– Fordelingssystemet vi har i dag kveler kulturarven

Hvilke arbeid regnes som skapende – og bør det skilles, som i dag, mellom å bearbeide noe vi alle har en del av, og det som skrives helt nytt?

– Om systemet ikke endres, vil tradisjonsmusikken i fremtiden kun høres i arkiver, ikke på norske scener.
Ingrid Jasmin

Kveder Kirsten Bråten Berg forteller om hvor lite arbeidet hennes med å bevare gjennom å bearbeide har vært prissatt:
– Jeg har bearbeida musikk og gitt det ut i over 30 år, og har prøvd å kjempe for bedre uttelling for tradisjonsmusikerne. For egen del har jeg gitt det opp. Men det har vært forsmedelig å se at jeg som har jobba så mye med arkivene, og funnet ting på gamle voksruller, at man ikke er mer synlig. Det bør sitte noen i et utvalg i Tono som kan dette, som kan å gjenkjenne gamle toner – og hvilke former de kommer i.

Sangeren og kvederen er blant de virkelige bautaene, også der norsk folkemusikk treffer andre sjangre, som jazz og pop. Hun har gitt ut en rekke kjente, godt selgende plater. Hun forteller at hun typisk får under tre tusen kroner i året for avspillinger av disse.
– Det har for eksempel vært for lite til å søke noe stipend fra Tono.

Artister som fornyer og omformer musikk har i alle moderne år fått utbetalt en mindre andel når de omformer og eller framfører musikk som fantes fra før, enn dem som registrerer seg som låtskapere. Lov om opphavsrett tolkes for å beskytte skaperne av musikken – og derfor får den skapende øvelsen å bearbeide lavere andel utbetaling per spor avspilt.

Det er sjelden at det kommer fram på innspillinger at det er i form etter meg.
Kirsten Bråten Berg

Det handler altså om hvor mye man avregnes når rettighetshaverens jobb kategoriseres som bearbeiding. I Norge er Tono den sentrale forvalteren av rettighetslisenser – kort sagt får Tono-medlemmer utbetalt hver gang noe bruker musikken de har registrert at de har skapt. Hvordan og «hvor mye de har skapt den» kategoriseres etter en fordelingsplan bestemt av medlemmene.

Kirsten Bråten Berg – her med jazzmusiker Arild Andersen, som hun har samarbeidet mye med. Og brakt folkesangen over i nye former. (Foto: Kjell Arne Berntsen)

I en annen sjangermiks enn Kirsten Bråten Berg – med tung pop-produksjon som like stor del som tradisjonsflamenco og norske folketoner – finner du stjerneskuddet og Spellemannvinner Ingrid Jasmin.
– Bearbeiding av tradisjonsmusikk er krevende, hvor også mye av komposisjonen ligger i selve uttrykket, og nettopp hvilken bearbeiding man velger å gjøre. Komposisjon er mer enn noter og ord i en bestemt rekkefølge. Derfor mener jeg det ikke er hold i skillet mellom «nyskrevet» og «tradisjon» slik det står i dag. Jeg har en fot i begge leire både som musiker og produsent, og kan med hånda på hjertet si at bearbeiding av tradisjonsmusikk ofte kan være en mye mer omfattende komposisjonsprosess enn å skrive en poplåt, sier Ingrid Jasmin Vogt til Ballade. Ballade og artisten har seg i mellom skrevet og snakket i flere uker om det bør noe ekstra til for å verdsette tradisjonene – også før redaksjonen var blant dem som framhevet hennes opptredener på Bylarm i høst. På scenen hadde hun blant annet tradisjonelle flamenco-klappere, og opptak av munnharpe.

– Det skal mye til for at jeg oppfører bruk av tradisjonsmateriale som nyskrevet, men jeg har gjort det i for eksempel låta mi «Safir». De som kjenner tradisjonen vil kjenne igjen en del av motivet i instrumentalhooket, som er bygget på et motiv fra Telemark som man kan høre varianter av i ulike slåtter. Det spilles som regel i dur, jeg spiller det i moll og har bearbeidet det i så stor grad at jeg har valgt å føre det opp som nyskrevet. Det samme gjelder flere av vokal-fraseringene, som er basert på gamle feleinnspillinger.

De som jobber med tradisjonsmusikk burde ha lik mulighet til inntekt på sin musikk som andre
– Ingrid Jasmin, artist og produsent

Ingrid Jasmin sier at sjøl om registrering av «tradisjonell» gir dårligere uttelling for en utøver som spiller inn – så skal det mye til før noen «tar en Grieg». Med andre ord: når det kunne tjent dem bedre å argumentere med inspirasjon fra tradisjon, men å heller registrere seg som låtskriver før vederlag skal utbetales. Den velkjente komponisten brukte sanger han fikk høre av turisthyttebudeier og andre som sang i norske bygder. Uten at de ble kreditert (så nær som en).
– Av prinsipp oppgir jeg alt tradisjonelt materiale jeg bruker. Og jeg tar meg alltid tid i løpet av en konsert til å takke alle de ikke-navngitte opphavskvinner og -menn som har kommet før meg, og som jeg bygger min musikk på. Både av respekt for de som kom før oss, men også prinsipielt fordi jeg mener at de som jobber med tradisjonsmusikk burde ha lik mulighet til inntekt på sin musikk som andre.
– På tidlig 2000-tall fortalte gruppa Majorstuen til Ballade at de heller komponerte nytt enn å spille inn gamle – nybearbeida – tradlåter for å få det til å gå rundt. Fortsatt sånn?
– Det er en kjent problemstilling i mange tradisjonsmusikkmiljøer, også utenfor Norge. Man legger så mye ressurser i å bearbeide og spille inn musikk, som man siden får lite rettigheter til. Det gjør at folk bevisst velger å heller skrive nytt, for å få rettighetene til materialet, og dette skjer igjen og igjen i Norge.
Også på konserter, forteller Ingrid Jasmin, fordi man får mer igjen andelsmesssig per låt, i rettighetsinntekter.

På klappejobb for Ingrid Jasmin: Flamencomusikerne Yannick Corre og Fernando Maya. (Foto: Thomas Kjøndal)

– Hva tror du vi går glipp av med å holde på skillet mellom «nyskrevet» og det man kategoriserer som «tradisjon»?
– At vi har dette skillet sier mye om hvordan vi definerer komposisjon, men det sier også noe om at tradisjonsmusikere og det skapende arbeidet de gjør mangler anerkjennelse. Tradisjonsmusikere flest er allerede marginalisert – med mindre spilletid på radio, lavere billettinntekter og færre arenaer enn mange andre musikergrupper. Når man i tillegg har mindre mulighet til å tjene penger på musikken sin, er det dårlig nytt for tradisjonsmusikken.

Kirsten Bråten Berg beskriver et blindfelt som oppstår mellom de forskjellige vektingene av komponist og bearbeider – også når samtidige kollegaer kunne ha, og ville ha, kreditert deg for det du har skapt, og lært dem:
– Da Arild Andersen ønska å oppgi meg som komponist på et gammelstev som han spilte inn sin jazzversjon av, turde jeg det rett og slett ikke. Fordi den i en tidligere form kommer fra en annen, og dette er et stev som kun finnes i to melodier her i Setesdal. Og mens mange unge musikere er veldig flinke til å oppgi kilde på framføringer, kappleiker og slikt, er det sjelden at det kommer fram at det er i form etter meg, på innspillinger, sier hun til Ballade. Så sjøl der mange faktisk har lært formen av henne, kommer det ikke fram på papiret.

– For å si det tydelig: Det fordelingssystemet vi har i dag kveler kulturarven. Utøvere av tradisjonsmusikk fratas muligheten til å ha inntekter på egen kunst. Og uten utøvere, ingen tradisjon. Dersom systemet ikke endres, vil tradisjonsmusikken i fremtiden kunne høres i arkiver, ikke på norske scener, mener den yngre artisten Ingrid Jasmin.

– Dette er et særskilt satsingsområde for oss. Vi har som langsiktig mål å bedre vilkårene for tradisjonsmusikerne i Tono. Det sier daglig leder i paraplyorganisasjonen for alle utøvere i tradisjonsmusikk, FolkOrg. Aslak Brimi har nettop feiret det organiserte musikklivet knytta til norsk folkemusikk i 100 år.

Brimi forteller at han snakker med mange musikere om hva som skal til for at de sitter igjen med mer når de bringer tradisjonen videre. De rapporterer også om at det er vanskelig å ha oversikt over hvordan man som bearbeider av musikk får eller ikke får større andeler per verk.
– Det er helt klart kunstnerisk arbeid når man bearbeider. Så kan nok komposisjon vektes høyere, men for tradisjonsmusikkens overlevelse bør man se på om det kan være en egen, noe høyere prosentandel for den som bearbeider det som ellers er et fritt verk.

Aslak Brimi er daglig leder i FolkOrg og vil jobbe for at medlemmene får mer ut av sine Tono-medlemskap. (Foto: Johannes Selvaag)

Hva de sitter igjen med følger altså en egen plan hos Tono, som blant annet fastsetter at bearbeiderandelen utgjør halvparten av komponistandelen. Ved bearbeidelse av musikkverk som ikke har vern i Norge, som typisk gjelder for sanger som har et opphav langt tilbake, kan bearbeiderandelen settes til full komponistandel ved framføring, og dette skjer automatisk ved innspilling. 

 Tono er positive til kulturpolitiske grep for å styrke tradisjons- og folkemusikken.
Karl Vestli, Tono

I 2006 fremmet en av FolkOrgs forløpere et forslag om et fond som kanskje kunne rettet opp noe av følelsen av forbigåelse i trad-gjengen:
– Vi jobbet for at det skulle gå an å være tradisjonsmusikere og at bruk skulle generere penger. Dette skulle forvaltes kollektivt, forteller Jan Lothe Eriksen om årene han jobbet inn mot nasjonale politikere, i det som da var Norsk Folkemusikk- og Danselag. I dag forbereder han seg på et liv som pensjonist, etter flere jobber i organisasjoner i kulturen.

Lothe Eriksen mener det gamle forslaget kan tas frem igjen. I dette la de opp inntekter fra en avgift, langs linjene for det som forvaltes av Tono for rettighetshavere i musikk: Én; en NCB-avgift tilsvarende for et vernet verk. Og to; avgift for kringkasting/bruk i digtale kanaler.
– Sammen kan avgiftspengene plasseres hos Fond for utøvende kunstnere. Med dertil kompetente folk som kan vurdere søknadene til denne potten. Så kan tradisjonsmusikere søke prosjektmidler for å ivareta og videreføre den traisjonelle musikken. Han mener dette ville styrke tradisjonsbærerne, uten å måtte bygge et nytt organ.

Tono: Vurderer om dette er noe styret skal snakke om
– Tono er positive til at det gjøres særskilte kulturpolitiske grep for å styrke tradisjons- og folkemusikken, men fordi Tono etter vedtektene må likebehandle medlemmer og musikkformer, har vi ikke anledning til å innføre særregler for utøvere innenfor én enkelt musikkform. Samme regler må gjelde for bearbeidelser av frie madrigaler som for frie slåtter. Det sier Karl Vestli, direktør i Tono. Det er altså han som «styrer sjappa» etter en plan som alle de norske musikkskaperne som er Tono-medlemmer – i alle sjangre – har vedtatt.

– Jeg tror vi må tenke annerledes om hva komposisjon er, hvis vi vil holde tradisjonsmusikken i livet. Hvor «nytt» er egentlig det meste av det som registreres som ny musikk i dag? Hvor mye av det er egentlig gjenbruk eller videreutvikling av andres ideer? Den samme akkordrekka, en beat man har hørt før, den samme fraseringa. Som man likevel får 100% rettigheter til, utdyper Ingrid til Ballade.no. Sammen med ei gruppe musikere – yngre enn Kirsten Bråten Bergs generasjon – tok hun kontakt med Tonos direktør – for å snakke om det de mener er skjevheter i rettighetssystemene.

Karl Vestli i Tono og positiv til kulturpolitikk som styrker tradisjonsmusikerne, men: – Tono må likebehandle medlemmer og musikkformer, og har ikke anledning til å innføre særregler for utøvere innenfor én enkelt musikkform. (Foto: Sverre Christian Jarild)

Tono-direktør Karl Vestli sier til Ballade.no at det er viktig for dem å møte enkeltmedlemmer eller grupper, ikke bare musikkskapere og utøvere i de etablerte organisasjonene.
– Slike møter bidrar til at vi får større forståelse for enkelte medlemmers situasjon, og at vi kan vurdere å løfte aktuelle problemstillinger, for eksempel knyttet til fordelingsplanen, videre til våre utvalg eller styret. Det vil vi derfor gjøre som en konkret oppfølging av forrige ukes møte, skriver Vestli til Ballade etter å ha møtt gruppa med musikere. Se mer om Tonos fordelingsutvalg og -plan under.

– Hvorfor skal en felespiller som vier sitt kunstnerskap til å bearbeide tradisjonsmusikk anses mindre som en skaper enn den gjengse poplåtskriver? Og hvilket signal sender det til de som velger å dedikere seg til tradisjonsmusikken? spør Ingrid Jasmin retorisk.

Dersom systemet ikke endres, vil tradisjonsmusikken i fremtiden kun høres i arkiver, ikke på norske scener.
Ingrid Jasmin

– Som en kollektiv forvaltningsorganisasjon for komponister og sangtekstforfattere er det viktig for oss å være relevante for flest mulig opphavere og få representere flest mulig musikkverk. Tonos komponister og sangtekstforfattere kan som kjent både registrere fullt ut nyskrevne originalverk, men også bearbeidelser av andre originalverk, inkludert eldre verk som har falt i det fri og ikke lenger forvaltes av Tono. Det er krav til at bearbeidelser i vesentlig grad må inneholde nykomponert materiale, uten at originalverkets identitet går tapt, beskriver Vestli.

Ingrid Jasmin Vogt på scenen. (Foto: Thomas Kjøndal)

– Kan man si at store deler av populærstrofer kan bygge på det man har sunget i alle generasjoner i folkemusikken? Med det kan man også argumentere for en oppjustering av en bearbeidelse av trad. i verdi – så den nærmer seg verdien av nye komposisjoner.
– Det aller meste av nyskrevet musikk, noen vil si alt, bygger på tradisjoner, uansett om det er pop, hiphop, kunstmusikk, folkemusikk eller andre musikkformer. Det er likevel forskjell på et verk som skapes selvstendig uten at det bygger direkte på tidligere konkrete originalverk, og verk der tidligere komponerte originalverk er bearbeidet videre. Direktør Vestli viser igjen til den fordelingsplanen som Tonos medlemmer vedtok på årsmøtet i 2010, og som fortsatt er gjeldende.

– Vi setter pris på de innspill vi har fått, uten at vi på nåværende tidspunkt kan love endringer. Tonos fordelingspraksis vedtas av våre medlemmer, ikke av Tonos administrasjon, skriver Vestli.

Les også: Men finnes egentlig opphavsrett?