På jakt etter nye fortellinger

Fargespill har fått teksthjelp av Lars Vaular til sin nyeste forestilling D eg E. De to kritikerne Maja Skanding og Kristoffer Jul-Larsen er barndomsvenner fra Åsane i Bergen –bydelen hvor også rapperen vokste opp.

En Fargespill-kritiker og en Lars Vaular-fan, med felles interesse for forholdet mellom tekst og musikk, tok turen til Grieghallen. For å få et annet blikk på formidlingen av Fargespill, valgte de å gå på dagtid, sammen med bergenske skolebarn og så forestillingen som et tilbud fra Den kulturelle skolesekken. Noe nytt tekstmateriale fikk de imidlertid ikke høre.

MS: Jeg undres over at det ikke er mer tekst av Lars Vaular i denne forestillingen, ettersom det har blitt så tydelig annonsert på forhånd at «musikk og dans fra hele verden fusjoneres med Lars Vaulars tekstunivers». Så vidt jeg kan høre bruker de bare et utdrag fra låten Heartbreak Hotel. Dette rammer inn begynnelsen og slutten av forestillingen, der Vaular er med på en videoprojeksjon:

Måtte tro på de før eg trodde på meg / Måtte bli det eg var for å bli det eg ble / Måtte bli det eg var for å bli det eg e / Alt e inni deg og det meste kan skje / Hvis noen gir deg sjansen til å gi litt mer
Hele våre store vide verden / Hele våre gode moderjord

Du har jo mye erfaring med intertekstualitet, Kristoffer: Finner du igjen Vaular ellers i forestillingen?

KJL: Jeg tror ikke vi kan si at Vaular preger forestillingen i den grad det har blitt annonsert. I forkant var jeg spent på å se hvordan så personlige tekster som Vaulars skulle bli tatt i bruk av Fargespill, som definitivt preges av kollektivet: det er vanligvis gruppen av amatørutøvere som er forestillingens stjerne, ikke enkeltutøverne. Ville Fargespill klare å ta i bruk det universelle potensialet i disse tekstene, eller kom de til å nøye seg med å lage bevegelige illustrasjoner til dem?

I stedet valgte de altså en mye mer begrenset tilnærming, hvor Vaular gjennom den enorme projeksjonen fremstår som forestillingens skytsengel eller husgud, som tårner over danserne og sangerne på scenen. Verset han rapper blir et slags motto for forestillingen, heller enn en integrert del av den. Teknisk er det hele løst imponerende godt, men Vaulars størrelse, og det at han ikke selv er til stede understreker en uheldig ubalanse mellom popstjernen og deltakerne i Fargespill, som blir stående med knekk i nakken og rent faktisk se opp på ham.

Når det er sagt syns jeg jo at valget av Vaular som samarbeidspartner er veldig naturlig, siden han i så stor grad representerer noe av det samme som Fargespill forsøker å få til: En fryktløs reorientering av kulturen innenfor et flerkulturelt fellesskap, som tar opp i seg det nye samtidig som en er trygg på hvor en kommer fra (Vaular var som kjent leser av Norsk Barneblad). Og i tillegg står han trygt innenfor det amerikanske rytme-universet Fargespill som oftest ender opp i når fusjonen av de ulike musikkuttrykkene kommer skikkelig i gang.

MS: Ja, som vanlig er det en del breakdansing – den amerikanske hiphop-kulturen blir liksom fellesnevneren i kulturmøtene. Denne gangen er det til og med en DJ med. Og så har Fargespill-grupper fra både Ålesund, Larvik, Kristiansand og Trondheim kommet på besøk. Gjengen fra Trondheim integrerer nysirkus i nummeret sitt, det er et friskt innslag.

Men jeg er skuffet over hvor kjønnsdelt koreografien er: I de fleste numrene er det reine jente- og guttegrupper, ofte dansende mot hverandre. Slik er nå engang mange tradisjonelle folkedanser, men de voksne i Fargespill-teamet kunne oppfordre barna i ensemblet til å blandes mer – kanskje det ikke er så nøye om jenter danser på ”guttesiden” og omvendt? Hvilke signaler er det en sender til barna i publikum når bare guttene får danse breibeint med kjepper over skuldrene, mens jentene gjør grasiøse arm- og hoftebevegelser i fine kjoler? Det synes håpløst umoderne å ikke utfordre de tradisjonelle elementene ved bevegelsene på samme måte som en tøyer det musikalske materialet – fordomsfri blanding og grenseløshet er vel liksom poenget med hele Fargespill-prosjektet?

KJL: Jeg må innrømme at jeg ikke reflekterte særlig over den tradisjonelle kjønnsinndelingen i dansenumrene under forestillingen. Det er kanskje noe med dansens binding til kropper (og deres kjønnsidentitet) som gjør det vanskeligere å tenke brudd med de tradisjonelle foreleggene? Men poenget ditt er viktig! Her ligger jo kilden til noen av de største kulturkonfliktene knyttet til innvandring, graden av frihet særlig kvinner opplever. Spørsmålet er om det er rettferdig å forvente en endring av så grunnleggende strukturer i en forestilling som dette, som forsøker å balansere en trygghet i tradisjonen mot en glede over nyskaping. Men jeg også tror et tydeligere forsøk på å utfordre disse kjønnsrollene hadde styrket forestillingen.

MS: Absolutt. Det hadde ikke vært så radikalt om det var litt flere gutter som koret, for eksempel. Og jeg tror ikke det trenger å være noen motsetning mellom å utfordre barna og å la dem utfolde seg, kanskje snarere tvert imot: Dersom en i Fargespill skaper en arena med ambisjoner om å utfordre også andre begrensninger enn de nasjonalkulturelle – for eksempel tvungne kjønnsroller – kunne det kanskje medføre mer kunstnerisk nyskaping.

Les også: Idrett + kultur = folkefest?

Fargespill trenger etter min mening å fornye seg snart for å forbli relevante. Bortsett fra innslagene av hiphop, med dj-en, Lars Vaular og en sampling av Dårlig Vane, var det musikalske stort sett som det pleier: en blanding av sanger barna har med seg fra hjemlandet og norske folketoner. Dette har vi sett og hørt en del ganger nå. Når et ensemble er på statsbudsjettet, vil publikum med tiden kreve nye uttrykk og formater. Ellers er det en risiko for at Fargespills forestillinger etter hvert føles som utvidete kulturskoleavslutninger, der rammen er den samme, men deltakerne skiftes ut med årene. Da blir det vanskelig å legitimere finansieringen.

Denne gangen syns jeg dessuten at nivået på de musikalske prestasjonene var lavere enn ved de tidligere fremføringene jeg har sett: konserten med Real Ones i Grieghallen, utendørsopptredener i den bergenske offentligheten og samarbeidet med Kringkastingsorkesteret som ble vist på NRK. Det er ubehagelig å påpeke dette når utøverne er så unge, og først og fremst har de voksne et viktig ansvar her, når solosangen skulle stå i sentrum, og lyset er på noen få av barna. Da er det ikke rettferdig å la dem stå i Griegsalen foran 1600 tilskuere og synge dårligere enn det som forventes. Publikum har høye forventninger til Fargespill ettersom de er blitt så synlige i offentligheten. Mange i salen har sannsynligvis sett dem før: på tv, på YouTube, på Torgallmenning eller i Grieghallen. Kanskje har øvingstiden måttet være kortere fordi de har samarbeidet med tilreisende ensembler?

KJL: Umiddelbart er det lett å si seg enig i at det var noen sekvenser som gjorde meg nokså brydd på sangernes vegne, ja. Men de siste årene har jeg tenkt litt på dette med talentdyrkingen i hele kulturen vår, hvordan vi i mediesamfunnet stort sett møter musikere som er teknisk virtuose enten det er på konsert eller i opptak, og hvor ulikt dette sannsynligvis må være fra hvordan en tidligere forholdt seg til musikk. I den forstand kan Fargespill skille seg veldig positivt ut siden det som du sier har utviklet seg til å bli et show som henvender seg til flere enn bare aktørenes venner og familie. Fargespill har mange styrker og noen svakheter. En av styrkene er autentisitet, men det er en autentisitet som ikke bygger på folkekulturens ekthet – for mange av barna med innvandrerbakgrunn er vel den kulturen de fremfører i utgangspunktet omtrent like fremmed som norsk folkemusikk er for brorparten av norsk ungdom, uten at det gjør deres fremførelser mindreverdige. I stedet er det snakk om en autentisitet som viser seg i selve fremføringen, gleden, energien, innlevelsen og det kollektive groovet hos amatørutøverne. Noen ganger tenderer en slik estetikk mot det skjeve og ufullkomne, jeg tror det var den tendensen som gikk for langt i denne forestillingen.

En slik ekthetstanke i fremføringen kommer særlig frem i måten de profesjonelle musikerne underkommuniserte sin egen tilstedeværelse på scenen, bortsett fra i det påkrevde partiet da salen skulle aktiveres. Til å være en sal full av barn var det ganske tam respons syns jeg, men du har større erfaring fra denne typen forestillinger.

MS: Ja, jeg lurer på om scenen du viser til – der de voksne kom frem på scenekanten – var lik kvelden før, på hovedforestillingen med billettsalg. På en DKS-konsert er det jo vanlig med litt interaktivitet. Elevenes reaksjoner var interessante å observere: Under de langsomme scenene var en del av dem ganske urolige, og under de mer energiske scenene satt flere stille, de kunne synes uberørte – antagelig motsatt respons enn ønsket, spesielt fra de yngste. Kanskje var Lars Vaular-tematikken ikke helt egnet for småtrinnet.

Les også: Ja til god forskning om Fargespill

Det du sier om ekthet er noe av det jeg syns er mest problematisk når en skal vurdere en Fargespill-forestilling: Er det i det hele tatt viktig at uttrykkene er genuine, spør jeg meg selv som anmelder. Ofte er det som du sier nettopp formidlingsgleden, innlevelsen og samholdet folk trekker frem når det er snakk om Fargespill. Avslutningsnumrene tar jo som regel helt av, med alle involverte på scenen og dansende publikum. Men jeg tror det også kan være interessant – og viktig – å betrakte Fargespill som et kunstnerisk produkt. Ettersom teamet selv hevder at Fargespill ikke er et sosialt, men et kunstnerisk prosjekt, må jeg velge vurderingskriterier deretter. Og denne gangen syns jeg ikke det kunstneriske nivået tilsvarte billettprisen. Dersom Fargespill skal nå ut til flere enn aktørenes venner og familie, tror jeg det kan være viktig å satse på å formidle noe mer, noe større. Det var kanskje det som var intensjonen med å trekke inn Lars Vaulars tekster.

KJL: Den intensjonen støtter jeg i så fall helhjertet. Fargespill har markert seg som manifestasjon av en skapende impuls i det flerkulturelle fellesskapet. Spørsmålet er om prosjektet makter å bli noe mer enn en slik markering. Da må forestillingen i så fall fortelle mer komplekse historier enn den de legger opp til her, om at individets potensial bare kan realiseres i fellesskapet. Det er jo en sannhet jeg gjerne skriver under på, og som kan fungere som utgangspunkt for en rekke sterke fortellinger. Men som Vaulars tekster viser godt, så er ikke disse fellesskapene uproblematiske, eller i det hele tatt enkelt tilgjengelig. Slike erfaringer må Fargespill også makte å formidle.