Red. mrk.: Intervjuet er gjort i et «nå-begynner-festivalen-øyeblikk» fra Ekk0, den årlige senhøst-festivalen i Bergen som fokuserer på elektronisk og eksperimentell musikk. I år fant Ekkofestivalen sted på ulike lokasjoner i Bergen og omegn mellom 31. oktober og 2. november. Intervjuet er gjort av frilanser Malin H. Sunde.
Åpningen av den særegne festivalen ble bokstavelig talt blåst i gang ved ta publikum med på en elektroakustisk reise med verket «For Mechanical Brass & Magnetic Strings», skapt av kunstnerne Jo David Meyer Lysne og Peder Simonsen innenfor Permanentens fire vegger.
Jeg treffer duoen dagen før åpningen. Selve utstillingsrommet har en trykkende atmosfære, på akkurat samme måte som når man trer inn i en kirke. Det er mørkt, med unntak av dramatiske lys som iscenesetter verket. Langs gulvet er det strødd alle mulige slags deler, esker, poser og ledninger.
Kunstnerne Jo David Meyer Lysne og Peder Simonsen er travelt opptatt med «å lytte» idet jeg invaderer det hellige rommet deres. Vi setter oss ned det eneste stedet det går an å sitte: puter på gulvet beregnet for et tålmodig publikum.
Jo David Meyer Lysne ved pianoet i forberedelser til Ekkofestivalen 2025. Her jobber han konsentrert med å ferdigstille flygelet før åpningen. Han har også tatt med en elgitar som spilles på ved hjelp av magneter. (Foto: Oddbjørn Steffensen)
Rom for lytting
Festivalen arrangeres, tradisjonen tro, første helgen i november. Da fylles alle mulige slags byrom og kirkerom med eksperimentell elektronisk musikk og kunst. Men merkelig nok har ikke duoen oppsøkt festivalen tidligere – selv om den har holdt det gående i hele 22 år.
– Det er litt rart at ingen av oss har vært her tidligere, for herregud så mye bra musikk det har vært tidligere år, sier Simonsen.
– Jeg vokste opp i Bergen, og da jeg gikk på videregående var jeg helt oppslukt i jazzen og gikk ofte på arrangement som Nattjazz og Playdate. Det er litt underlig at jeg ikke oppsøkte festivaler som Ekko og Borealis da, for det de gjør er utrolig spennende. Både i måten de programmerer på, og hvordan de bruker byen til å skape helt egne lytterom.
Ikke bare skal duoen åpne festivalen, men de skal også spille konserter med lydkunstner Oren Ambarchi og tubaist Martin Taxt i selve installasjonen.
– Verket handler om lytting og vår prosess med utvikling av spesialiserte instrumenter. Vi utforsker musikalske moduler og klanger. Installasjonsformatet er nytt for oss, og setter opp en annerledes lyttekontrakt med publikum. Det er veldig spennende for oss å undersøke vår musikk i en slik kontekst, og er noe vi har lyst til å fortsette med, forteller Lysne.
– I tillegg gjør vi to konsertsituasjoner i installasjonen med andre artister. Veldig hybrid, erkjenner Simonsen.
For verket «Mechanical Brass & Magnetic Strings» fokuserer intenst på klang og sammensetningen av overtoner. Laaange toner.
– Vi håper på en måte at det finnes en kompleksitet der man blir interessert i hvordan tonene interagerer i rommet, men også at man kan komme tett på instrumentene. Jeg synes i hvert fall det er ganske deilig å kjenne i gulvet, selv om det er svakt, at flygelet resonerer, sier Lysne.
Piano og magneter i spill – og opptak. (Foto: Malin H. Sunde)
Fant tonen som duo
Duoen fant tonen for alvor i 2018, da Lysne og Mats Eilertsen spilte inn platen Kroksjø i Simonsens studio.
– Jeg var egentlig i studioet mitt i Italia og spilte inn en annen plate. Det var en grusom prosess. Så fløy jeg til Oslo for å spille inn Jo David, og da jeg fikk ham i studio, så var det så fantastisk gøy! Vi hadde så mange felles referanser og samme måter å høre og snakke om musikken vi jobbet med på. Vi forstod nøyaktig hva den andre tenkte på musikalsk. Rett og slett en instant connection.
I fjor slapp duoen debutalbumet Spektralmaskin, som anmeldere her til lands og utenlands tok imot med åpne armer.
– Jo David introduserte meg for maskiner, vifter og EBow-magneter som han hadde bygget til de akustiske gitarene sine. Det låt helt fantastisk, så da var det bare å booke studiotid, og så lagde vi en plate uten egentlig å ha tenkt på om det kom til å funke engang.
Fra jazzen til ukjente lydlandskap
Både Lysne og Simonsen er utdannede jazzmusikere og komponister. Simonsen er tubaist med en fascinasjon for mikrotoner, og Lysne har gitar som hovedinstrument. Med årene har de beveget seg vekk fra jazzen – langt inn i et ukjent lydlandskap der interessen for rom, klang og stemninger dyrkes.
– Vi har jo på en måte overført våre hovedinstrumenter til denne utstillingen. Jo David med piano, som også er strenginstrument, og jeg på trombone, som i likhet med tuba er en messingblåser.
Hele fem tromboner og to pianoer skal spille samtidig – uten så mye som en finger i kontakt med knapper, ventiler, strenger eller tangenter. Hvordan er det mulig?
– Du kan se for deg at et magnetfelt trekker strengene mot seg, uten å være i kontakt, men får strengen til å vibrere. Om man gir en magnetisk impuls i den akkurat riktige frekvensen i forhold til hvordan strengen er stemt, kommer det lyd, sier Lysne.
TILTREKKENDE: Magnetene trekker til seg strengene flere ganger i sekundet. (Foto: Malin H. Sunde)
Robotikk med menneskelig klang
Det ene pianoet er et «reisepiano» som Lysne har eksperimentert på i god tid i forveien av utstillingen. Det andre er et flygel som han har jobbet og justert i dette rommet i nærmere tre uker.
Til vanlig bor han med familien i Gvarv i Telemark og jobber mye hjemmefra i sitt studio. Simonsen har derimot kun vært i Bergen noen dager, men gjort mye forarbeid med trombonene i sitt studio i Oslo.
BYGD OG BY: Lysnes’ “reisepiano” har reist helt fra Gvarv i Telemark til Bergen for anledningen. (Foto: Malin H. Sunde)
– Det har vært helt sinnssykt hektisk å få det opp til nå. En kompis av oss som lager kjempefin musikk, Ferdinand Schwarz, har tidligere brukt søvnapné-maskiner til lignende prosjekt. Det prøvde vi, og det funket ganske bra, men de er veldig dyre og vanskelig å kontrollere for oss. Da foreslo Jo David at vi bare kunne bestille viftene inni maskinen, for så å hacke dem. Per nå sitter en pumpe på hvert eneste horn. Så går luften inn i et skall hvor det sitter kunstige lepper av silikon som spiller.
– Og det fungerer?
– Det blir jo et begrenset instrument, ettersom menneskelepper er helt utrolig komplekse. Det er spinnvilt mye nerver og komplisert muskulatur som sitter i munnen. Her har vi redusert leppekompleksiteten til silikonskiver.
Lysne og Simonsen lager musikk på instrumentets egne premisser. Verket baserer seg på hvordan instrumentene fungerer i seg selv, samtidig som det utforsker både nye sider og grenser gjennom vibrasjon og resonans. Det hele fremstår komplekst og nyskapende. I møte med spørsmålet om de har noen inspirasjonskilder ser de på hverandre og ler.
AVANSERT trombone. (Foto: Oddbjørn Steffensen)
– Vi har jo Oren Ambarchi som en felles helt og inspirasjonskilde. Vi gleder oss veldig til å spille vår konsert sammen med ham, i tillegg til å se ham spille med Charlemagne Palestine under festivalen. Vi har kort tid på å finne ut hva vi skal spille, men heldigvis er vi trygge på at Ambarachi og Taxt tar med sin musikalitet og evne til å lytte inn i situasjonen de møter. Det blir en slags improvisasjons-, komposisjons-, fellessituasjon, tilføyer en optimistisk Simonsen.
Lyden av tålmodighet i studio og utstilllingsrom
Om du fortsatt ikke har klart å forestille deg hvordan lyden av elektromagnetisk piano og maskinpustende tromboner med silikonlepper høres ut, blir den beskrevet som en slags ambient musikk med akustiske instrumenter. Langstrakt, tålmodig og dronete musikk som prøver å gi rom og kontakt med ens egne tanker og omgivelsene rundt.
SILIKON-LEPPER: Denne modifiserte trombonen synger langvarige toner ved hjelp av en pumpe, vifte og kunstige lepper av silikon. (Foto: Oddbjørn Steffensen)
– De tingene jeg tenkte var sakte for sju–åtte år siden, føles på en måte så rushet nå. Selv har jeg en rastløshet i meg som jeg har måttet kjempe mot, innrømmer Lysne.
– Første dagen jeg ankom Bergen, hadde hotellet glemt å sette på musikk. Det var ingen musikk i middagssalen eller under frokosten. Det var helt fantastisk, for det er masse lyd hele tiden. Alltid noe å lytte til. Men de siste dagene har det vært noen blues-greier som går i bakgrunnen, og forskjellen på hvordan jeg opplever hotellet er helt ekstrem. Jeg tror ikke folk tenker så mye over hvor mye lyd og støy det er rundt omkring. Folk lytter ikke nøye nok til hva som skjer rundt om i verden, og hvor mye flott som egentlig er å høre.
Simonsen legger umiddelbart til at det kanskje var litt strengt, men egentlig treffer han en form for tematisk nerve i installasjonen. Kommer publikum til å sette seg ned på putene, lytte til verket og omfavne det meditative?
– Om vi speeder prosessen for mye, så er risikoen stor for at musikken ikke får plass til å fortelle deg hvordan den har lyst til å være, slår Simonsen fast.
– Jeg har lært mye om varighet og tempo av å arbeide med Peder. Da vi lagde vårt første album, Spektralmaskin, syntes jeg det var helt sprøtt at han ville spille inn hver sinustone for seg. Da satt vi i femten minutter og hørte på at hver tone ble spilt inn. Selv ville jeg nok bare kopiert den inn digitalt. Men den prosessen gjorde noe med tålmodigheten min – og med forståelsen av hva det vil si å lage sakte musikk, forteller Lysne.
Ny musikk i horisonten
Det virker som at duoen kunne snakket i timesvis, men klokken tikker, og instrumenter skal programmeres før åpning. Vi sirkler oss inn på en naturlig avslutning om hva det er ønskelig at dette rommet egentlig skal være for festivalpublikummet.
– Hovedvekten her er at man kan gå rundt og oppleve nærhet til instrumentene, fortsetter Lysne.
– Greia er jo også at det ikke vil låte likt noen steder i rommet. Du kan gå rundt og høre på forskjellige måter for deg selv. Det vil være en slags interaksjon med verket for den som lytter.
Jo David Meyer Lysne lytter. (Foto: Oddbjørn Steffensen)
– Hvilke planer har dere etter denne helgen?
– Vi har full kalender med alt mulig! Om to uker skal vi spille med kjempeflinke messingfolk fra Berlin.
– Spille konsert i Tønsberg og slippe en plate som er ferdig, lage ferdig en annen plate, skyter Simonsen inn.
– Det er bra flow på veldig mye, konkluderer Lysne.
Anne Grete Preus-prisen 2025 til Susanne Sundfør: Dedikerer prisen til unge kvinner i musikken
– Det er plass til skrullete, rare, uperfekte, vakre deg, du trengs faktisk, sier kunstneren Susanne Sundfør til alle unge kvinner som vil ytre seg gjennom musikken.
Bevar musikk-programmene, NRK – for artistene, lytterne og fellesskapet
INNLEGG: Å legge ned musikkanaler er ikke bare et kutt. Det er et selvmål for norsk kultur, skriver musiker og kunstner Manuela Hofer.
NRK-debatten: Vi trenger ikke et statsfinansiert Spotify
KRONIKK: NRK har vært igjennom en lang strategiprosess for å aktualisere og spisse sendeflatene sine. Resultatet er et identitetsløst knefall for oppmerksomhetsøkonomien, skriver daglig leder i Gramart.
Roger Johansen ny direktør i Stormen
Musikeren, produsenten og kulturbyråkraten skal lede konserthuset mot en bærekraftig fremtid.
Ballade video: Om å våkne fra drømmer
Vi nærmer oss desember med Thea Grant, Mari Boine, Hanne Tveter, Helene Bøksle, Charlotte Qvale, Sassy 009, Ilkama, Jenny Berger Myhre & Opuntia.
Prises for rekrutteringsarbeid: – Blir trukket fram som globalt forbilde
Likestillingsløft for teknikerspirer griper om seg, og får internasjonal prestisjepris.
