I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Don Martin som velger seg Tommy Tee. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
• Don Martin, hip hop-artist, rapper, produsent og DJ. Han begynte å rappe i 1992, og har frontet grupper som Conspiracy 2 Murda og Alarmclock Connection. Han har også vært med i Gatas Parlament i to perioder, men er først og fremst kjent som soloartist og vant en Spellemannpris for 2013-albumet En gang romsåsgutt alltid romsåsgutt. Han er også aktiv som teaterforfatter og skuespiller med stykkene Blokk til blokk og Linje 5 på Det Norske Teatret, sistnevnte skrevet sammen med forfatteren Zeshan Shakar. Født Martin Ahzami Raknerud, 6. november 1978, Oslo.
• Tommy Tee, hip hop-artist, produsent, rapper, DJ, plateselskapseier og mye mer. Han var med på å etablere hip hop-miljøet i Oslo i første halvdel av 80-tallet, og var blant annet kjent for radioshowet «Strictly Hip Hop» på Rainbow Radio og som redaktør for magasinet FatCap. Han begynte å produsere på slutten av 80-tallet, og har også vært en sentral konsertarrangør. I 1998 ga han ut sin første plate, Bonds, Beats & Beliefs, og har i årene siden utgitt et høyt antall plater, både egne og andres på sin egen label, Tee Productions. I 2015 fikk han hedersprisen under Spellemannprisen. Født Tommy Flåten, 18. desember 1971, Oslo.
– Hvorfor Tommy Tee?
– Ingen har hatt så stor innflytelse på norsk hip hop som Tommy. Spesielt de første ti åra jeg hørte på rap og dreiv med rap, var Tommy totalt dominerende. Han hadde det eneste radioprogrammet, i mange år, som overhodet var villig til å spille en raplåt, men som også var informativt og bra. Han var redaktør av det eneste hip hop-bladet i mange år, han hadde det første TV-programmet, han hadde plateselskap, og han arrangerte mange av de første konsertene.
Don Martin snakker seg raskt varm når han skal beskrive Tommy Tees tilstedeværelse og udiskutabelt enorme innflytelse på hele det norske hip hop-miljøet. Tommy er også Martins suverent viktigste samarbeidspartner, og står som produsent for hans tre essensielle plater En gang romsåsgutt alltid romsåsgutt (2013) som inneholder deres felles hit «Nilsen», Mann for min hatt (2014) og Løvehjerter blant slangene i en tigerstad (2016).
– Det ække en Tommy Tee i Sverige på en måte. I de fleste land er det ikke det, en sånn figur som har vært på alle fronter og stått på. Også har’n jo ikke slutta heller, sier Martin imponert.
– For meg personlig handler det om flere ting. Helt konkret begynte jeg å høre på rap på grunn av Tommy. Jeg fikk walkman av mora mi før vi skulle på ferie i England, og så tok jeg opp tilfeldig fra radioen forgjengeren til Tommys program Strictly Hip Hop. Jeg husker ikke hva det programmet het en gang, men det var den første rapen jeg hørte, så det er på grunn av ham at jeg fikk høre rap. Da var jeg 11, minnes han, og forteller at Strictly Hip Hop ble et slags episenter for hip hop-miljøet i Oslo da det dukket opp på Rainbow Radio.
– Mandag da programmet gikk var den viktigste kvelden i uka. De to timene med Tommy var da du fikk høre nye låter, lenge før det var mulig å få kjøpt dem noe sted. Jeg ville først være DJ på grunn av Tommy som var ham vi så opp til, men det ville de andre i klikken min og. Det var Rasmus som var en av bestekompisene mine og en tredje kar som het Fred og som hadde platespiller. Og siden han hadde platespiller og ikke vi, hadde han jo et jævla godt argument. Rasmus mente at jeg var best i engelsk, og jeg var han som prata mest, så da fikk jeg være rapperen.
Martin fikk spilt den første demoen til den første rapgruppa si på Strictly Hip Hop.
– At vi fikk positiv omtale der hadde jævlig mye å si, både for oss og for hva andre syntes om oss, forteller han og presiserer at han mange år senere er blitt venn med Tommy og nå har jobbet sammen med ham i mange år.
Don Martin (Foto: Erik Valebrokk)
Det som begynte som beundring ble snart til inspirasjon.
– Vi hørte jo på rap på den tiden det var mye scratch, spesielt i britisk hip hop, og Tommy har et av de feteste håndlaga eller timingene på hvordan han legger cuts som jeg har hørt.
– Er det det som har inspirert deg mest ved ham?
– Scratching? Altså, i flere epoker er det forskjellige ting. Du kan si i begynnelsen, ja. Han var DJ, og hvordan han lagde det programmet var jo ikke sånn at han spilte en sang og snakka. Det var som en komplisert mixtape som skjedde live. Det var masse scratching, og han spilte låtene fram og tilbake og om og om igjen, og repeterte ting og hoppa og… han var jævlig rå. Han var en tidlig turntablist, og det inspirerte meg sykt den gangen. Seinere er det flere andre ting som har inspirert meg, som å gjøre mange ting. Det passer meg jævlig godt, å ikke avgrense meg til å være én ting.
– Hvor møttes dere, hvordan ble dere kjent?
– Det er jeg ikke helt sikker på, men jeg hadde første demotapen min på Rainbow Radio i 1992 eller 93 kanskje. Jeg har noen minner om at vi hadde vunnet noe og at vi var i Lakkegata 55A (der Rainbow Radio holdt til – journ. komm) flere ganger, jeg og den lille gjengen jeg var i. Vi hadde enten vunnet noe eller skulle kjøpe FatCap eller en tolver eller noe sånt. Da var jo jeg et lite barn, og han var voksen. Jeg tror ikke han husker meg fra da, men når vi hadde Conspiracy 2 Murda så veit jeg at vi møttes.
Tommy Tee var i en ganske lang periode uttalt motstander av norskspråklig rap, mens Martin var med på oppstarten av Gatas Parlament rundt midten av 90-tallet og følgelig tidlig involvert i hip hop på norsk. Var det noe nægging mellom ham og Tommy på den tiden?
– Nei, men du kan si at Gatas for meg på den tida var et sideprosjekt. Jeg følte at jeg produserte et A-lag med beats, et B-lag med beats og et C-lag med beats. A-gruppa ville jeg ha sjæl, og C-gruppa ville jeg at ingen skulle høre noensinne, men de som var i midten syntes jeg var kule nok til å brukes, men var ikke helt noe for oss, så jeg var ute etter noen jeg kunne produsere på siden. Etter en konsert jeg hadde med gruppa mi på Blitz ble jeg kjent med Aslak og Elling (brødrene Borgersrud i Gatas Parlament – journ. komm.). Elling ville at jeg skulle henge opp plakater for en eller annen antirasistisk demonstrasjon, og jeg ville at de skulle rappe på noen av beatsa jeg hadde. Sånn var det jeg kom inn der. De første åra var jeg mer produsent enn noe annet. Mitt første vers på norsk var i ‘96, men jeg var ikke villig til å gå over til norsk før mange år etter det. Jeg satt også litt på gjerdet i forhold til det å rappe på norsk, sier Martin, som ikke vil ta ære for å ha vært tidlig ute. Det var mange før ham, som han sier. Og Tommy Tee hadde ifølge Martin et poeng når det gjaldt å være skeptisk til norskspråklig rap.
– Noe av greia var jo at alle vi var brent av Ståle Stiil, pizzafyll-reklamen, Carl I. Hagen som hadde hatt en rap, «Turbo-Grete» som var en eller annen minister med en «Ja til EU»-rap, og alt det var på norsk, sånn at vi forbandt det å rappe på norsk med en latterliggjøring av hele vår kultur. Det var et stigma som Gatas, Klovner i kamp og Pen Jakke måtte slåss mot. Det kom ikke Tommy over før kanskje på slutten av 90-tallet. Hvis du hører på utviklinga i Gatas så var det også da det begynte å henge på greip, mer i ‘98 enn i ‘94 kanskje.
– Det var i 1998 Tommy Tee ga ut sitt debutalbum, Bonds, Beats & Beliefs, der han brukte mange amerikanske rappere. Uavhengig av akkurat det hørtes den forbausende kontemporær ut, så Tommy hadde peil.
– Husker du hva du syntes om den plata da den kom?
– Neeei, det gjør jeg ikke. Jeg husker at den var fet, men jeg tror kanskje det er i ettertid jeg ser den greia du snakker om der, om hvor imponerende den var på den tida. Jeg har klarere minner fra både tidligere og seinere, men du kan si på produksjonsfronten så var Tommy tidlig ute med å produsere jævlig bra. Det var i og for seg også P.J. i B.O.L.T. Warhead. Begge de hadde tidlig på 90-tallet helt ville beats.
Martin sluttet i Gatas Parlament i 1999, men ble med i gruppa igjen noen år senere før han sluttet igjen sånn cirka i 2013, litt avhengig av hvordan man ser det. Men det var da han kom med igjen i 2003/2004 at samarbeidet med Tommy startet for fullt.
– Da jeg kom tilbake i Gatas-folden var det samtidig med at Tommy var der og de hadde jobba mye med ham. Jeg hadde definitivt ikke hatt noen Don Martin-solokarriere uten Tommy. Det var flere som prøvde å få meg til å gjøre det, men Tommy var pådriver, og også den som jobba for å få det til å skje, to ganger. Vi prøvde først mens Gatas ennå levde. Ideen var at alle vi tre skulle gjøre hver vår soloskive. Det var i 2010, da bandet egentlig var i oppløsning. Da jobba Tommy og jeg sammen med det som skulle bli Mann for min hatt. Han blei med meg til New York og sov på sofaen og gjorde jævlig mye innsats, på en måte som ikke så mange andre har gjort for meg. Og så, når Gatas kollapsa og jeg tenkte det var ferdig, så var det Tommy som kom til meg og sa «skal vi ikke prøve å gjøre noen Martin-låter?» Da lagde vi «Isbilen», og den ble ganske kul, og så hadde vi to-tre skisser og bestemte at nå går vi for det. Det var i slutten av 2012.
Don Martin på skolekonsert på Haugenstua skole i 2014 (Foto: Lars Opstad / Rikskonsertene)
På dette tidspunktet ble det stadig klarere for Martin at en solokarriere var på trappene, og i 2013 og 2014 kom de to platene En gang romsåsgutt alltid romsåsgutt og Mann for min hatt back to back.
– Det som er viktig for meg er å ha en kjemi, og Tommy og jeg fant den bølgelengden i Gatas. Etter det har vi jobba sammen på alle prosjektene jeg har hatt. Da kan du si han har inspirert meg på mange måter. Når du kan kaste ball og har noen som forstår det du kan og forstår det du driver med så godt, så går det an å stole på noen som sier «nei, vet du hva, fuck det verset», liksom. «Skriv det der på nytt» eller «hva hvis du gjør det her» eller «bytter den biten her» eller… Sånne ting. Der har Tommy hatt jævlig mye innflytelse på arbeidsprosessen. Så er det også sånn med ham og meg at veldig ofte er det sånn at vi bruker to dager på å snakke, før vi har spilt inn en setning, om alt fra musikk og sound til demokrati og diktatur. Der også har han inspirert meg masse.
– «Nilsen» er en signaturlåt, litt for ham også. Kan du fortelle litt om hans bidrag? Det er han som har skrevet refrenget, eller…?
– Vi har skrevet det sammen, men det er Tommy sitt refreng asså. Veldig. Det er definitivt Tommy sin låt også, og det er så mye både av ham og meg i den låta. Det var også hans greie at vi skulle gjøre en Don Martin-skive, en skive som skulle være meg. Da måtte jeg tenke over hva som er meg og gå tilbake og spørre meg sjøl hva jeg ville gjort før Gatas. I kjølvannet av det diskuterte vi jævla mye forskjellig.
– Mye av bakteppet for «Nilsen» var det vedvarende synet på og hetsen mot Oslo øst da trollene var tilbake etter å ha vært borte et par år etter 22. juli, fortsetter han. – Å finne formelen på det, den tonen, var Tommy jævlig mye inni. Det er ingen som skrur lyden for meg så bra som Tommy Tee, og det er ingen som forstår hvordan lyden på meg bør høres som Tommy Tee. Det er mye viktigere enn folk tror. Når vi spiller inn «Nilsen» og Tommy sier at det er dritfett, men det må være roligere, og jeg er agitert og sint, da sier Tommy at han skal ha meg ned, ned, enda mer ned, enda mer ned, til det kjedsommelige og irriterende, og så kommer til slutt den tonen som den låta trenger og som er helt riktig. Dét er Tommy, og det har jo masse å si for hvordan låta er og hvordan folk forstår og hører låta.
– Jeg kan ikke forestille meg hvordan den hadde vært hvis du var sinna.
– Hadde ikke funka i det hele tatt. Jeg husker Tommy sa «jeg tror kanskje jeg har noe til det hooket her». Som jeg husker det lagde han en skisse som vi jobba med sammen, og han bare «det her er jævlig dope». Det var jo også spesielt for meg fordi, som du sa, Tommy var jævlig lenge skeptisk til og nesten en sånn gatekeeper mot norskspråklig rap. Selv om han da hadde gitt ut norskspråklig rap i 13 år, så tror jeg fremdeles ikke det var noen som regna med å høre ham rappe på norsk. Jeg trodde heller ikke det før han begynte å gjøre det, og det var jo dritfett, sier Martin.
Selve produsentbiten var også helt avgjørende for hvordan «Nilsen» ble som den ble, og det er nøye knyttet til hvordan Tommy jobber når han følger et spor.
– Noen ganger har han beats som er veldig utvikla, men veldig ofte er de skisser. Det er en loop og noen greier som skjer, og så, når han får foten for låta, så bare jobber og jobber og jobber Tommy, og han finner ting. Alle de partiene og lydene som er inni den låta gjorde det til det den var, og det gjorde også at jeg skreiv vers to og tre sånn som jeg gjorde. Musikk er jo vibe. Når noen ser en vibe i deg, tar den, og whoof, så ser du viben i det, og så inspirerer jo de tingene hverandre.
Tommy Tee fikk TONOs formidlerpris i 2014. (Foto: TONO)
– Det er et veldig samarbeidsprosjekt, men som ligger der ubevisst?
– Som faen, absolutt. Kanskje spesielt for den skiva. Han har jo vært inni dem alle, men En gang romsåsgutt alltid romsåsgutt er virkelig et Tommy Tee & Don Martin-album. Det er et samarbeidsprosjekt, så innmari. Jeg er jo ikke den eneste artisten som har det sånn, men når han går inn i en skive på den måten der, så er han både litt Rick Rubin og Dr. Dre. Han er inne i alle prosessene med noen fingre og har noen meninger og flikker på noe og flikker på noe og pusher deg og sier sånn «ææææhhh, veit ikke ass», på en måte som ikke så mange andre gjør det. Det er ikke så mange som sier til deg at noe ikke er kult, og jeg respekterer det jævlig. Det har kjempemye å si. Både den og Løvehjerter…, som vi lagde på en helt annen måte, synes jeg er veldig hans og mine skiver sammen. Det ække bare det at han har lagd musikken, han har også influert hva som er ideen i konseptet og hvor vi skal gå med låtene, og hvilke låter vi har scrappa, ikke minst.
– Over til noe annet: Hva er det beste Tommy har gitt ut?
– Å, jeg klarer aldri å svare én ting. Jeg synes alle saker har tre sider, sier Martin og blir stille.
– Du må ikke svare.
– Joda, men jeg prøver å sette opp en topp tre. OK, nummer tre, Musikk ække viktig. Den synes jeg er jævlig fet. Flere skulle fått med seg at den kom ut. Da han fikk fot med «Nilsen» jobba han mer med norsk og rappa selv på flere av låtene. Både den som heter «Musikk ække viktig» rappa han på og den som var en minihit, med Vinni på refrenget («Askepot» – journ. komm.), og han rapper på den låta jeg er med på, «Etterpå». Det er jævlig mye kule låter der.
– På nummer to er det vanskelig å ikke si Bonds, Beats & Beliefs som jo er en milepæl av et album, der han samla de som året etter og året etter der skulle bli de viktigste rapperne. De var først samla på Bonds, Beats-skiva til Tommy, liksom, et helt miljø som kom sammen. Hadde dem hatt en ordentlig utgiver i USA så hadde nok den vært ansett som en internasjonal hip hop-klassiker. Det var bare businessiden av det som mangla.
– På nummer en, «Finally Here» (Opaque – journ. komm.) på 12-tommer, med instrumental. En av de kuleste norske låtene, synes jeg, kanskje den kuleste norske beaten ever.
– Og hva har du og Tommy felles?
– Å, shit, ehh… nese, små, blir fort sure… he-he-he…
– Som artister, mener jeg?
– Det er så jævla mye egentlig, men du kan si at i bunn og grunn har både Tommy og jeg følgt med på rap jævlig lenge og ikke mista interessen for det. Vi følger med på mye nytt som kommer, men er også nerder på ting som kom på 80-tallet og synes at det er det beste av alt. Vi har en dyp, dyp, dyp rot i et bredt spekter av sjangeren vår, men Tommy er MYE bredere enn meg, asså. Han har liksom hele spekteret. Hvert jævla år som har gått har han vært dypt inni det og spilt det som har vært relevant for alle de som har vært kids hvert år, mye mer enn meg. Som artister? Både Tommy og jeg liker at det skal være litt «rai», litt kaos. Det kan’ke være for planke, for streit.
Musti vant Spellemann i kategoriene Hiphop og Årets gjennombrudd. Sistnevnte pris kom sammen med et Gramostipend på 250.000 kroner. Bildet er en skjermdump fra Spellemann-sendingen på NRK 16. april 2021. (Foto: Guro Kleveland/Ballade)
– Hva kan vi si om norsk hip hop anno 2021 da?
– Du har jo nye generasjoner som har brutt mye tydeligere med det som har vært før enn på mange år, i hvert fall på 15 år. Det har sine bra og dårlige sider ut ifra hvor man står og hvordan man ser det. En bra ting er jo at rap er en ungdomskultur i veldig stor grad, og den har alltid vært de unges stemme og uttrykksform. Styrken innen rapmusikk tror jeg er at den hele tida har vært i forandring. Nå er det veldig mange som rapper, og det er jævlig fett, men mange av dem trenger litt mer tid. Når den tida er gått har vi nok kutta ned til beinet hvem som gjelds og hvem ikke. Men her vi sitter, i den blokka der, bor det en fantastisk rapper, sier Martin og peker opp mot en blokk ved siden av Tøyen skole der vi prater på hver vår benk.
– Eller, hun bor ikke der nå da, men hun kommer fra den blokka. Musti er en av de beste og mest interessante som er kommet på mange år. Sånn er det jo ofte. Vi er et lite land, det kommer ikke hundre nye interessante artister i året. Men hvis jeg synes noe ikke er fett, så bare slutter jeg å følge med på det. Jeg er jo også godt voksen, og jeg har hørt på rap i over 30 år. Det skal mye mer til for å imponere meg. Det er jævlig mye jeg føler jeg har hørt før. Selv om du kanskje har en annen måte å si det på og en annen beat, så veit jeg hele perspektivet. Det er mye som ikke er for meg da, men som likkavæl er fett for hun og han som går der.
Igjen trekker Martin frem sin venn og samarbeidspartner og inspirasjonskilde:
– Tommy har vært jævlig innflytelsesrik med hele tida å gi nye folk en sjanse, og ganske ofte folk som andre ikke har gitt en sjanse, skjønner du hva jeg mener? Han har hele tida pusha framover, og det synes jeg er en jævlig kul ting. Selvfølgelig digger ikke alle alt det, men…
– Tommy var ildsjel for snart 40 år siden, og han er det fortsatt?
– Ja, han er det fortsatt. Det er det det handler om. Å fylle livet ditt med noe som føles meningsfylt å gjøre.
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
