Annbjørg Lien har to typer hørsler i hodet: Den ene styres med lydprøver via Rikshospitalet

– Å nei; hørselen, nå er det game over! Tenkte felespilleren Annbjørg Lien. Sju år seinere er hun her igjen, med årets plate, gjennomførte konserter og fortsatt musikerkarriere. En annen takknemlighet, en annen rytme har kommet inn i hennes kjente spill.

En serie om livet: På Ballade.no denne uka hører vi om tre musikkskapere, deres valg og hindre. I går fortalte visesangeren som så hendene miste grepet – bokstavelig talt – om hvordan han fant en ny sjanger. – Pianoet har jo alltid vært der, så jeg gikk tilbake til det, fortalte Jan-Henrik Kulberg om å fortsette å skape tross giktvonde hender.

Lien hadde fått tilbud om doktorgrad tre måneder før – hun skulle forske ved Universitetet i Agder, på taus kunnskap og tradisjonsmusikkens overlevelse. Forskninga hennes knyttes også til kulturarvsamarbeidet hennes i UNESCO Setesdal.

Alt, også forholdet til musikken, hang nå i en tynn tråd, for en som hadde definert seg som musiker siden hun var barn og ga ut sitt første soloalbum da hun var 17.

Plutselig døv – før støyen kom
– Mens jeg holdt på i studio med produksjonen av plata ble jeg veldig forkjøla, fikk hovne mandler, og plutselig smalt det bare. Jeg ble så svimmel. Dette var mer enn bare en mellomørebetennelse. Sudden deafness kalles det. Jeg ble helt slått i bakken, jeg mista fotfestet. Det ble en identitetskrise. Når man som jeg har fått holde på med musikken hele livet, vært på veien og vært med på så mye gøy … Det blir jo en sterk identitet i dét, og så skjønner du bare å nei; hørselen, nå er det game over!

Lien fortalte første gang for et større publikum om det døve øret da hun feiret sin nye plate «Janus» i podkasten Ballade Radio i slutten av mars. Her er resten av historien.

Mye av sjukdomstida kunne hun bare ligge i senga. En planlagt turné ble skrinlagt.
– Jeg måtte rydde kalenderen. Jeg måtte finne tid til å bare være i det, jeg tror ikke hjernen fungerte helt, jeg var nok for syk.
Så ble Lien hasteoperert, og fikk implantat i sneglehuset. I tillegg til å ikke kunne gå vanlige turer uten følge, kom et fremmedelement som i starten var i veien for å forholde seg til musikken igjen.
– Det var bare donaldstøy. I starten kunne jeg ikke spille, og etter hvert når jeg plukka opp fela og prøvde var det hele bare bråkete og forvrengt.

Ludwig van Beethoven. Han var blitt helt døv da han komponerte sin berømte niende symfoni. (Foto: Arkiv)

Igjen kom tanken «det her, det er over.»
– Det er som å ha veldig mye bråk uten toner i øret du får inn lyd i fra. Hadde det vært øret som vender mot fela, hadde det nok ikke gått.

I dagene som har gått har Ballade hatt fokus på hva fysiske kriser gjør med musikken – og siterte blant annet forskere som fant sammenfall mellom en av verdens største komponister, Ludwig van Beethoven, sine musikalske faser og hans nivåer mot fullstendig døv. Å leve med hørselsskader i overgangen 1700- til 1800-tallet var noe ganske annet enn å komme til et av Norges sykehus anno 2015. Implantatet som Annbjørg Lien fikk, oppkalt etter sneglehuset i øret, opereres i Norge i dag i hovedsak inn hos alle barn som blir født døve.

Kunstige sneglehus
Sjøl etter en trening som virkelig har kostet henne, benytter Lien gjerne anledninga til å anbefale dem som har mistet hørsel og som får implantatet å bruke det. Det er ganske utbredt at det er vanskelig å trene opp hørselen, og å få det til uten støy, og noen legger det fra seg i frustrasjon. Hjernen må stimuleres til et nytt fungerende nullpunkt, og den eneste muligheten for å få til det, er å bruke implantatet hele tida. Det samme gjelder høreapparat.

Annbjørg Lien entret 2022 med ny musikk. (Foto: Tobias Hole Aasgaarden)

– Jeg har nå et lydbilde i hodet som er delt i to. Høyre side er mekanisk, og venstre vanlig hørsel.
Kort forklart har Lien brukt nærmere seks år på å stille lyd i sin «nyinnredete» del av hodet opp mot den organiske delen.
– Det er 12 sensorer inne i cochleaen i hodet, disse er kobla på en computer på Riksen, og der kan jeg skru på frekvensene, så jeg har liksom en lydprøve inne i hodet: Jeg fikk kabelen helt inn, så da får jeg med meg bunntonene – og ytterst ute i cochleaen er toppfrekvensene. 12 frekvenser som jeg kan skru opp og ned volumstyrken på, forklarer hun. Så hun har prøvd seg fram – og har forskjellige program for forskjellige situasjoner («i bilen ble det veldig mye bunntone …»)

Det måtte jobbes. Hardt. Men:
– Så er det krafta i musikken som gjør at du ikke kan la være! Kjærligheten ligger i kunsten. Så jeg hadde behov for å komme tilbake til den, rett og slett. Etter ett år fortsatte jeg på doktorgraden. Da kunne jeg bruke fela, men aller mest var det lytting og skriving.
Slik sett passa det rekonvalesenten: hun fikk stimulert hjernen, samtidig som det var passe eksponering.

– Jeg tror nok at jeg kan holde i en tone lengre enn før. Tonen og klangen har en enda større verdi nå.

– Og så, på slutten, skulle jeg levere nykomponert musikk – kobla med forskninga som definerte karakteristikkene som ble mine komposisjonsverktøy i avhandlinga. Og da hadde jeg lytta såpass lenge, jeg var på beina … Jeg leverte i 2020. Så det hadde gått seks år. Når jeg da begynte å lage musikk igjen trengte jeg ikke tenke over hvordan det låt. Det var innholdet i komposisjonene som ble fokus.

Annbjørg Lien og band på plateslippkonsert for Janus på Riksscenen i februar i år. Gitarist Knut Reiersrud til venstre, Hans Fredrik Jacobsen på fløyter, Bjørn Ole Rasch på trøorgel og Rune Arnesen – så vidt synlig bak notestativet – på perkusjon. (Foto: Knut Utler)

Etter hvert kunne hun opptre i små settinger, med musikk hun kjente veldig godt. I tilbakeblikk oppsummerer hun også at krisa førte til at hun dykket dypere inn i musikken i komponeringa.
– Jeg hører ikke alt ennå. Men jeg veit ikke lenger hvordan det var før jeg hørte fullt – jeg fikk et nytt nullpunkt.
Lien beskriver at hun nå i større grad kjenner på energien i lyden.
– Så nå lytter jeg på energien, og så bruker jeg øynene, jeg ser hvordan musikken høres ut. Dette kan ha ført til at jeg kommer djupere inn i musikk, faktisk, ved å ikke høre den. Det er veldig rart! Men kjærligheten har blitt enda sterkere.
– Men kan vi som ikke har gått igjennom noe slikt høre endringene?
– Jeg tror det rett og slett går på formidling og tone. Jeg tror nok at jeg kan holde i en tone lengre enn før. Fordi tonen har en enda større verdi, og dessuten klangen i den. Jeg har nok også en skarpere attack i buen (mer bestemte bueskift, journ. mrk.). Jeg tror jeg har fått bedre tid, i musiseringa, og er ikke så stressa på hva andre synes, snarere å kjenne etter hva jeg føler for sjøl.
– En modningsprosess – som nok andre, også vi uten lignende kriser, kan kjenne igjen fra livserfaring ellers også.
– Ja, man blir nok fort voksen etter å ha vært helt i kjelleren. Og får en ny verdirangering.

Lurer du på hvordan et cochlea-implantat virker? Les mer om det på Oslo universitetssykehus’ sider her.

Les også: Anne Marie Almedal fant en egen styrke å synge med under kreftbehandling