Av Frode Rolandsgard, plateselskapet Ta:lik
Music Export Norway (MEN) arbeider no for å få til nye presentasjonsCD-ar med norsk musikk. Framlegget til nye CD-ar vart kjend i går, og Inger Dirdal i MEN seier seg strålande nøgd. Kor vellukka er dette sett ifrå tradisjonsmusikken sin ståstad?
Plateselskapet Ta:lik, som eg representerer i denne samanhangen, arbeider hovudsakleg med dei smalaste av dei allereie smale folkemusikkutgjevingane, altså solomusikken. Det som er særskild for Noreg er nettopp at folkemusikken i stor grad er ein solotradisjon, med dei følgja det har for nyansar og uttrykk.
Som eit selskap som vil ta dette spesielle på alvor, hadde vi eit sterkt ønskje om å vise dette fram for utlandet, men vart refusert.
Vedkomande soloplate med Jan Beitohaugen Granli er nettopp nominert til Spelemannsprisen, inneheld ein nyskapande CD-ROM musikkvideo som toppa kortfilmfestivalen Zoomin, og den unge utøvaren vann Landskappleiken i 2002. Få har tvilt på plata som produkt, men kanskje nokon tvilar på den tradisjonelle folkemusikken? Er det kanskje enklare for MEN å «selje» samspel og opprocka folkemusikk i utlandet?
Inger Dirdal i MEN seier at det er juryen som avgjer utvalet. Greit, eg har faktisk forståing for at mange synest tradisjonell folkemusikk er vanskeleg, men bør ikkje MEN som kulturinstitusjon ta bevisste styringsval om å også arbeide for denne musikken, og slik lage kriterier som gjer at fleire stilartar blir representert? Eller er tanken at om berre dei eksperimenterande folkemusikarane blir kjende nok, vil resultatet bli auka interesse for solomusikken?
Med all respekt for arrangert folkemusikk, synest eg isåfall dette blir som å sende Bobbysocks til utlandet for å promotere Kaizers. Kan det ikkje tenkjast at eit meir samansett bilete av tradisjonsmusikken i Noreg faktisk ville vera positiv for interessa på dei fagmessene som er hovudmålgruppa for produksjonen?
Sist ei slik presentasjonsplate med folkemusikk vart laga, den gongen av Norsk folkemusikkformidling, inneheldt plata ei blanding der om lag det halve var tradisjonell (solo) folkemusikk, og det halve arrangert/ nyskapande folkemusikk (samspel). Den nye plata inneheld til samanlikning berre eit tradisjonelt soloinnslag. Resultatet er at MEN lagar ei plate som underslår halve historia, der det utanlandske publikumet i liten grad får koma på innsida av norsk folkemusikk, og i liten grad får møte det som faktisk er spesielt.
(Ja, dette er sjølvsagt sutring over at plata vår ikkje fikk bli med, men saka er også prinsippiell, så eg vonar på ein prinsippiell diskusjon)
Adama Janlo lar seg ikke stanse av musikalske grenseposter
Fra Sagene til Mississippi-deltaet, via Senegal og Gambia – Adama Janlo er Norges mest oppsiktsvekkende tilskudd til den tradisjonelle bluesen, og hun er ikke redd for å hente inspirasjon utover det forventede.
Ballade på Tidsskriftbonanza: Samtale med Peter Case & Sid Griffin
En sjelden mulighet til å møte to amerikanske legender, når Balladeskribent Arvid Skancke-Knutsen snakker med Peter Case & Sid Griffin på Deichman Grünerløkka torsdag 5. mars.
Å være musikalsk i et etisk perspektiv
Under festivalen "Ding-dong eller dong-ding?" 4. mars vil pianist Ellen Ugelvik og musikkterapeut Gro Trondalen utfordre publikum til å reflektere over hva det egentlig betyr å være musikalsk, også i et etisk perspektiv.
Norske arrangører om «de fire store» og internasjonal konkurranse
Får «de fire store» i livemarkedet for mye makt? NKA-lederen peker på maktskifter som kan skape en ubalanse i resten av feltet.
En ny vår for norsk opera: To × opera off-Bjørvika
Ballades klassisk-anmelder Ola Nordal opplevde nylig operaene «Heroin Chic» og «Nokon kjem til å komme» på Parkteatret i Oslo. I denne dobbeltanmeldelsen prøver han å fange noe av det som skjer i norsk operaproduksjon.
Symre: – Kulturen for å gi videre til de som kommer etter er noe av det fineste med musikk
Symre Bang flyttet hjem til Morgedal. Her bygger hun bedrift og musikkliv, drevet av eksistensiell uro, praktisk ansvar og en urokkelig vilje til å bruke tiden godt.
