Bugges verden på egne ben

Under Oslo World sist høst arrangerte musiker, komponist og produsent Bugge Wesseltoft en hel labelrelease, OkWorld. En femtimers konsert med sju hovedartister og flere dusin flinke musikere som før og senere skulle utgis under labelen OkWorld, og som beveger seg i landskapet mellom verdensmusikk og jazz.

Det hele startet som et samarbeid mellom festivalen Oslo World og Bugge Wesseltoft i anledning 20-årsjubileet til Oslo World i 2014. Bugge reiste verden rundt og fant musikere fra de mest spennende steder til å lage et OkWorld-ensemble, noe som ble til en suksesskonsert. NRK har faktisk også laget en dokumentar om OkWorld-prosjektet.

Mer OkWorld
For at ikke det hele skulle forsvinne med vinden, etter at alle musikerne dro hver til sitt, gjorde Bugge en fin vending med å plassere branden OkWorld i noe mer varig og større, altså en egen label under hans allerede tjue år gamle Jazzlands Recordings.

Femtimerskonserten, en festival i festivalen, er mye på en gang, selv for jazzen. Jeg tenker at Bugge har mye på blokka, og derfor gjorde en praktisk og Ok Wri. Han ga alle artister i stallen en sosialdemokratisk pangstart, og lykke til. Men det er klart at når du har ti kaker på bordet, så er det noen ganger vanskelig å velge, og selv om konserten må ha vært veldig OK, så har nok World ikke fått med seg detaljene.

Med andre ord: Alle ble lansert samtidig, og ingen ble prioritert. Og, som vi vet: ”ingen nevnt, ingen glemt” kan funke fint i bryllupstaler, men ikke så bra i markedsføring. Derfor, for å bøte litt på alt dette, har vi valgt tre utgivelser fra OkWorld-labelen å lytte nærmere på.

Her kan du se og lytte til fem timer OkWorld i strekk på Youtube.

ADAMA BARRY – Lembi
Adama Barry beveger seg innen tradisjonsmusikk fra Burkina Faso. Barry selv synger, spiller dularifløyte og fulanigitar. ”Fulani” er navnet på den etniske folkegruppa i Vest-Afrika. Han er akkompagnert av Solo Diarra, som lenge har holdt på i Norge som ekspert på vestafrikanske rytmer. Solo spiller djembe, balaphone (en slags xylofon) og vokaler.

Kun de to sammen er nok til å levere lyder og groover å danse til, klappe til, og rope ”Fo foma!” til. Det siste, ”Fo foma”, er fra en ”Sofar Sounds Session” på Youtube, der Adama er alene på scenen, og administrerer grooven med fløyte og sang mens publikum klapper og synger ”Fo foma” med en passende avslappet gjentakelse.

Dette med å få publikum til å synge med og klappe til har mange av oss i Norge prøvd på så godt som vi kan, gjerne i sånne ”interaktive barneforestillinger”, i alle fall jeg. Det er ikke alltid så lett som det ser ut når Adama Barry gjør det.

Adama Barry (Foto: Pressefoto/OkWorld)

Fo foma goes Prodigy
Så, da har vi en halv kilo ren akustisk afro-groove med perk og sang, sjarmerende, autentisk og godt levert. Så tar vi fire minutter av dette, tilsvarende et spor, og gir til en norsk elektronika-DJ/pianist, med beskjeden ”gjør greia di!”.

Og det er bokstavelig talt det OkWorld og plata Lembi har gjort. Spor 1 heter ”Lembi”, og spor 2 heter ”Lembi-Remake”, spor 9 heter ”Serendou”, og spor 10 heter ”Serendou-Remake”. Remakene er av henholdsvis Henrik Schwarz, Mental Overdrive, Prins Thomas, Bendik Baksaas, Sex Judas & Ricky og Bugge Wesseltoft. Kult?

Hvis du, som jeg, er interessert i den kreative prosessen bak musikk, så syns du nok det er kult å høre hva din favoritt-elektronikaekspert kommer opp med hvis han får et opptak med gammel superetnisk nomadeblues.

Som et album å ha som bakgrunnsmusikk i en etno-café vil det kanskje virke litt usammenhengende, for remakene er så til de grader forskjellige fra originalene at når min gratis-spotify hopper over til reklame, så har jeg ikke skjønt det før det er for sent. Kult? Ja!

SANSKRITI SHRESTA AVATAR- Brijanga
Eksperimentelt, originalt, og veldig abstrakt, med tabla til. Østens mysterier (et av sporene heter faktisk ”Mysterious Mr M.”, derav mysterier) i utroskap med skandinavisk kreativitet. Fele, banjo, dobro, fløyte, cymbaler og kontrabass, med tabla til.

Sanskriti Shrestha på Eastern Daze Festival i Nederland (Foto: Creeping Mac Kroki)

Dette er flinke musikere. Det hører man. Kun Sanskriti Shresta er fra det mystiske Østen, nærmere bestemt fra Nepal i Himalaya. De andre musikerne – Henriette, Hans, Magnus, Erlend og Andres – er ikke fra Nepal, heller nærmere Dovre, vil jeg gjette.

Teatermusikk søker teater
”Teatermusikk søker teater” (med et nikk til Pirandellos dristige og nyskapende drama fra 1921, ”Seks personer søker en forfatter”) kunne tittelen vært, og jeg ville tenkt det var helt genialt.

Gjerne en film med en kjekk ung fyr på tur i skogen, og vi lurer på hvor han er på vei. Han også lurer. Det er en mystisk film med gnikking, bjeller og ting som detter, med tabla til. Kanskje en tegnefilm. En avantgarde-tegnefilm i svart-hvitt, med karakterer som danser abstrakt moderne ballett til samtidsjazz. Musikerne i orkestergrava er flinke, og du hører at de kan spille det du lurer på, men de vil ikke det. Musikken er en ”klippehenger” som sparer forløsningen til en annen gang. Kanskje neste utgivelse til og med.

Innimellom sklir disse musikerne over i et felles samspill som jeg kunne karakterisert som groovy, men de skynder seg å forlate det så snart som mulig, som om de er redd for at publikum skal begynne å klappe og synge ”Fo foma”.

Jeg er litt flau, og jeg føler meg litt dum. Jeg klarer visstnok ikke å sette pris på abstrakt musikk stående alene. Men, for all del, god filmmusikk trengs og betaler godt. Norsk film gjør det godt for tiden, her har de mye å hente.

BAFANA NHLAPO – Ngikhumbule khaya
Funky afrosoul, nok jazz for Bugge sin smak. En del brass, flerstemt, absolutt dansbart. Sommer i bilen med åpne vinduer. Halvparten synges på engelsk, halvparten på et sør-afrikansk språk, jeg vet ikke hvilket, men jeg vet at ”bafana” betyr ”gutt” på zulu.

Bafana, artisten bak albumet ”Ngikhumbulekhaya” på OkWorld-labelen til Bugge Wesseltoft. Her under Oslo World i 2017 (Foto: Lars Opstad)

Jeg skulle visst mer om Nhlapo, men mine internettsøkeevner svikter. Infoen på Jazzlands sider er sparsommelig, ingen wiki, ingen webside, noe Youtube, noe Facebook, og ellers referanser til nettopp Ngikhumbule khaya. (Jeg har bevisst gått inn for å skrive alle ”Ngikhumbule khaya” i denne teksten uten copy-paste, og håper at leserne setter pris på det.)

Den svake søkemotorresponsen på ”Bafana Nhlapo” strider liksom imot det jeg hører av musikken, som er super. Den lille infoen jeg finner sier at han bor i Oslo og har en del kred, et par bilder med Bugge, 3000 Facebook-likes, men ingen intervjuer, ingen anmeldelser av Ngikhumbule khaya, selv om den har vært ute en stund. Vel, jeg er glad jeg kan veie litt opp for det.

Utsnitt av platecoveret til Bafana Nhlapos «Ngikhumbule khaya» (Foto: Jazzland/OkWorld)

Nå – jeg bør uansett fokusere mer på musikk, og mindre på person. Og musikken er bra. Veldig bra. Ja, det er ikke siste gang at god musikk ikke får komme til sin rett, sånn er det bare.

”Ngikhumbule khaya” betyr visst ”Jeg husker Kaja”. Ja, jøss. Det fantes faktisk en gang for lenge siden en Kaja og en sommer da vi kyssa. Jeg husker det. Jeg skal sende henne melding om at Ngikhumbule (les: jeg husker). Digger Bafana.

Les, hør og se mer om OkWorld her.