Vilde Tuv og naturen – og fløyta (Foto: Kobie Nel)

Vilde Tuv og blokkfløyta: Noe annet enn tut-tut-tut

Vilde Tuv lar blokkfløyta synge for seg. Det gjør hun for å la melodiene skinne, i musikk som er nær. – Jeg ser for meg at folk kan avvise det. Men det er ment som en invitasjon!

Kalender

La Llorona, den gråtende klarinett

21/05/2022 Kl. 19:00

Oslo

Operapub på Røverstaden

25/05/2022 Kl. 19:00

Oslo

Lørdagsopera – DON PASQUALE (utdrag)

28/05/2022 Kl. 15:30

Oslo

Konsertforestillingen Klarinett & Foto

29/05/2022 Kl. 14

Viken

– Den vanskelige andreplaten!
Vilde Tuv ler. Hun bor og jobber med musikken sin i Bergen, men bryter av og på ei mobillinje til meg fra ei hytte på Haugastøl. Der er hun i dagene like før plateslipp av Melting Songs.

– Eller den rare andreplata? foreslår jeg. For vi må innom hvordan Tuv ikke nøyer seg med å la blokkfløyta synge for seg, men også rammer den inn i trancens lydbilde og cheesy meditasjonssynth.

Melodienes cowgirl
Men først: starten. Med låter som fulgte melodilinjer som om de var ei pil, og tilsynelatende naive men komplekse tekster, ble hun et skikkelig omsnakka navn da hun ga ut «D’meg» for fem år sida. Så ble det skikkelig tomt på musikkskaperkontoen. Men da musikken kom tilbake igjen, ville hun lage noe der ikke teksten kom i veien:
– Det ble så vanskelig å snakke om det melodiske.

– Jeg hadde en ide fra før den forrige platen, om å gjøre noe med bare synthesizer og blokkfløyte. Først var det bare ideen til et morsomt konsept – som ble rått fordi jeg bare går for det. Men det var litt å finne ut av for å få det kult. Det sitter jo ikke produsenter klare for å ta tak i synth og en blokkfløyte.

Hun fant ut av det sjøl. Hun ser på det hun har gjort som å lage et musikalsk rom på helt egne premisser.

– Den forrige platen handlet veldig om melodier i et rått, minimalistisk uttrykk, beskriver Tuv.
De sterke melodiene ble veldig godt tatt i mot, og det var kjempegøy. Men når folk snakket om og skrev om platen, handlet det ofte om tekstene. Det er liksom ikke like lett for oss å snakke om det musikalske. Jeg fikk en trang til å gi det melodiske mer plass.

Hun treffer med beskrivelsene sine, også journalisten som lever av å ofte (prøve å) skrive og snakke om musikk, tenker at vi ofte møter tekster med mer konkrete beskrivelser, enn selve musikken.
– Kanskje mangler det noen knagger og et språk for det?

Vakkert midt i lyden av blokkfløyte
– Men så vil jeg også igjen skape et sterkt nærvær.
Tuv ville ha musikk like menneskelig som om hun sang, men der et instrument bærer melodien. Da ble det barndommens forelskelse; blokkføyta.

– Du har da valgt et instrument som mange assosierer med et slags minste felles multiplum, som nok kan gi mange – etter musikkundervisninga med fløytene – fysiske assosiasjoner.
– Ja. Den hadde jo veldig lav status. Men jeg begynte med blokkfløyte på en førskole i musikkskolen, i et barneorkester ledet av en blokkfløyteentusiast. Jeg ble veldig glad i det, det var vakkert å være en del av det orkesteret som spilte klassisk musikk på konserter. Det var noe annet enn den der … tut-tut-tut. Det ligger i fingrene mine, selv om jeg nå er en kombinasjon av amatør og øvet.

Hun må stadig stikke hodet ut av hyttevinduet for best mulig mobillinje – for at jeg skal få med meg alt mens hun snakker om å gi denne instrumentenes underdog hovedplassen. Som nevnt er også resten av produksjonen full av lyder som kan oppfattes som rart og til og med billig. Og misforstå journalisten rett: Jeg har også spilt blokkfløyte på førskole – og seinere i livet elsket den utskjelte dansesjangeren trance. Alt kan bli fint. Sjøl sier hun at hun ville lage behagelige rom og opphøye lavstatus uttrykk – også med vekslende grad av konfrontasjoner, slik hun sier det.

I Ballade-sammenheng har hun allerede lykkes: Vår anmelder skreiv om en «forløper» med samme hovedelementer på konsert i 2018 at «Det er noe kitsch over dette: En uoverensstemmelse mellom de store tankene om natur og univers, og det åpenbart syntetiske lydbildet.»

Tar promojobben fra fjellet: På Haugastøl denne uka (Foto: privat)

Trenger du referanser å komme inn i det hele med? Hun nevner Giorgio Moroder/Limahl til filmen Never Ending Story, musikken som fulgte den gule fuglen Gullars i barneTV, samt italienske Gigi D’Agostino.
– Det er jo en impuls fra min side, dette med å opphøye det lavtstående, og vise personligheten i det. Det er kanskje noe opprørsk, men først og fremst vil jeg opphøye det. Men det kan nok skape avstand, også, sikkert, hos dem som i utgangspunktet ikke liker lyden av det. Fra min side er det en leting etter det effektfulle, noe primalt.

Siden forrige plate har Vilde Tuv også laget musikk for forestillinger – og som nå gir mer enn bare plate-relatert jobb, noe hun er glad for:
– Litt konsertplanlegging i det små, så får det skje det som skjer. Jeg er så heldig å ha nye prosjekter med komponering for dans som venter på meg så snart alt rundt plateslippet roer seg ned. Det føles fantastisk å kunne gå rett tilbake til å skape musikk! For fem år siden var jeg i et stort musikalsk tomrom hvor jeg brukte lang tid på å i det hele tatt se noen nye former.

Så gjenstår det å se om flere føler nærheten.
– Jeg bruker avviste elementer. Men det er ment som en invitasjon!

Og så kommer hun på noen åpenbare referanser til:
– For meg er dette også i slekt med folkemusikk, ikke minst med tussefløytens plass i folkemusikken.

Melting Songs er ute på hennes nyoppstartete selskap Poesy.

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Stillinger

Universitetslektor i akkompagnement

UiT Musikkonservatoriet (MK)

Nettredaktør

Norges musikkhøgskole (NMH)

Kantor/organist

Larvik kirkelige fellesråd

Markedsansvarlig

Musikk i Nordland

Universitetslektor i fagdidaktikk i musikk

Norges musikkhøgskole (NMH)

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev