Innlegget handler om hvordan musikalsk kreativitet utfolder seg i den digitale, plattform-sentrerte tiden, og baserer seg på en forskningsartikkel med intervjustudie av 15 norske musikkskapere.
Av Håvard Kiberg, stipendiat ved Institutt for kommunikasjon, Kristiania og Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.
Håvard Kiberg forsker på musikkstrømming. (Foto: Karoline Krogh-Larsen)
Det begynner allerede i september, før det gradvis forsterkes utover høsten. I år som i fjor trender Spotifys julespillelister tidlig. Gamle som nye klassikere dominerer topplistene og i skrivende stund regjerer navn som Kurt Nilsen, Wham! og Mariah Carey toppen av de mest strømmede låtene i Norge.
Spotify, strømmetjenesten journalist Liz Pelly passende omtaler som «The Big Mood Machine», har det siste tiåret redefinert selve innpakningen av musikk. Kontekst og «mood» er blitt de nye sjangrene, og selv om julemusikk alltid har vært kommersielt sett «business-wise», ser spillelistetrenden ut til å forsterke idéen om musikk som noe funksjonelt og stemningssettende – noe som i bakgrunnen tonesetter våre liv.
LES OGSÅ Strømmetjenestene er satt i spill
Musikk, medier og teknologi har alltid danset tett sammen, og innenfor medievitenskapen finnes det en tradisjon for å studere hvordan ulike medieformater historisk har formet og utviklet musikkens stil og estetikk.
Mark Katz’ bok Capturing Sound er kanskje den mest toneangivende på feltet, der han gjennom begrepet «fonografeffekter» studerer hvordan medieteknologier gjennom historien har skapt musikalske sjangre og uttrykk. Tenk bare på hvordan radioen, vinylplatene eller sampleren har gitt liv til fenomener som radiohiten, albumformatet eller sjangre som hiphop og elektronika.
De siste årene har en kritisk, tidvis høylytt debatt rast rundt hvordan streamingformatet har satt sitt avtrykk på populærmusikkens utvikling. Ofte dreier det seg om hvordan mektige plattformer som Spotify, Youtube, TikTok standardiserer og ensretter musikkulturen – både gjennom deres betalingsstrukturer og måten de presenterer musikken på.
LES OGSÅ Ballade-kommentaren Fair pay? Strømmeplattformen Spotify etablerer toppsjikt og bunnsjikt
Korte låter dominerer hitlistene fordi de kan spilles av oftere (og genere streams). Disse er samtidig framtungt lastet med catchy «hooks» ment for å fange lytterens oppmerksomhet umiddelbart, slik at en ikke skipper videre (én stream oppnås etter 30 spilte sekunder, noe som gjør låtens åpning kommersielt viktigere). Samtidig har den funksjonsdrevne trenden vokst fram, frontet av bakgrunnsmusikk tilpasset spillelister som reflekterer ulike «moods». Spillelister som på denne tiden av året har titler som «Christmas Coffehouse», «Christmas Cocktail Jazz», «Calming Carols» og så videre.
Men hvordan påvirker disse «streaminglogikkene» egentlig musikkskaperne? Hvordan og i hvilken grad opplever musikkskapere at kreativ musikkproduksjon formes av online «plattformisering»? Gjennom en intervjustudie med 15 norske musikkskapere adresserer jeg disse spørsmålene i min siste artikkel (Kiberg, 2023) – hvor tre ulike syn på «plattformiseringen av musikkproduksjon» trer fram: «De kreative mulighetene», «de kreative utfordringene» og «de kreative forhandlingene».
- «Kreative muligheter»: Tross kritikken mot streamingformatets standardiserende og ensrettende effekter, er flere av musikkskaperne optimistiske. De mener online musikkdistribusjon besitter et demokratisk potensial. Tersklene for å produsere og distribuere musikk er blitt lavere, noe som genererer økt mangfold. Et eksempel informantene trekker fram er hvordan hiphop, en sjanger historisk forbundet med svarte, marginaliserte ungdommer i USA, har fått økt innflytelse i den digitale tiden. Et annet eksempel peker på hvordan unge artister i dag uhemmet blander ulike, tidligere separerte sjangre – som følge av å ha vokst opp med tilgang til nær sagt «all verdens musikk». Rap/country? Goth/EDM? Jazz/metall? I dag er «alt lov».
- «Kreative utfordringer»: Det andre synet knytter seg derimot mer mot den ovennevnte kritikken av plattformene som drivere av en ensrettet musikkultur. Premisset her dreier rundt en forståelse av hvordan algoritmiske strukturer favoriserer popmusikk som oppfyller visse krav. To trender knyttet til den såkalte «oppmerksomhetsøkonomien» trekkes særlig fram. På den ene siden har vi den «oppmerksomhetssøkende musikken». Dette begrepet rommer musikk som gjennom ulike optimaliseringsstrategier forsøker å stikke seg ut: Korte låter med et høyt tempo, som i løpet av de første sekundene fanger oppmerksomheten vår (den populære sjangeren hyperpop trekkes særlig fram som en eksponent for denne musikken). På den andre siden har vi den «oppmerksomhetsavvisende musikken». Dette refererer til den nevnte bakgrunnsmusikken som fyller de «mood»-baserte spillelistene på Spotify. De siste årene har særlig varianter av såkalte «chill beats» gjort seg populær – bakgrunnsmusikk ment for «chilling», «konsentrasjon» eller andre rolige gjøremål.
- «Plattformforhandlinger»: Det tredje synet rommer imidlertid en mer ambivalent holdning. Her vektlegger informantene hvordan medieteknologi alltid har bidratt i å utvikle musikkens estetikk – og hvordan det å lage god popmusikk grunnleggende handler om å være kreativ innenfor de rammene som omgir skaperen. Informantene som knytter seg til dette synet snakker «forhandlende» om hvordan begrensningene streamingformatet fører med seg også kan virke kreativt forløsende – hvor de ulike «streaminglogikkene» utgjør dogmer som guider deres kreative prosesser. «Nøkkelen i popmusikk er å skape noe som oppleves kjent og fresht samtidig», sier en informant.
Disse tre synene speiler et velkjent paradoks i den «plattformiserte» kulturen vår. På den ene siden har digitaliseringen senket tersklene for å delta: Vi har bedre tilgang til musikk, noe som øker potensialet for en mer mangfoldig musikkultur. På den andre siden drives denne utviklingen av et lite knippe kommersielle selskaper. Selskaper som gjennom algoritmiske, «kuratorielle» strategier løfter fram og filtrerer bort musikk.
De som best klarer å spille på lag med disse strukturene, er de som sannsynligvis «lykkes». Som med fonografen og vinylplatene kommer derfor også streamingformatet med en rekke muligheter og begrensinger, og et av hovedargumentene i min artikkel handler derfor om hvordan det å være kreativ til slutt handler om å kunne navigere innenfor det begrensende rammeverket som omslutter skaperen.
Som Talking Heads’ David Byrne en gang sa: «complete freedom is as much curse as boon; freedom within strict and well-defined confines is, to me, ideal». Og slik utvikler musikken seg videre – også i den digitale tiden.
Kilder:
Byrne, D. (2017). How music works. Crown.
Katz, M. (2010). Capturing sound: How technology has changed music. University of California Press.
Kiberg, H. (2023). (Plat) formatted Creativity: Creating Music in the Age of Streaming. Cultural Sociology, 17499755231202055.
Pelly, L. (2019). Big mood machine. The Baffler, 10. URL: https://thebaffler.com/latest/big-mood-machine-pelly
Dette er et innlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
