– Jazzen lar meg vise frem min identitet

– Mela er en fantastisk festival. Den er sjangerløs, og jeg kan føle at jeg slipper å bli sjangerdefinert. Jeg blir en del av det alle snakker om, ikke som verdensmusikk, men som en del av all verdens musikk, sier Ivan Mazuze.

Denne helgen går gratisfestivalen igjen av stabelen på Rådhusplassen i Oslo. Lørdag ettermiddag står den prisbelønte mosambikanske, nå Oslobosatte, saksofonisten, komponisten og kulturskolelæreren på scenen. Ballade møtte ham på en kafe på Grønland tidligere i uken, for å få historien om veien dit.

Frykten for noter
Det hele begynte med piano, på en musikkskole i Mosambiks hovedstad Maputo. Mazuze var hva han kaller et urolig barn, og faren lette etter noe som kunne roe ham ned.

– Jeg forsøkte sport. Men det var først med musikken jeg fant roen, og konsentrasjonen. Derfor er jeg også lidenskapelig opptatt av å lære bort musikk til barn. Jeg kan relatere det til da jeg selv var liten, og trengte hjelp, sier han.

Pedagogikken han møtte i hjemlandet har han derimot ikke tatt med seg til egne elever. Musikklærerne hadde fått sin utdanning i Russland, med hva det innebar av streng disiplin.

– Spilte du en note feil, ble du slått. Det er ikke bra for barn. Barn, og alle andre, skal få lov til å gjøre noe feil. Jeg ble redd for å lese noter. Men jeg holdt på til jeg var rundt 15, og begynte å spille tverrfløyte, klarinett og etter hvert saksofon. Så oppdaget jeg jazz.

– I jazzen trengte jeg ikke å spille noter perfekt, hele tiden. Jeg trengte ikke pugge noter. Det var improvisasjon. Jeg fant friheten i jazz.

Finne seg selv
Jazzinteressen førte ham så til Sør-Afrika for å ta mer utdanning. Det var den gang, på tidlig 2000-tall ikke høyere musikkutdanning i hjemlandet. Han tok bachelor i komposisjon og jazz, og mastergrad i musikkvitenskap, med tradisjonsmusikk som emne.

– Jeg begynte å interesse meg for musikken hjemme. Jeg ville finne ut hvem jeg er, og hvor jeg kommer fra. Jeg hadde forstått gjennom jazzstudiene at sjangeren er en blanding av vestlig klassisk musikk og tradisjonsmusikk fra afrikanske slaver. Jeg ville forske på hvordan jeg kunne bruke tradisjonsmusikken hjemmefra.

– Det er det samme jeg gjør i dag. En konstant forskning på hvordan jeg kan bruke tradisjonsmusikk både fra hjemlandet mitt, og fra andre steder. Musikken får en annen dynamikk når vi tar inn verdensmusikken i den.

– Er det derfor du kaller ditt eget uttrykk for world jazz?

– Ja. Verdensmusikken som sjanger er veldig bred, og kan være forvirrende. For meg handler det om å definere musikken, og gi den en plass i musikkmarkedet. Da jeg kom til Norge ble jeg hele tiden plassert mellom jazzen og verdensmusikken, med et tilhørende spørsmål om hva det egentlig var jeg spilte.

– Det handler om at jeg bruker elementer fra begge deler. Det hender jeg bruker elementer fra andre uttrykk enn jazz også. Men jazzen handler mye om spontanitet, improvisasjon og det gjør jeg hele tiden.

For Mazuze er det å skape jazzmusikk imidlertid aller mest en mulighet til å vise verden hvor han kommer fra. I jazzen kan han fortelle sin historie.

– Jazzen lar meg vise frem min identitet.

– Hvordan jobber du når du lager musikk?

– Jeg går nesten alltid først til tradisjonsmusikken. Jeg liker å ta tak i et musikalsk uttrykk fra ett tradisjonsinstrument og så finne en nye vei å skrive musikken på utfra dette. På albumet som kommer i høst har jeg forsket på hvordan indisk musikk er tilknyttet musikken fra Mosambik.

Han fant at rytmikken i indisk musikk har en annen kompleksitet, og med det ville gi en annen puls om han anvendte instrumenter fra hjemlandet som designet for andre taktarter, og motsatt.

– Måten å komponere musikk på blir en helt annen fordi musikken puster annerledes. Det har blitt gjort før, men hver gang det gjøres, oppstår noe nytt. Som når jeg forsker på hvilke begrensninger kora har om jeg bruker den i en vestlig musikk. Det kan bli vakkert. Og jeg utfordrer meg selv.

Selve forskningen gjør han dels gjennom lytting til både eldre, nyere og egne opptak. Og dels ved å intervjue tradisjonsmusikere. Musikalsk tester han ulike former for intonasjon på saksofonen, med utgangspunkt i teknikker brukt på andre instrument.

– Du spiller jo nå med flere norske musikere. Hvordan påvirker det musikken din?

– Norsk musikk er bredt. Men noe jeg blir spesielt inspirert av, og det er kanskje et elektronikaelement, det er lyden av natur. Det har jeg brukt både på plata som kom i 2015 og på den nye.

– Men det har også kommet inn i musikken på en naturlig måte. Når du er i et bestemt miljø, puster man miljøet. Man blir vant til måten ting er på. Om jeg skulle sammenlikne Norge og Sør-Afrika, så er det litt roligere her. Her skal man ut på landet for å skrive, for der kan man høre lyden av stillhet. Det er veldig rolig.

Hør også: Øyafestivalen: Det med liten skrift

Den norske jazzscenen har forandret seg siden Mazuze kom til landet i 2009. Han opplever at det er langt flere av dem som tar jazzutdanning som går i retning pop, samtidig er det han kaller ECM-lydbildet; det med natur og mye rom i musikken, stadig sterkt, mens fjelljazzen har blitt stående som den eldre generasjonens lydbilder.

Kunne reise ut
Han innrømmer at han møtte noen utfordringer med å komme inn i miljøet i starten. Men laster ingen. Snarer ser han på det som en selvfølgelighet når man kommer til et nytt land, og en ny by, at det vil ta litt tid.

– Jeg kom hit med en veldig bestemt måte å spille på, og å skrive på. Det var den gang kanskje ikke så relevant for miljøet her, når jeg var en av få som gjorde det på denne måten.

– Jeg var jo også godt etablert musiker da jeg kom. Jeg hadde gjort flere internasjonale turneer. Det var også positivt for meg da jeg kom til Norge. Jeg hadde ikke behov for å bare spille her, jeg kunne reise ut, og hadde allerede et publikum. Norge er jo også et lite marked.

Det han derimot gjorde, var å ta med seg norske musikere til utlandet. Han fikk støtte fra både Music Norway, Jazzforum og Fond for lyd og bilde, til flere prosjekt. Støtten kom imidlertid ikke første året. Først måtte han lære seg norsk, inkludert det formelle språket som skal føres i søknader.

Mazuze roser Samspill, og Malika Makouf Rasmussen for å gi ham scener å spille på, men enda mer fremsnakker han daværende Rikskonsertene. Gjennom DKS fikk han både tid til å lære språk, kultur, fikk utøve sin kunst, og tjente penger.

– Nøkkelen til integrering, og det å bli inkludert, det er språk. Det er en prosess, og det tar sin tid.

Imitasjon og tradisjon
I dag har han en egen kvartett, bestående av ham selv, Bjørn Vidar Solli på gitar, Per Mathisen på bass og på trommer Raciel Torres, fra Cuba, nå bosatt i Oslo. Kvartetten skal fremføre den nye skiva Moya på Nasjonal Jazzscene i september.

– Moya er basert utelukkende på den indiske musikken jeg har forsket på de siste to årene. Men selvsagt også jazzinspirert. Ekspressivt, og med plass for spontanitet.

– Men drømmen det er å gi ut et album med tradisjonsmusikere som spiller ekte musikk. Forskning blir aldri tradisjonsmusikk. Det blir feil å kalle min musikk det. Det er ikke tradisjon å imitere, eller assimilere tradisjonsmusikken.

– Føler du at du imiterer?

– Vel. Det går bra hver gang. Men jeg vil gi den musikken mer integritet. Fordi den er vakker. Den fortjener å bli hørt. Jeg er ikke tradisjonsmusiker. Jeg bare lærer den, og formidler videre.