– Ingen røyk uten ild og det der var ikke et rave

La oss bare ha det klart for oss: Det som skjedde på St. Hanshaugen forrige helg var ikke et rave. En gjeng privilegerte, streite, hvite mennesker ropende over et bittelite PA-anlegg som dundret ut liste(danse)musikk minner mer om en russebuss enn Berghain (om jeg får lov å låne et sitat av DJ Olanskii). Det er et dårlig skjult forsøk på å tjene på et element fra en motkultur som de fleste av dem aldri har vært i nærheten av.

Dere har lest historiene, hørt ryktene og sett debatten på TV, og jeg vil bare forsikre meg at dere vet at uansett hvem de er, snakker de ikke for rave- eller klubbkultur. Disse er ingenting annet enn en gjeng ungdommer med mer penger enn fornuft, men assosiasjonene de knytter seg til – om ravekulturen – og måten internasjonale medier på uriktig vis omfavner denne i et narrativ om farlige forbindelser i en bunker i Oslo, kan ha katastrofale følger for de siste restene av den originale motkulturelle rave- og klubbscenen. I særdeleshet i Norge og Oslo, her en barnevaktstat alltid har utøvet et komplisert og motstandsfylt forhold til miljøer rundt dance-musikk.

DIY-fester og -raves har alltid vært tilstede i Norge, mye på grunn av dette motstandsforholdet. Tilgjengelige skoger og fjerne forsteder tilbyr muligheter til å «forsvinne», og har åpnet for noen legendariske fester, med erfarne DJer og arrangører. De flyr under radaren, og tiltrekker ikke oppmerksomhet. Intime samlinger, stort sett friluftsscener og vertskap som planlegger med enhver forholdsregel som skal sikre gjestenes sikkerhet har tiltrukket seg mindre oppmerksomhet i alle disse årene til sammen enn dette ene arrangementet – som altså ikke bør regnes til samme liga, ja, ikke engang samme sport. De siste årene har arrangementer som VOID, Uteklubb og Technokjeller’n kommet langt i å legitimere sine aktiviteter i Oslo ved å dukke opp på etablerte klubber som Jaeger og Villa og være vertskap for offisielle scener på den årlige Musikkfest Oslo. Dette siste strekker seg over hele byen, og støttes av Oslo kommune. Faktisk er det en underdrivelse å kalle disse arrangementene for DIY (Do it yourself), siden det legges mer krefter i planlegging og utførelse enn hva som vanligvis går med til et lignende arrangement på en klubb.

Dessverre har alt det gode arbeidet disse menneskene legger nettopp blitt visket ut av arrangementet i grotta på St. Hanshaugen. Karrierepolitikere på utkikk etter syndebukker leter i uklare ideologiske visjoner og i målet om personlig vinning, og klarer ikke se nyansene: De vil med sikkerhet nå stramme inn på alt de kan knytte til det de ser på som samme klubbkultur. Nesten umiddelbart etter har myndighetene vedholdt bestemmelsen om stenging ved midnatt, til tross for signaler på forhånd om at de kunne komme til å tillate åpningstid til 03:00. Å begrense åpningstidene i et samfunn med så faste vaner for drikking og sosialisering ut i de små timer, i stor grad nettopp som resultat av statens alkoholpraksis, endrer ikke disse vanene i det hele tatt. I noen tilfeller har det bare styrket publikums vilje til å holde på rutinene sine.

Hva forventer du? Menneskets natur seirer alltid, og i situasjoner som en pandemi vil den enda sterkere søke å flykte fra en grim virkelighet. Oslo har svart, først med improviserte houseparties og seinere med rave- og klubbnetter rundt om langs inngangene til skogen. Da housepartiene ble for høylytte og klubbene måtte stenge tidlig igjen, var det kun en mulighet tilbake, og dem som vanligvis tilbragte fredagene sine på mainstream puber som Justisen og lørdagene på Lawo hadde ingen steder igjen å gå – unntatt under jorda.

Når ungdommene i bunkersen skulle arrangere etter modell fra den opprinnelige kulturen, gikk det som kjent katastrofalt galt. Både gjestene og et par politifolk ble forgiftet med karbonmonoksid. Disse ungdommene viste seg sørgelig utilstrekkelige i sammenligning med de ekte raverne, som fører erfaring og kunnskap videre til neste generasjon.

Folk kommer imidlertid til å ville danse fortsatt, og i tider med strev og usikkerhet, vil behovet for menneskelig kontakt, et sosialt engasjement og en form for utløsning bare vokse. Ta historien om Tijana T, der hun danser i lagerbygninger i Beograd mens bomber regnet over byen. «Det handler ikke bare om sosiale eller økonomiske omstendigheter, det er også i mentaliteten,» sa hun til Jaeger-bloggen. Og mens jeg alltid har vært forsiktig med å trekke en direkte linje mellom dansegulvets påvirkning på politikk, er det allikevel en følelse av opprør i det å gå til en klubb eller et gitt rave. Og det er noe mentalhelsemessig friskt i det å ta et steg ut av virkeligheten – om så bare for en kveld. Å bli trøkt ned i elendigheten og eksistensielle kriser som fyller hverdagslivet påvirker enhvers mentale helse, og alle og enhver vil naturlig søke å fri sine egne sinn fra det. Selv bare for et øyeblikks foretrukne avkobling. Vi foretrekker dansing.

Det etterlater imidlertid et arr når et arrangement som det på St Hanshaugen finner sted. Et slikt tilfelle kan virkelig ødelegge det som seriøse entusiaster har investert mye tid og krefter i, spesielt når det ikke har noe som helst å gjøre med den etablerte ravescenen i Oslo, men blir uriktig fremstilt slik. Da blir det viktig for meg at du vet dette: Det som foregikk på St Hanshaugen, det var ikke et rave.

– Mischa Mathys

Eksempel: NRK er blant de mange mediene som har omtalt grottefesten – i denne artikkelen ligger også lenke til deres sak om ravefenomen rundt om i Europa i koronatida.

Klubben Jaeger Oslo presiserer at denne teksten står for redaktør på nettsida Jaegeroslo.no, Mischa Mathys egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis eiernes og arrangørenes mening. Ballade.no har oversatt og bearbeida teksten til norsk – og presenterer den som et debattinnlegg som står for Mischa Mathys’ egne meninger. Ballade mener det er verdifullt å se på nyhetssakene og debatten som har fulgt med kjennskap i kulturens opprinnelige – og synes innlegget hans bidrar til dette.