Den 29. januar 2015 arrangerte Rikskonsertene seminaret «FLERE – om flerkultur i musikklivet». Mange flerkulturelle folk var der, deriblant meg (Dunderovic var paneldeltaker, red. anm).
Noen dager senere leste jeg med undring leserinnlegget Kunsten å slå inn åpne dører v/ Riksonsertenes direktør, Turid Birkeland, som med undring leste innlegget Uten fortiden, ingen fremtid, skrevet av leder for Oslo World Music Festival, Alexandra Archetti Stølen, som med undring leste kronikken Et klangrikt felleskap. Felles for disse tekstene er at jeg ikke skjønner dem. De undres over hverandre. Jeg undres over dem.
Tekstene er veldig representative for selve seminaret. Programmet var stort og bredt, heldigvis med noen perler. (Perlene som la igjen positive vibber hos meg lister jeg slutt i innlegget; les Epilog). Selve debatten gikk tregt. Sandeep Singh (journalist i VG) åpnet med å si at ordet «flerkultur» var teit. Så brukte vi mange timer og mange ord til å bli enige om at ordet «flerkultur» var teit, akkurat som Sandeep hadde sagt til å begynne med.
Det er vel formålet med seminarer, å se hvem de andre er, men ikke å tråkke på andres tær. Så, jeg turte heller ikke å si noe avansert og viktig. Jeg sa ting som folk lo av, men ikke noe farlig.
Tråkke på tær
Men, nå som disse to ledere offentlig tråkker på tærne til hverandre i selveste bransje-tidskriftet, så skjønner jeg enda mindre. Jeg har da også lyst til å tråkke på tær. Akkurat disse tærne er for så vidt de siste en artist burde tråkke på, men jeg skal tråkke forsiktig, og jeg skal prøve å si det som jeg skulle ønske jeg klarte å si på seminaret den 29 januar.
Det er vanskelig å rette kritikken korrekt i offentlig sektor. Ansvaret er så spredt, gjerne over tid og rom. Rikskonsertene, for eksempel, er bemannet med snille damer. Dette gjelder også dem med utovertiss. Når de skal løse sine problemer må de til departementene, som må til regjeringen, som må til Stortinget, som må til majoritetsvelgerne, som må til næringslivet. Det å si noe slemt om Rikskonsertene vil bare såre hyggelige damer som gjør sitt beste, og all mulig kritikk er bare en spinn-off av forsiktighet. Og det går ofte veldig tregt. Som Turid Birkeland sier, 30 år har de holdt på. Suksessene i den kommersielle bransjen går mye fortere. Dermed sliter alle offentlige evalueringsssystem med høna-egget problematikk.
Ikke en etnisk norsk produsent
Nico & Vinz er store i USA. Kanskje Rikskonsertene gav dem et indirekte bidrag ved å anerkjenne andre afrikanske artisters eksistens i den norske bransjen, og stimulerte til aksept. Kanskje fikk Nico & Vinz hørt en konsert på skolen sin som inspirerte dem. Kanskje. Men, rent praktisk, som Grace Grønsted (artist-deltaker) påpeker i en kommentar: Det er interessant at deres manager er av afrikansk opprinnelse. Kanskje hadde han mer tro på dem enn en etnisk norsk produsent ville noen gang hatt.
Min personlige uplukkede høne kommer fra en slik observasjon.
Suksess — før krana ble stengt
I 2008 fikk jeg og mine flerkulturelle kamerater penger fra Kulturrådet til å produsere musikkteater. 2008, hvis dere husker, var det «Å så store MANGFOLDSÅRET». Året da ulike etniske bakgrunn skulle inkluderes. Året var stor suksess, og i kjølvannet så vi store resultater. For første gang blir en mørkhudet kar president i USA, en hviterusser vinner Eurovision Song Contest for Norge, og Sveits blir med i Schengen-samarbeidet. Inkludering på løpende bånd. Men, det kostet. Kulturminister Giske brukte så mye penger på inkludering av minoriteter at det hele resulterte i en finanskrise.
Lokalt leverte imidlertid min lille musikkteatergruppe, til stående applaus, mangfoldsårets mest anerkjente produksjon. Vi fikk oppløftende kritikk fra Mona Levin i et hjørne av Aftenposten og kraftige klyp i kinnet fra våre mammaer. Men, så ble krana stengt og minoritetene forsvant igjen fra pengefordelingslister. Året etter ble søknadene på nytt behandlet bare etter seriøsitet og innhold.
La oss innrømme det. Innvandrere kan ikke skrive søknader på norsk. (Annet enn til NAV, smiley). Norske kunstnere sliter, men innvandrere er i hvertfall ute og kjøre. Ikke kan de grammatikk, ikke norsk budsjettlogikk og ikke har de venner fra barneskolen som kan hjelpe. De fikk leke i 2008, men festen var nå over.
Men, det var ikke over for oss. Vi var artister, og vi var ikke ferdige. Vi sleit, men vi sleit med en ærlig innrømmelse; «Vi visste ikke hvordan bransjen fungerte». Vi banka på dører, ringte telefoner, sendte søknader, men vi stod bom fast og lærte tregt.
Drømmen om en kaffe
Jeg ringte en dag til Rikskonsertene, den store offentlige representant for kultur. Jeg var nå en artist og jeg hadde en drøm, og det var «En samtale over en kaffe i kontorene til Rikskonsertene på Nydalen». Det ville vært stas.
Men, det fikk jeg ikke.
«Det er ikke det vi gjør, skjønner du! Det er ikke slik det fungerer.»
«Ja, men hvordan fungerer det da?»
«Det er litt komplisert, men i hvertfall ikke slik at du kommer hit og drikker kaffe.»
De sendte meg til «Samspill». Der satt to innvandrere som kunne enda mindre enn meg. I dag er det bedre med ei Cecilie der som driver med peil, men det er ikke poenget. Poenget er at det er ikke det samme å drikke kaffe i lokalene til «etniske minoriteter» som i lokalene til den ærverdige «RIKSKONSERTENE!», som arrangerte de eneste konsertene jeg ever fikk med meg før jeg var 21 år gammel, gammel nok til å slippe inn i andre konsertlokaler.
Jeg forstår i dag hva Rikskonsertene gjør. For fem år siden trodde jeg at deres jobb var bistå artister med kompetanse og gi en anerkjennelse av eksistens. Jeg trodde at de var til for å samtale, og ikke bare beklage over at de har hatt for mange søkere i denne runden. Jeg skjønner i dag at de ikke så lett kan åpne dører for kompliserte samtaler, potensielle korrupsjonsanklager, snokende kunstnere og tiggere. De har en jobb å gjøre. Jeg mener likevel at det er veldig synd og at det er i høy grad en spinn-off av overforsiktighet. Men, jeg vil jo ikke kritisere. La oss kalle det et ønske:
«Litt mere baller og litt mer inkludering.»
Drømmen om en annen kaffe
Det er derimot mye lettere å kritisere Alexandra Archetti Stølen. Hun gjør det motsatte. Hun har baller, og viser dem. Hun stikker ut hodet sitt over alt og fisker etter kritikk, men det er ingen som slår til. Hun får inn bilde av seg i alle intervjuer om World Music i Norge, skulle tro at det var hun som var selve sjangeren. Hun er selveste World Music Norge, men når jeg sender en mail om at jeg også er World Music Norge, så får jeg svar om at de har hatt for mange søkere i denne runden. Da føler jeg at jeg at hun i det minste skylder meg invitasjon til en inkluderende kaffeprat, hvis ikke en spillejobb, siden vi begge er World Music Norge, liksom. Det er ikke slik det fungerer, forstår jeg. Men, jeg vil ikke kritisere. La oss kalle det et ønske:
«Litt mindre baller, og litt mer inkludering.»
Jeg mener fortsatt at Norge er et lite land, med få mennesker, og at vi kan ha inkluderende tid til hverandre. Hvis ikke vi har tid til hverandre, så kan vi like godt flytte til i USA alle sammen.
Epilog:
Og til slutt, uten tvil, en stor tusen takk til selveste Rikskonsertene for invitasjon til seminaret, en anerkjennelse av min eksistens fem år etter at jeg ba om det. Det er stas og veldig motiverende. Jeg drakk tre kaffer.
For øvrig, jeg sette stor pris på følgende innslag i seminarprogrammet: Dominic Wilson (NBT Xpressions), Khalid Salimi (MELA), Hannah Wozene Kvam (programleder, artist), Tormod Anundsen (førsteamanuesis), Amanuel Kidane (Manager Nico&Vinz) og Miss Tati (artist).
Igor Dunderovic er artist — og var flerkulturell panelsynser under Rikskonsertenes seminar Flere!
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
Ballade video: Et hundeliv
Vi går påsketur med Ingrid Lingaas Fossum, Kristine Hovda, Hanne Leland, Smerz, Embla Maria, Aurora, Julie Bergan, Tor Kvammen, Louilexus, Egil Olsen, MÍO og Terravia.
