Omslaget til tre-på-én-singelen fra Andreas Rotevatn med desembervenner. (Foto: Grappa)

Elektronisk evangelium ved årsslutt

Litt søtsuppe og meditasjon, men også danserytmer passer i desember. Her er spillelista med Siri Narverud Moens 2023-favoritter.

Kalender

Lørdagsopera: Jussi i våre hjerter

02/03/2024 Kl. 18:00

Oslo

KvarTettPå 2024 – Ravelorama 

02/03/2024 Kl. 14:00

Oslo

Operapub på Grønland Boulebar

02/03/2024 Kl. 19:00

Oslo

Siri Narverud Moen skriver fast om elektronisk, norsk musikk i Ballade. (Foto: Nina Holtan)

Når både NRK-serien Trollstemt og «kollega» Olle Abstract i sin siste podkast toner ut i hjernebarken min nå i desember, ser jeg at vi er flere formidlere som har registrert det: Ekstasen, eksperimentene, og de eksistensielle repetisjonene møtes der nye, rosemalte veier krysses. Hva kan være norskere enn house + hardingfele?
For eksempel. Dette er nok den tydeligste trenden jeg vil oppsummere 2023 med. Kanskje uunngåelig når techno i skogen var den friskeste vinden de foregående årene? En oppdatert, norsk folkemusikk har truffet beats fra house og elektronika, like selvsagt som rytmisk «umulig».

Ballade elektronisk er en snartur innom for å si at det blir mer om 2023s siste plater fra undergrunnen like over nyttår. Da får du også oppdaterte norske plater, de som slippes i januar.

Og, jeg er her for å si: Her finner du den beste dansbare/meditative musikken fra norske produsenter i 2023 – se spillelista under.

Finest i år var:

Et ambientprosjekt fra Sgurvin

Som jeg beskrev da EPen hans var ny i mai: Ether Eater; Små blips og en morfet, levende lyd på sporet Sgurvin kaller AMBS1 er så vakkert plassert at jeg ble rørt da de dukka opp i ørene på første lytt.
____

Sanger, artist og lyskunstner Eir

Eir Vatn Strømfikk en egen anmeldelse av solodebuten på ballade.no, og ved juletider kan det vel passe å trekke fram den åndelig orienterte finalen på plata: Den enkle «Syng i stille morgonstunder» søker kirketaket i synthbildet såvel som sang. Så kommer den varme, skrukkete «Handi hans far min» som også er skrukkete i lydeffektene, sjarmerende og originalt. Og endelig er «Din sol går bort» betagende, nesten cheasy i sin dumpe bass, med et vell av twang og instrumenter slik de gjerne spilles både i rockeballader og synthsymfonier. I den tradisjonelle salmen slår teksten fast at alt hviler under Herrens hand – i Eirs harmonier håper hun det er slik. For tenk å ha noen å lene seg på! som hun synger.

Eir Vatn Strøm, prisbelønnet for sin folkemusikk, men hva er egentlig en musikksjanger verdt? Debutalbumet Om jeg lar deg sove må du våkne er like mye elektronisk pop. Og traff Ballades anmelder da det kom i november. (Foto: FolkOrg)

Et moderne, tenkende menneske håper kanskje på en kraft som tar deg i mot – men er vokst opp i tvil. Denne tvilen er skrevet inn av sangeren, i arrangement og musikalsk innpakning som passer like godt som gjendiktninga: I mitt liv er sekulær pop og synther like til stede som salmearven.
____

Og da. Må jeg skyte inn denne:

Hans Peter Lindstrøm og Andreas Rotevatn sendte meg en singel like før juledøra stenges. Jazzmusikeren Rotevatn har lokka den rennomerte discoprodusenten over til å ta utgangspunkt i ei vending fra ei salme.
– Frå No livnar det i lundar har Rotevatn henta namnet på singelen. Eit uttrykk som umiddelbart kan gje negative konnotasjonar, men som ved nærare lesing faktisk er ibuande positivt. Eller, det gjev von om at det ut av det vonde kjem noko godt. Og at om det gode skal vere ein del av livet, må ein òg ha det vonde som skapar balanse.
Av daude gror har noko sakralt eller hymnete over seg.


Sjølv om Rotevatn er ateist, har han både gospel og salmeboka med i den musikalske bagasjen, og låta vart til som ein synth-improvisasjon:
– Eg fekk det over meg, ei voldsom sterk kjensle av tap – at eg ikkje berre mentalt visste, men at eg kroppsleg kjente på at mine foreldre skal døy ein dag.
 Jeg kunne ikke beskrivi min sekulær-åndelige lengsel bedre sjøl. Det blir litt prosaisk å bare kalle det tidsånd, men det er dét også. Heldigvis har vi musikken, for alle plagede stunder i livet.
____

Samiske, produktive Niilas’ eksistensialismeRiver of Noise er også å høre blant årets aller beste plater.

Også her flettes tradisjonene med nye produksjonsmetoder.
Peder Niilas Tårnevik skreiv sjøl at han gikk «fra samisk eksperimentell elektronika til samisk eksistensiell elektronika». Jeg konkluderte på ballade.no i september med at det kjennes godt – litt utafor allfarvei – når han nå går djupere på denne plata. Eksempler får du allerede tidlig på plata når «Between Borders» starter med lys, nesten skjærende vokal bak de følsomme synthene – og leder deg naturlig over i relativt tradisjonell dub, som så borrer tungt ned i drum’n bass, mangslungen og eventyrlig på grunn av Niilas’ instrumentvalg.
____

Naeon Teardrops kom endelig på album

Etter å ha vaket med synthpopperler på spillelista mi i over et år: Tromsø-technoens gudfar gråter synthpop. Per Martinsen er endelig ute med albumet Testimony – under artistnavnet N∆EON TE∆RDROPS. For enkelhets skyld kaller jeg det «Naeon …», og hører voksen-Depeche på låta «Haunted», leken genderbending på den deillige «Shadowsister» og generell popmelankoli strødd utover. Per Martinsen er mest kjent som Mental Overdrive, men har splitta hodet sitt i tre, og den mest kommuniserende musikken – he sings! – sorterer under popaliaset Neon Teardrops.

 

På årslista legger jeg også inn det beste av to fra Tromsø, i symbiose i livet: Aggie Frost «Stille» i Mental Overdrive remiks. God jul i technokjernefamilien (Aggie og Per er sammen, litt info til glede for nye og gamle lyttere der).
____

Av 2023-utgivelser som maler ambient og chill out med nye pensler, vil jeg også nevne Anders Hajem.

Tidligere omtalte Boring Crew Records drives av Anders Hajem og makker Henrik Villard, og har et spenn i uttrykket sitt som gjør at han fortjener en plass i ørene dine. Vi tar chill-sporet denne gang, avslutninga på hans Here EP.

____


Ærlig Bergens-house

Angermund åpnet året og avslutter det for Ballade elektronisk med sin musikk. (Foto: Fullt hus / Full effekt)

Og, den direkte bibliotekaren som også er den mangefasetterte musikeren; Henrik Angermund, har laget LP. Noen av sporene er som dagboknotater å regne, men nesten alle produksjonene treffer meg. Det sporet jeg oftest velger meg er blant de mer «tradisjonelle» klubblåtene på plata: «Your Leader» er rein og fokusert, i motsetning til de som flyter litt mer over, på plata Tapt bak en låvedør.
Bli bedre kjent med Angermund her.

_____

SPILLELISTA BALLADE ELEKTRONISK

Klubbmusikken er full av enkeltspor, ikke minst singler, B-sider og remikser. Her samler jeg dem som fortjener å bli med året igjennom, når de kommer på Spotify, beskrivelser nesten i rekkefølge etter som de kom til meg gjennom året – noen har bare blitt samlet der jeg skriver om en og samme artist, men med singelutgivelser fra forskjellige perioder av året:

*Hans-Peter Lindstrøm remikser fjorårets store Sondre Lerche-øyeblikk «Avatars of Love». Midtveis i året kom Norges minst kjente discokjendis, altså Lindstrøm, endelig med album igjen, og alle gikk rundt og luktet på «Syreen».
*Laft – Vinny Villbass og Tomas Järmyr – legger tømmeret pent på en deilig instrumentalplate der alle låtene heter en tretype, «Ash». Villbassen forbereder forresten eget plateslipp i skrivende stund.
*Ransel er samme person som Kohib, og her dundrer han på under Mari Boines himmelstemme – på «The Colour and the Shape»
*Naeon Teardrops, som altså er tromsøtechnofar Per Martinsens navn når musikken hans gråter synthpoptårer på «Waters Rising» og «Shadowsister». For veldig interesserte, tre inn i hans fiktive univers Pyramids On The Moon, som også finnes som «NFT-story» spunnet rundt de tre karakterene Mental Overdrive – Pyramids on the Moon – Naeon Teardrops. Arty!
*Det er dessuten Per Martinsen som remikser bysbrødre nonne så de høres ut som ekte etterkommere av Happy Mondays, under Martinsens alias Mental overdrive.

Ellie Linden synger i Das Body. (Foto: Brilliance)

*Snakk om pop; Annie låner sin signaturvokal til franske Alan Braxe på «Never Coming Back».
*Pjusk sammen med John Derek Bishop, fascinerer nedi «Tareskog» – fra en fin, liten utgivelse i februar. Pjusk sitt amerikanske plateselskap er også hjem til en del av nylig avdøde Ryuichi Sakamoto sine seinere plater.
*Dragongirls album viser helt nye takter for norske, elektroniske scener. Eventyret startet med singelen «Isolde’s greatest hit».
*Alltid fest med duoen Ost & Kjex. Ikke minst når Chloë remikser deres kanskje beste singel «The Gallery».
*Reidar Bruun skaper «hiv o’ hoi house» på Crustacean.
*Moyka lager rett-fram-pop på singelen «Rear View».
*Naboklages ørkentrommer og «marsianske» kor og svevende rom-lyder ligger tett på EPen Xenosonic.
*Ary får en annen drakt en den kjølige synthen vi kjenner henne med solo; i Olefonkens sovemedisininnpakning på «Quaaludes».
*Morten Joe debuterte med fire spor i april, og den trommeorienterte «Minor bugfix» er en lydlig stollek rundt breakbeat. EPen finner du på bandcamp, men her er singelen også på Spotify.
*Nikki Oniyome legger vakre vokallag og klanger på låta «Underestimated».
*Lekende lett leker hverdag og fest like uanstrengt. Her med Møster på sax for deilig, skeiv dybde i «Enda en kjærlighetssang».
*b0ka leker også med sax, fest og lyden av vennskap på plata Forever, My Friend. «Castaway» er slepen sommerhit og pianohouse i tett pakke.
*Mörmaid remikses også av Lindstrøm på dobbellåta Mirror/Punish! Lytt også til låtene på fjorårets fine utgivelse Push Pull.
*Sommeren var reddet av Annweilers lette, skeive discobeat på «Final Destination».
*Sgurvin – se beskrivelsene av AMBS1 over!
Samlet i avdeling for ambient finner vi også: Mange sa farvel til musikalske forbilder i 2023, og Ballade elektronisk vinket farvel til *Mind Over Midi, kanskje norsk elektronikas mestproduserende. Les om alt han rakk å gi ut – og noe som kommer etter hans bortgang – her. Noen av hans fine, flytende, men også ett ganske drivende spor, er med på lista. Også med sin remiks av Aggie Frosts «Nattebyen».
I beslekta viddelandskap finner vi dessuten Martin Hartgens første «soundscape»plate: Både natur og nordnorske røtter ligger enkelt plassert på Nordkalotten Diaspora, og jeg velger meg «Engla uten vinga».
*
There is no minister for loneliness, messer Kate Pendry på akkurat passe insisterende teaterengelsk på «This is Love», en av årets lekreste mørke houselåter. Låta er produsert av Trulz & Robin, til albumet deres som jeg omtalte her.
*«Norges tristeste jente» Ary regjerte med et av fjorårets vakreste album – og følger opp på den nye låta «Himalayan Road».
*Fredrik Bekkaasen gjør hypnotisk techno tilgjengelig på «BB22».
*Xploding Plastix – tilbake med album! Et viktig band i utviklinga av norsk elektronika, og det hører du fortsatt i «Average Agreeableness».
*Ultraflex flexer et skamløst syn på alt, i sin «Digg Digg Deilig».
*Fredfades viste hvordan ravens første gullalder har overlevd i ham, på plata Caviar. Det tok litt tid, men jeg lot meg rave (heh) med på «My Heart is on the Edge» som han lagde sammen med Kristian Hamilton.
*Det hender Ballade elektronisk går rundt i mediebyen som en helt vanlig aktualitetsskribent. Da hender det, som den pendler jeg er, at jeg skriver om hverdagen med buss for tog. Buss! For! Tog! Haha. Geko Fattal i samarbeid med Center of the Universe, for en gøyal oppsummering av vårt verste reisemareritt. Ja, altså låta heter «Buss for tog».
*Of Norway flexer på imponerende mange utgivelser i år, også på sin helstøpte plate Smeigedag. «Love» bevarer den varme følelsen av seinsommer, sukk *ser ut av vinduet på snømengden* Aller best synes jeg dog de var på et punch-slag av en singel, sett på «Revolt is a Political Necessity» en dag du trenger å si fra om noe som er galt!
* Naeon Teardrops og Charlotte Bendiks, representerer Tromsø, sjølsagt. Omtale av Bendiks’ nye EP her.
*Beth Lydi nærmer seg techhouse og en mer kommersiell tilnærming enn mye annet på lista. Dessuten er vokalsamplet på hennes «Baklengs» ganske vittig. Fra en EP med Beth (Elisabeth Jansen) i sommer.
* Gouldian Finch, les Ballades anmeldelse av overskuddshornet «Hatch» her. Blant mange medrivende låter velger jeg Martin Horntveth remikset av Burnt Friedmans der Team Me også er med;«Like a Magnet».
*Das Body er snart klar for album-år. På «No Love Will Shine On Me», minner vokalist Ellie Linden først og fremst om Niki and the Dove. Dét er et stort kompliment herfra.
*Unganisha debuterte med album, og den morsomste låta der er «Ochwe». Se unganisha live om du kan!
*Han Gaiden planlegger nytt album, og følger opp med samme lydbilde som de har overbevist Spellemann-nominatører, konsertpublikum – og denne redaksjonen – med tidligere. Singelen  «Hyped» lover godt.
*Ben & Reggies «All bark, lite bite»: Egil Reistadbakk og Benjamin Dahle møttes som henholdsvis universitetslektor og lærerstudent. I løpet av Benjamins mastergradsprosjekt om låtskriving tok samarbeidet form, og ble Ben & Reggies. *Boblebad: Ulf Moen Denneche har igjen begått lettspist dansemusikk, på «Dallasburger». Fra før var sommerflørten lett nok på låta «Finner lykken».
*Vinny Villbass dukker opp for andre gang, her solo‚ jeg velger ut en dub begått sammen med Berlin-baserte Khan, samt festsporet «Greenpoint».
*Eir. Se over. Is it folkemusikk?
*Eir Vatn Strøm er også en tredel av Ævestaden, som har fått feiende flott remiks av Niilas, og alt kommer med på lista med det beste fra 2023.
*Niilas er sjølsagt også med, med en av singlene fra River of Noise.
*Kellini fra Skien, har her begått rundt og fint arbeid på singelen «Garden Work». Noen kjenner Kellini/Kjetil Lagesen fra duoen Telemark Express.
*Seminar gjør d for gulvet (og det er tittelen på låta). For en beat! Aner ikke hvem disse bergenserne er, men elsker den skranglete følelsen på låta.
*Karolinksi
er blant dem som er gitt ut på … skal vi si, legendariske, Full Pupp i år? Hennes «Transatlantis» vinner deg over til trancens grenseland, om du ikke var åpen for det fra før. Uimotståelig!
*Meera
lager musikk for mennesker, men sporet heter «Grevling».
Og da avslutter vi passende nok med et norsk villdyr, med stor plass i nettopp folkloren som vi altså ikke kommer unna i året som gikk:
*Ulver er 80-tallsmelankolske, som de gjerne blir når de søker til melodiene. Denne gang inkludert arbeid fra myteomspunne Autechre på «Ghost Entry».

For et mangfoldig år. Gleder meg til det nye!

OVERFLØDIGHETSHORNMUSIKK: Team Me og Martin «Gouldian Finch» Horntveth. (Foto: Ihne Pedersen)

Ballade elektronisk igjennom året finner du på Spotify her.

 

 

Ballade elektronisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no. Én gang i måneden skriver Siri Narverud Moen omtaler og vurderinger av ny, norsk elektronisk musikk. Hun er tilbake med nye (heart)beats i januar.
De andre faste spaltene er Ballade klassisk og Ballade assosierer (månedlig) og Ballade video (ukentlig).
Les mer her.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.