UBÅT I BERGEN: – Jeg hadde en idé om at vi skulle spille litt på overflate, på glatte ting som jeg prøver å kombinere med det indre under overflaten, sier Andrej Nebb om den nye Holy Toy-platen. Dette ble ypperlig illustrert da en ubåt brøt vannflaten i Byfjorden i Bergen under intervjuet. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

Holy Toy med nytt album: Portrettintervju av Andrej Dziubek Nebb. Del 1 av 2

I morgen slipper Holy Toy albumet «Close All Doors» – en tittel som står godt til året vi nå har lagt bak oss. Ballade benyttet anledningen til å ta en lengre prat med Andrej Dziubek Nebb om livet, kunsten og de to bandprosjektene han har holdt gående gjennom 40 år.

Kalender

Høstscena, Ålesund Teaterfestival

29/09/2021 Kl. 12.00

Møre og Romsdal

Operapub på Røverstaden

29/09/2021 Kl. 19:00

Oslo

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

29/09/2021 Kl. 18.00

Oslo

I løpet av de siste 40 årene har Andrej Dziubek Nebb (f. 1954) stått for utgivelsen av rundt 50 album, EPer og singler. Det er derfor helt på sin plass med et sjeldent dybdeportrett av denne særegne, nyskapende og ikoniske kunstneren i norsk musikkliv. Del to av dette intervjuet publiseres i morgen, fredag 15. januar, samme dag som Holy Toys album Close All Doors slippes. Del to inkluderer også en omfattende diskografi.
 

Andrej Nebb (De Press, Holy Toy) har bodd i Polen siden 1997, men i forfjor var han tilbake i Norge – etter å ha blitt invitert til å lage musikk til «Skrik fra Nordhue», et teaterstykke som ble satt opp ute i det fri under Festspillene i Elverum.

Han ble værende her utover høsten og vinteren. Så kom pandemien, og hjemreisen måtte utsettes. Utpå vårparten i fjor kontaktet han derfor Holy Toy-makker Lars Pedersen og spurte om de skulle lage en ny Holy Toy-plate sammen. Close All Doors ble til i Oslo-studioet Cantus i juli 2020 – med Pedersen på alle instrumenter, Nebb på vokal og bass, samt litt trekkspill fra lydtekniker Sturla Solheim.

Det vi holder på med er egentlig ingenting eller en illusjon – det er ikke så viktig.

De fleste av platas tekster er på engelsk, men det er også noen på polsk – og flere på et slags palindrom-språk Andrej Nebb har funnet på selv.

Palindrom-tekster
– Jeg satte sammen ord og setninger som man kan lese begge veier. Det var mest fordi jeg manglet tekst, så da måtte jeg finne på noe, sier han og ler.
– Nei, altså, det spiller ingen rolle hva det handler om. Det vi holder på med er egentlig ingenting eller en illusjon – det er ikke så viktig. Kanskje det er derfor vi har det så morsomt sammen i studio – fordi vi ikke tar oss selv så alvorlig.

– Hva handler de forståelige tekstene om da? Har plata noe tema?
– Vel, jeg hadde en idé om at vi skulle spille litt på overflate, på glatte ting. Vår tids musikk handler mye om overflate. Jeg prøvde å røre i den, så et par av låtene er veldig overfladiske og polerte; ting som er godt å høre på, rett og slett. Jeg vil si at det er glatte ting som jeg prøver å kombinere med det indre under overflaten.

– På låta «Peace» synger du på polsk. Hva handler den om?
– Teksten er noe jeg skrev for lang tid siden. Det er på en måte en protestsang om hvor bra vi kunne hatt det i et land uten noe styresett, makt, korrupsjon, religion og tradisjon. Refrenget sier at det da hadde vært fred; himmelen var på jorda og jorda var i himmelen.

– «Heaven is a place where nothing ever happens» synger David Byrne i Talking Heads-låta «Heaven» (1979). Er det noe slikt du mener?
– Ja, det er riktig. Det er kanskje det som er fint; at det er «ingenting».

– Det er litt som når man jobber med noe kreativt, at man kan få en følelse av å være «ingen»?
– Nettopp. Det er det som kalles «zen». Jeg får den følelsen når jeg lager musikk. Det er en god tilstand.

En ubåt bryter vannflaten
Han blir litt stille i noen sekunder; ser ut vinduet der vi sitter i et lokale like ved Byfjorden i Bergen.

– Nå oppdager jeg hva det er, fortsetter han, og peker på et fartøy like ved innseilingen.
– Det er en ubåt. Der kan du se – det er overflate – den er over vannet, men kommer fra vårt indre. Det er bra, sier han, og synger det surrealistiske refrenget fra den nye låta «Superficial»: Under water – superficial / Under water – superfish / Under water – artificial / Under water – artifish.

– Men ja, den tilstanden oppdager jeg bedre nå. Noen ganger varer den bare i noen sekunder – at «ingenting» kommer. Plata oppstod litt slik i studio.

Jeg har ikke platespiller eller plater engang.

– Du går inn i en boble?
– Det føles slik.

– Hvilken av Holy Toy-platene er du mest stolt av? Hvilken av dem er «babyen»?
– Det har jeg ikke tenkt på, for jeg hører aldri på dem etter at de er utgitt. Jeg har ikke platespiller eller plater engang.

KORONA-FAST I NORGE: Andrej Nebb kom tilbake til Norge i februar i fjor for å lage musikk til et teaterstykke. Så kom pandemien, og hjemreisen måtte utsettes. Da måtte det bare bli ny Holy Toy-plate. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Du har vel dine egne plater?
– Nei, jeg har ingenting. Lars er annerledes – han har kartoteket sitt, med alle platene. Han tar vare på ting. Jeg vet ikke hvorfor.

– Har du barn?
– Nei. Mine barn er alt det som jeg har laget av kreative ting.

– Hvordan fungerer samarbeidet mellom deg og Lars Pedersen? Er det noe intuitivt i det, siden dere går så langt tilbake?
– Ja, det tror jeg. Vi trenger ikke snakke så mye.

– Så det er ikke slik at dere krangler og kaster rundt på ting?
– Nei, det skjer ikke. Det er nok mer i rockegrupper, og jeg er kanskje forbi den tida. Vi brukte bare et par uker på den nye skiva, og så sendte jeg opptakene til Apollon Records.

Steng alle dører!
Det nye albumets tittel, Close All Doors, skriver seg fra en tung ståldør ved inngangen til Cantus Studio.
– «Faen, den døra smeller», sa jeg. «Det må vi gjøre opptak av». Det gjorde vi, og så gikk vi på do. «Å faen, close all doors,» sa Lars da – og da tenkte jeg umiddelbart på utedoen på hytta til en jeg kjenner i Løten.

Neste gang han var der, fikk han derfor skrevet «close all doors» på døra til utedoen – og tatt foto av den. Dermed var coverbildet i boks.

CLOSE ALL DOORS: «Faen, den døra smeller», sa Andrej Nebb. «Å faen, close all doors,» sa Lars Pedersen. Slik ble platecoveret til Holy Toys nye album til. (Foto: Andrej Nebb/Holy Toy)

– Vi har et underlig år bak oss. Det første som slo meg var at tittelen handlet om tiden med pandemi og isolasjon?
– Ja, det kan assosieres med pandemien. Alle lukker seg inne.

Låta «Choir in Silence» sier noe av det samme, men kanskje i et større perspektiv. Dette er både en trøstesang (choir in silence / singing for the sours / for the universe / where we belong, går refrenget) og en sang om dilemmaene i vår tid – med manglende tiltro til politikere og media: In television nothing correct / politicians makes false manifest / lonely dogs look for the owner / frustrated clown make show on corner.

– Sangens tittel minner meg om en svær kirkegård med masse graver. Ingen synger, alle er begravd. Koret synger ikke, de bare står der, sier Nebb, nesten som et ekko av Simon & Garfunkels ikoniske sang om lyden av stillhet: And no one dared disturb / the sound of silence.

– Det kunne vært tøft å gjenskape live – et kor som ikke synger?
– Ja, ikke sant? De kunne bare stå der, kanskje bare mime.

Temaet videreføres i «Iron Damp», med en tekst som snakker om en blødende Moder Jord, om destruktive sinn og om opphoping av unyttig metallskrap.

– Den handler om å ta oss en pause mellom alle våpnene og metallskrapet, og la det bli liggende på historiens søppelhaug, forklarer Nebb.
– Du hører litt elementer av folkemusikk i den også; både jeg og Lars er veldig opptatt av folketoner.

– Norske eller polske folketoner?
– Nei, internasjonale. Lars har reist mye, og er veldig orientert mot asiatisk musikk. Du hører også mye marokkanske rytmer i tromminga hans, sier han.

– Platetittelen er litt inspirert av det også. Vi er innom mange ulike sjangre på denne plata, som vi blander i vårt eget uttrykk. Slik sett så har hver låt en dør som enten kan lukkes eller åpnes. Det går begge veier.

50 plater på 40 år
Det kan man også si om Andrej Nebbs to bandprosjekter – der Holy Toy er et fristed for eksperimentering, mens De Press er mer et rockeband i tradisjonell forstand.

Dersom Andrej Nebb hadde sluttet å utgi plater tidlig på 80-tallet, ville han likevel blitt husket for to bautaer: Block to Block med De Press (1981, tildelt Spellemannprisen i kategorien rock) og Warszawa (1982) med Holy Toy – begge produsert av John Leckie.

PRESSEFOTO AV DE PRESS: Bandfoto av De Press plassert på forsiden av International Herald Tribune. (Foto: Utsnitt fra baksiden av coveret på debutplata «Block to Block»)

Siden den tiden har Nebb vært opphavsmann til rundt 50 ulike plateutgivelser. Trekker man fra singlene og EPene har han gjennomsnittlig gitt ut ett album i året i en platekarriere som strekker seg over 40 år – med både soloplater (to av dem med tekster av den norske dikteren Tor Jonsson), rundt 20 De Press-plater – de fleste av dem kun utgitt i Polen, der han har bodd siden 1997 – og ni album med Holy Toy.

Sistnevnte tok en lang pause fra 1990, etter at albumet med det lange navnet Dummy Cruise Missile Wanted For Artistic Purposes. Phone 472206489 ble tildelt Spellemannpris for beste cover (laget av Aud Vikør).

I 2013 var Holy Toy tilbake – nå som en duo bestående av Lars Pedersen og Andrej Nebb – og fredag 15. januar kommer altså deres tredje album sammen etter at bandet ble vekket til nytt liv.

Lars Pedersen var fast medlem i Holy Toy fra begynnelsen og frem til 1987. Siden spilte han i The Last James (sammen med blant andre Haakon Ellingsen og Lars Lillo-Stenberg), samt at han har kommet med en lang rekke utgivelser som enmannsbandet When (kuriosa: When bidrar med et spor på samleplata Art Bears Revisited fra 2003, der en rekke artister gjør egne tolkninger av det erkebritiske progbandet Art Bears).

Fotfulgt av hemmelig politi
Andrej Nebb er oppvokst i Zakopane, som ligger 750-1000 meter over havet i en stor dal mellom Tatra-fjellene og Gubałówka-høyden i Polen – og ikke langt fra grensen til Slovakia. I 1971, da han var 17 år gammel, rømte han han til Østerrike sammen med to kamerater. De tre vennene kom seg forbi både miner og elektriske piggtråd-sperringer, og havnet til slutt i en flyktningeleir utenfor Wien.

– Var det med fare for livet?
– Ja, vi holdt på å bli skutt. Heldigvis var det i et fjell- og skogområde, slik at de mistet oss fra siktet.

Da Andrej Nebb noe senere kom til Norge, gikk han først to år på folkehøyskoler før han søkte seg inn på designlinjen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Etter en tid der hoppet han så over til Statens kunstakademi (begge nå innlemmet i Kunsthøgskolen i Oslo).

TILBAKE I HJEMLANDET: I 1981 var De Press på sommerturné i Polen. (Foto: Utsnitt fra De Press-coveret på albumet On the Other Side fra 1983)

Det skulle gå 11 år før han var tilbake i hjemlandet. I 1981 reiste De Press – på invitasjon fra Sosialistisk Ungdom – på turné i Polen sammen med The Aller Værste! og Kjøtt. De spilte blant annet på Leninverftet i Gdańsk – der fagforbundet Solidaritet (polsk: Solidarność, ledet av Lech Wałęsa) hadde hatt sitt utspring året før.

Det var nesten sånn unntakstilstand. Gatene var tomme og bensin var ikke å få tak i.

Fem år senere reiste han til Polen sammen med tre andre – blant andre fotograf Jan Walaker og en skribent fra musikkavisen Nye Takter. Bakgrunnen denne gangen var at han hadde mottatt en melding fra Polen om at hans far var alvorlig syk.
– Det var en litt merkelig opplevelse, siden far ikke var syk. De prøvde å få meg til Polen. Da vi kom dit, fulgte det hemmelige politiet etter oss, men de turte ikke gjøre noe siden jeg reiste sammen med tre andre, forteller han.

– De trodde nok at jeg skulle komme alene. De tre som var med meg opplevde det som litt underlig. Det var nesten sånn unntakstilstand. Gatene var tomme og bensin var ikke å få tak i.

– Hvordan var det å ha vært så lenge borte fra familien?
– Det var rart. Det hadde gått mange år siden sist jeg så dem.

– Støttet folk systemet?
– Javisst. Det er klart det. I hvert fall halvparten – de fikk det de ville ha, med mat og arbeid, sier han.
– Til å begynne med føltes det som en riktig vei, men etter hvert ble det et enormt diktatur, der det bare var partifolka som hadde det bra. Det var det jeg assosierte med – både tittelen på den første De Press-plata og navnet på mitt første band (Berlin Band, journ. komm.).

John Leckie i produsentstolen
– Gjorde dere noen innspillinger med Berlin Band?
– Nei, men vi hadde noen låter som ble med videre, blant annet «Talking to Me» (Låten er med på De Press-albumet On the Other Side, journ. komm.).

De Press oppstod i kjølvannet etter hans neste band, Pull Out, som begynte å spille sammen i 1978. Lars Pedersen spilte trommer i begynnelsen, men forlot dem tidlig.
– Han orket ikke mer; han var rett og slett for god for oss, husker Nebb, som i stedet fikk med Ola Snortheim på trommer.

PÅ VEI OPP OG FREM: Atle Jonsson intervjuet De Press over en helside i musikkavisen Nye Takter fire måneder før de slapp debutplata. (Foto: Faksimile fra Nye Takter 4. februar 1981)

Da han senere ble kjent med gitaristen Jørn Christensen, var grunnlaget for De Press lagt. Sammen med Snortheim begynte de å øve på den gamle politistasjonen på Grønland i Oslo, og spilte inn det som senere skulle bli debut-EPen.

Denne ble først spilt inn i et studio i Skippergata, men dagen etter var det innbrudd der og opptaket ble stjålet. Dermed måtte de spille den inn på nytt. Dette ble gjort i oktober 1980 i et åttespors kjellerstudio på Lambertseter – ved hjelp av Ole Medbøe fra den lille punk-etiketten Torpedo Plater.

– Det ble den første singelen. Så spilte vi noen konserter, gruppa ble mer samspilt, og vi gav ut albumet Block to Block på vårt eget plateselskap Siberia Music, og lisensiert til Sonet, forteller Nebb.
– Vi eide teipen, og de tok det på lisensen – på vår egen label, Siberia. Vi skulle ha kontroll selv, vi ville ikke være på et stort plateselskap, vi var litt høye da – det var den tida da banda skulle ha uavhengighet – være independent.

Block to Block ble – som tidligere nevnt – produsert av John Leckie (XTC, Adverts, Magazine, Simple Minds, Skids, Human League og mange andre). Dette kom i stand ved at bandets daværende manager, Kai Jarre, sendte demoteiper med De Press og The Cut til den britiske produsenten.

– Var det vanlig at John Leckie gjorde produksjoner utenfor England?
– Nei, det var første gang. Han skulle selvsagt ha en gasje da, så jeg tok opp banklån på 20.000 kroner for å betale ham. På den tida var det mye penger, så den gjelda hang etter meg i mange år etterpå.

– Hvordan var det å samarbeide med han?
– Å, han var profesjonell. Det er så beroligende å jobbe med slike mennesker. Han visste nøyaktig hva han ville ha. «Syng på nytt,» sa han. «Syng på nytt, ja, nå har du det». Men han var også veldig samarbeidsvillig.

– Tilførte han noe?
– Han gjorde en del med arrangementene; flyttet et refreng her eller en bro der. Jeg fikk også hjelp med de tekstene som var skrevet på mitt dårlige engelsk.

– Det var også tekster på polsk og russisk?
– Det var litt blanding av polsk og russisk. Jeg kunne ikke helt russisk, så en russer vil ikke skjønne hva jeg synger. Åpningslåta, «Kalhoz», er på polsk, og handler om kollektivt jordbruk. Jeg brukte slike ting; det var slavisk punkrock, kan man si.

Rett plate i rett tid
– Plata solgte rundt 15.000 eksemplarer, som den gangen var ganske imponerende. Var du overrasket over det?
– Ikke så veldig. Det var få norske band som laget punk eller new wave på den tida. Det var oss og noen få til, sier han.

– The Aller Værste! solgte kanskje bedre enn oss, siden de sang på norsk (dette stemmer ikke; bergensbandets debutplate Materialtretthet fra 1980 solgte rundt 5000 eksemplarer, journ. komm.). Rent tidsmessig var vi rett band til rett tid. Dersom Block to Block hadde kommet noen år før, er det ikke sikkert at den hadde solgt like bra.

– Jeg tror at platecoveret også var viktig. Det er det første du ser, og Block to Block hadde et drittøft cover – med den russiske avisen Pravda på forsiden og en amerikansk på baksiden.
– Det var morsomt. Vi gikk først til den russiske ambassaden i Oslo. De slapp oss ikke inn, så Pravda kjøpte vi på Narvesen-kiosken ved Nationaltheatret, der de hadde utenlandske aviser. På den amerikanske ambassaden ville de vite hva faen vi skulle bruke avisen til, husker han.

– Vet du hva Pravda-artikkelen handler om?
– Nei, men det var sikkert propaganda. «Følg med oss», tror jeg det står.

På forsiden av platecoveret klippet de bandmedlemmene inn i et bilde av noen skulpturer. International Herald Tribune (europeisk magasin, den gangen utgitt av New York Times og Washington Post) var på platecoverets bakside – med et bilde av bandet i stedet for det som var der før.

– Så det var altså Block to Block?
– Ja. Det var veldig kald krig den gangen mellom Russland og USA. Det gikk på spionasje og alt mulig.

Ble inspirert av Lars Hertervig
– Lars Hertervig-EPen hadde også et ikonisk cover – med tittelkunstnerens maleri «Gamle furutrær» fra 1865. Du kjente til Lars Hertervigs bilder?
– På 70-tallet var jeg veldig opptatt av maleriene hans. Lars Hertervig (norsk kunstmaler fra Rogaland, 1830-1902, journ. komm.) var helt unik sammenlignet med de andre romantikerne i måten han uttrykker det innvendige.

– Det at landskapet blir symbol på hvordan han hadde det inni seg?
– Ja, altså – det ytre og det indre – det som er uttrykt. Det er ikke sikkert at han var klar over det selv, men han var i den situasjonen. Han ble innlagt på Gaustad, der han fikk en psykiatrisk diagnose. Jeg tror han rørte ved en dimensjon som vi ikke er helt klar over.

– Vil du si at kunsten hans er beslektet med van Gogh?
– Han var før van Gogh, og hadde en helt annen måte å arbeide på. Det var mer surrealisme i det, drømmeaktige ting – han levde seg inn. Noe av det kan nok minne om van Gogh, selv om det var to forskjellige retninger i malekunsten.

DET INDRE I DET YTRE: – Lars Hertervig var helt unik sammenlignet med de andre romantikerne i måten han uttrykker det innvendige, sier Andrej Nebb, som lot hans oljemaleri «Gamle furutrær» (1865) pryde omslaget på EPen tilegnet den norske kunstneren. (Foto: Stavanger kunstmuseum)

– Du har van Goghs kjente solsikkebilde, med vakre solskinnende blomster i ulike grader av forfall. De visner.
– Ja, oppløsningen, det å falle til jorda. Ja, du kan si det, at de har noe av det samme der.

Jeg assosierte fiskepuddingen med den vestlige materialistiske kulturen med masseproduksjon.

– Lars Hertervig-EPen har også med din hyllest til fiskepuddingen. Hva er greia der?
– Det er en sånn blokk, rett og slett. En inspirerende myk blokk. Myk materie som er støpt i en form. Jeg assosierte fiskepuddingen med den vestlige materialistiske kulturen med masseproduksjon.

– Har du ikke sagt noe om fiskepudding og den norske folkesjelen – at det er noe felles der?
– Nei, jeg fokuserte ikke på det, nei nei nei. Jeg fokuserte mer på den typen produkter – at den ble presset inn i en slik form, selv om det er litt ironisk også. Hadde jeg gjort det seriøst er det ikke sikkert at folk hadde likt sangen like godt, men de ser det morsomme i det; litt ironi over seg selv.

De Press oppløses
De Press ble oppløst etter utgivelsen av det Joy Division-inspirerte andrealbumet Product (1982), nok en gang med John Leckie som produsent. Året etter kom On the Other Side, utgitt på Tormod Opedals selskap Uniton Records. Dette bestod delvis av tiloversblitte studioopptak og opptak fra Polen-turneen i 1981. Samtidig startet Nebb opp sitt nye band, Holy Toy, som først gikk under navnet Mechanical Grave.

– Hvorfor ble De Press oppløst? Var det interne krangler i bandet?
– For min egen del handlet det om at jeg var ute etter noe mer kunstaktig – altså, lydbildet og elektronikken, husker han.
– Jeg var i kontakt med Tormod Opedal, som drev plateselskapet Uniton – med Fra Lippo Lippi i stallen. Jeg tror at jeg ville litt i en annen retning; jeg ville male med lyd.

– Hørte du på Joy Division?
– Ja, og der snakker vi om intensitet; «magic», eller det mystiske. Jeg var ute etter noe av det samme, og prøvde meg litt på et slikt lydbilde med Product.

– Dere prøvde ikke å få tak i Martin Hannett (legendarisk produsent for bandene på Factory Records, blant andre Joy Division, journ. komm.)?
– Det gjorde vi, men han takket nei. Vi var ikke på den «veien» han skulle; det passet ikke for han.

BASSIST MED TO FINGRE PÅ VENSTREHÅNDEN: – Etter hvert har det blitt en ulempe at jeg blir sliten i hånda, sier Andrej Nebb. I del to av dette intervjuet forteller han om hvordan han mistet tre fingre – blant mye annet. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

 

Del to av dette intervjuet publiseres i morgen, fredag 15. januar. Da slippes også det nye Holy Toy-albumet, Close All Doors, som blir gitt ut på bergensselskapet Apollon Records.

Red. mrk.: Ballade har 14.01.21 kl 17.00 lagt inn en presisering i teksten angående De Press’ eget plateselskap og label, Siberia Music, under avsnittet med mellomtittelen John Leckie i produsentstolen.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Organist/ kantor/ menighetsmusiker

Kirkelig fellesråd i Bærum

Kirkemusiker

Tromsø kirkelige fellesråd

Markedsansvarlig

Kirkelig Kulturverksted AS

Prosjektleder

Norsk ressurssenter for klassisk musikk

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev