– Musikkbyen Oslo ligner New York i sin storhetstid

– Det har alltid vært en god tradisjon for undergrunn i Oslo. Men det har vokst seg større og tyngre – og mer mangfoldig. Det har vokst i sjangre, i antall utøvere, og i spillesteder. Slik beskriver Tore Gjedrem, bandleder og låtskriver i Sex Judas, hovedstaden, uten å sette opp vanntette skott ved kommunegrensa. Vi snakker om et møtested – ikke en kommune.

– Det har skjedd noe. Det er mer samarbeid nå. Linn Nystadnes, vokalist i et annet band; Deathcrush, og lydtekniker. Vi sitter midt i det hun kaller «hundremeterskogen», på Blås uteservering ved Akerselva, med delt øvingslokale et steinkast mot Hausmania, samt et par av de viktigste klubbene for ny kultur de to vil løfte fram i Ballade.no .
– Folk er rett og slett blitt flinkere, både som utøvere og organisatorer, sier Gjedrem.
Dette er Sex Judas. For noen kjent som DJ Tore Jazztobakk, eller bare «Ost» i gruppa Ost & Kjex. For andre; slike som kollegaer på dagjobben på Kolben kulturhus, familien og slikt, heter han Tore Gjedrem.

Nå nettopp kom EPen «Kan du se meg?» – som er det første han gir ut siden albumet Go Down Judas ga ham en Spellemannpris. Og med den kan vi fortsette namedroppinga, for på EPen synger Raymond T. Hauger (Beglomeg) om runking, kanskje i overført betydning, Linn Nystadnes (Deathcrush) rimer på David Bowies «Fame» («No Shame», på et bassriff til forveksling), og den ofte uttalt bransjekritiske artisten WhaleSharkAttacks korer. Legg til den veldig osloske omslagskunsten av Sindre Goksøyr. Ikke bare lett å gripe dem alle om du ikke kan knagge navnene fra før, men det gir en følelse av frislipp, ikke sant? De fire sporene er ment som en hyllest til byen og musikklivet som huser dem alle:
– Byen vi elsker, og den løsslupne holdninga som flyter i den, er seriøst en parallell til NYC, slik Tore beskriver hovedstaden. Han går så langt som å sammenligne vår lille hovedstad med New York og dens potente epoke for nyere rytmisk musikk – der avantgarde, folkelige uttrykk, svart musikk, nyvinninga hiphop, dansemusikk og rock, med mer, satte en standard for ny musikk lenge etter overgangen mellom 70- og 80-tallet.

Linn er vokst opp på Grorud med en far i rock, og har også bodd i England. I hjembyen har hun blant annet lagt merke til hvordan metalscenen hjemme bærer med seg så mye mer humor enn den ofte gjør i utlandet.

– Her har miljøene fått utvikla seg. Når du har klubber med alle tenkelige sjangre fortetta på én kilometers avstand, er det uunngåelig at vi ikke møtes.
– Men det er jo ikke en selvfølge at dere samarbeider, sjøl om dere drikker øl eller kaffe ved siden av hverandre?
– Nei, men det skjer! Og vi har vært heldige med noen foregangsfigurer, mener Gjedrem, og trekker fram DJen Pål Strangefruit, som en med åpen musikksmak, som gjerne blander sjangre, og formidler det. Han trekker den linja fra 90-tallet og fram til i dag:
– Og bare se hva klubbmiljøet her har fostra: Her har du Andre Bratten, som nettopp har bevist at det ikke er så lang vei å gå mellom disco og black metal, to sjangre som ses på som motpoler (Brattens plate som han snakker om ble anmeldt rosende av Ballades skribent).

På nevnte Brattens plate finner du en komposisjon av fiolinist Ole Henrik Moe. Han har også samarbeida med Tore Gjedrem, ikke på den aktuelle EP-en, men på tidligere og kommende album.
– Hils og si at jeg elsker det undergrunnsmangfoldet de beskriver! sier Moe på telefon fra en karantenetilværelse, til Ballade.
– Jeg har alltid vært ønsket av grasrota, og det er et kompliment. Jo mer uavhengige artister, jo mer sjangeråpne er de, det er min erfaring fra 30 år, beskriver han. Han mener også det er en godvilje og en idealisme i alle gjentjenestene som preger særlig Oslos musikkliv – og andre norske byer.
– Med den rausheten følger en veldig bred musikalsk horisont. De morsomste tingene, som et strykearrangement som kan løpe litt løpsk, skjer aldri for de store produsentmusikerne, mener Moe.

En liten, stor hovedstad
– Vi skjønner mer av bransjen nå! Linn peker også på denne sida av profesjonaliseringa.
– Det ligger mer til rette for å bruke de rette verktøyene for å få til det du vil sjøl, mener hun. De er enige i at institusjoner som de stedsfaste festivalene Bylarm og Øya, og Oslos mange spillesteder, gjør mye for at de rette tingene skal skje – sjøl om det går i bølger hvor interessant det musikalske er.

Nystadnes, som altså også har skrudd lyd på flere av spillestedene, beskriver Oslo som stor nok til at det kan danne seg noen forskjellige grupperinger, men samtidig så liten at alle aktive musikere «aldri er mer enn ett ledd unna».
– Musikken blir jo mye fetere av det! Jeg hadde ikke klart å kombinere uttrykkene om ikke folk sa ja når jeg spør! Tore «Sex Judas» mener noe nytt som har skjedd, er dessuten at klubb- og populærmusikken har fått tettere selskap av folkemusikken:
– Jeg er ingen kjenner, men det ser ut fra vårt ståsted som at det er en ung, åpnere generasjon som bare sier ja takk! til super avantgarde ting. Han spiller sjøl med De Kjenslevare, som igjen har koblinger til nok et motstrømsprosjekt, nemlig Motvind.

– Oslo er en smeltedigel! Og når vi snakker om Oslo, da snakker vi egentlig om hele landet, sier Gjedrem og løfter hånda til indianerhilsen for å understreke. Skribenten får lyst til å sitere rapper Maes gladlåt «Oslo»;
… flytter hit alle samma / rundt juletider så tar dem toget hjem til mamma /
Så kommer dem tilbake hit fordi det er her det skjer / så kan dem dem bidra med noe kunnskap, og så kan dem lære noe mer …
Men før jeg rekker, er de i gang igjen, i en lang sammenheng forutsetninger. De sneier innom offentlige støtteordninger som holder et band på beina, sjøl om man stort sett må ha en annen jobb for å leve.
– De skal ikke undervurderes! Tore.
– I steden for at støttepengene undergraver, støtter de opp om såkalt smale uttrykk. Vi må støtte undersjangerne, som alle i det mainstream popeventyret de vil eksportere fra Norge nå, også er avhengige av. Det er også veldig dokumentert musikkhistorisk, at mainstream er avhengig av subkulturen. Linn.

– Jeg kjenner ingen, ingen i én sjanger, som ikke er inspirert av norsk folkemusikk. Det ligger jo der enten det dreier seg om den sagnomsuste black metalen, eller «isprinsessepopen» som vi sender utenlands, utdyper hun.

Fremad, frikere!
– I særdeleshet har de siste ti-tjue åra sett en, om mulig, enda sterkere freak-scene i Oslo. For meg betyr det begrepet musikk i ytterkantene. Den som har en misjon – eller visjon! – om å tøye strikken. Den kommer fra en psykedelisk tradisjon. Og det er den alle de andre sjangrene trenger for å utvikle seg, ikke minst på toppen. Kall det musikkens laboratorium!

Begge utøverne/låtskriverne er innom mye politikk, men det de enes mest om av tiltak som må til for at ikke vitale spillesteder skal gå til grunne (dette var før vi fikk tatt inn over oss nye skjenketider, og ville snakke mest mulig normalen. Når dén måtte komme …) og for at musikere skal ha råd til smeltedigelen, er at gentrifiseringa bør bremses. Eiendomspriser må kunne reguleres, mener begge.

– Se på en klubb som Kafé Hærverk. Jeg veit ikke om noen som programmerer med mindre øye på tanke på inntekter. Det er nødvendig å ha sånne steder. Og det får du ikke, om alle er prisgitt en hvilken som helst utleier (Kafé Hærverk ligger i Hausmannskvartalet, der en gammel husokkupasjon og avtale med kommunen setter rammene).

Den ene avbryter den andre:
– Og vi trenger småstedene. Jeg har ingen melankoli for klubber som har gått dukken, kanskje var det bare uttrykk for at det måtte noe nytt til … Linn.
– En syklus på ti år er helt normalt for en klubb … Tore.
– Ti år er bra! Men om vi ikke har nok småsteder å spille på, blir det mindre muligheter for musikalsk utvikling, mener Linn. De nikker i kor over at eiendomsprisene påvirker kulturlivet trippelt, fordi:
De vil ha noen scener som kan leve fritt uten å la inntjening påvirke bookinga.
De vil ha steder med gode lokaler og utstyr for sitt formål.
Det er nødvendig at utøverne kan etablere seg for godt i byen der de finner de andre musikerne og strømningene, snarere enn å blir pressa ut til rimeligere områder («jeg har jo ikke rett til å bo i byen jeg kommer fra,» uttrykker Linn lakonisk).

Svetten renner i seinkoronasommeren, og vi kunne sittet og snakka strømninger og rammer for et liv i musikken i timevis. Men bysykkelen har gått ut på tid, noen har en avtale med barna sine, et plateslipp må følges opp. Vi snakker oss ut av uteserveringa mens klokka tikker, og Gjedrem oppsummerer det hele:
– Oslo bobler over av freakpower nå. Det er katalyserende!