også, når de stadig har heltidsarbeid utenom musikken, og likevel finner tiden til å turnere, kommunisere med tilhengerne og bruke nettet som et effektivt verktøy. Og attpåtil klarer å komme opp med et splitter nytt album i året, der de selv har full kunstnerisk kontroll på alle nivåer.
Ta kontakt
Det er blitt mange slike band etter hvert. Ballade vil også i tiden fremover prøve å bruke litt av plassen vår på norske grupper, artister og plateselskaper som kanskje faller litt mellom stolene, men som fortjener at flere oppdager dem.
Og så kan vi jo avslutte med litt vemodig poesi, hentet fra en av Gazpachos kanskje aller fineste låter, ”I’ve Been Walking, Part 2”:
«Have you news of my boy Jack?» 
«Not this tide.»
«When d’you think that he’ll come back?»
«Not this tide.»
«Has any one else had word of him?» 
«Not this tide.»
«When d’you think that he’ll come back?»
«Not this tide.»

Stillinger

Direktør for komponisthjemmene

KODE Kunstmuseer og komponisthjem

Kantor

Haugesund Kirkelige Fellesråd

Festivalsjef

Kongsberg Jazzfestival

Assistentdirigent

Arktisk Filharmoni AS

Daglig leder

Høstscena

Pianostemmere/ klaverteknikere

Norges musikkhøgskole (NMH)

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev