Utgangspunktet for forestillingen «Jazz Ain't Nothing but Soul» er jazz, som i sin tid ble kalt djevelens musikk og dans, og ikke minst for «Black noise» - eller svart støy. Her tar Tabanka seg godt til rette i jazzens afrikanske røtter, og boltrer seg i den rike tradisjonen, både musikalsk og danserisk, forteller dansekompaniet selv om forestillingen. (Foto: Tale Hendnes)

Jazzens sjel – musikken som følger Tabankas nye forestilling

I dag er det digital premiere på dansekompaniet Tabankas forestilling Jazz Ain´t Nothing but Soul, fra Dansens Hus. – Å skape rom for flere stemmer, kunstnerisk og menneskelig, er viktig, sier sanger og komponist Monica Ifejilika.

Kalender

Flagstad – The Opera VERDENSPREMIERE

11/06/2021 Kl. 18:00

Innlandet

Regimentets Datter av Gaetano Donizetti

11/08/2021 Kl. 19.30

Viken

Judith Hill

15/10/2021 Kl. 19:00

Viken

Thomas Talawa Prestø er kunstnerisk leder og grunnlegger av kompaniet Tabanka, eller Tabanka Dance Ensemble, som er Norges første dansekompani som spesialiserte seg på dans med opphav i afrikanske og karibiske tradisjoner. I Jazz Ain´t Nothing but Soul vil de finne fram til det som ligger bak jazzdansens opprinnelse, heter det i omtalen av forestillingen. Forestillingen har premiere tirsdag 27. april fra Dansens Hus i Oslo – digitalt.

I forestillingen er dansere og musikere sammen på scenen. Monica Ifejilika – kjent fra kunstnerkollektivet Queendom – er med som både komponist og vokalist, og sammen med perkusjonisten Sidiki Camara, sanger Stian Ehiabhi Omole Jensen og multi-instrumentalisten Solo Diarra skaper de et musikalsk og danserisk uttrykk som tar utgangspunkt i jazz. Jazzen ble i sin tid kalt djevelens musikk og dans, og ikke minst for «Black noise», svart støy. Forestillingsmusikken er skapt «100 prosent med norsk-afrikanske vibrasjoner».

Foto fra forestillingen, som kan ses på skjerm mellom 27. april og 2. mai. (Foto: Tale Hendnes)

LES OGSÅ: Den «svarte» kroppens rause raseri av kritiker Margrete Kvalbein

Her publiserer vi utdrag av et intervju med komponist og musiker Monica Ifejilika, produsert og publisert av Dansens Hus på deres hjemmesider. Der finnes også mer om den digitale visningen av Jazz Ain´t Nothing but Soul.

– Jeg personlig har ikke et performancebehov, men jeg har et ytringsbehov, sier sanger, låtskriver og komponist Monica Ifejilika, som forteller at det siste året egentlig ikke har vært så ille for henne. – Jeg har et behov for å skape uten nødvendigvis å kjenne varmen fra scenelysene i panna. Å kunne ta et skritt tilbake og skape prosjekter med mange samarbeidspartnere har for meg vært veldig fint. Jeg har egentlig hatt et supert år, men jeg anerkjenner jo at det har vært en krevende tid for enormt mange.

– Hva vil du si er det viktigste å kjempe for i dag?
– Åh, wow… Mye av min energi handler om å gi flere mennesker plass. Det å skape rom for flere stemmer både kunstnerisk og menneskelig. Både det jeg gjør som skapende kunstner, men også i kraft av å være politisk engasjert. Å skape trygge, gode, kunstneriske rom og trygge arbeidsplasser i kunstverdenen.

Sanger og komponist Monica Ifejilika (Foto: Bjørn Molstad)

Ifejilika hadde den svenske rapperen og musikeren Neneh Cherry som musikalsk forbilde.
– Jeg er en lysebrun nordmann med nigeriansk pappa og norsk mamma. Første gang jeg så noen på TV som så litt ut som meg var jeg 10-12 år gammel. Da tenkte jeg at om hun kan gjøre det, så kan jeg gjøre det! Og det var jo Neneh.

– Hun var et forbilde for meg i kraft av den hun presenterte seg som. Hun var en svart, brun, svensk kvinne med hår som flommet og bølget seg ut og som ikke måtte være slett som mine venninner hadde på den tiden. Hun var bare veldig kul og hadde masse attitude.

Erykah Badu, Maxwell og Jill Scott er noen av hennes andre musikalske forbilder.
– Jeg hørte også masse hiphop, men jeg ville jo ikke bli rapper, heller. Det jeg gjorde var å kombinere musikk jeg hadde vokst opp med som barn, for eksempel nigeriansk gospelmusikk, RnB og soul. Måten jeg synger på i dag er mer RnB enn noe annet. Så tok det nesten 20 år med samarbeid i Queendom før vi sa at «dette musikalske uttrykket kaller vi for africana».

– Vi valgte uttrykket africana da vi mente at det var mer dekkende enn verdensmusikk. Vi tenker at det er en søstersjanger til americana, med både moderne tradisjoner og de som hentes fra musikk som innvandrere til Amerika hadde med seg. Vi byttet kontinent og tok med våre musikalske bakgrunner.

Queendom (Foto: Ivana Klavis)

– Sidiki Camara har bakgrunn fra Mali, men har god kjennskap til mange musikalske sjangre fra hele Afrika. Jeg har bakgrunn fra Nigeria og Asta Businguye Lydersen fra Uganda. Vår musikalske inspirasjon henter vi fra mange land og steder, som ble en slags africana. I Tabanka har jeg fortsatt i dette musikalske sporet, men kanskje mer holistisk enn tidligere.

Queendom ble etablert som et kunstnerkollektiv i 1999 av norsk-afrikanske kvinner. I dag er dette en duo som består av Asta Busingye Lydersen og Ifejilika. Sistnevnte kjenner Thomas Talawa Prestø, kunstnerisk leder i Tabanka, siden ungdommen, forteller hun, og har fulgt ham siden ungdommen.

– Det første profesjonelle samarbeidet var i 2020 med en planlagt forestilling som endte med å bli avlyst, men som ble til dansefilmen That Voudou that we do. Samarbeidet var veldig gøy, og vi sparret godt med hverandre. Til denne forestillingen har vi også lekt oss med mye ideer. Selv om det er mange ferdiglagde koreografier, er det også mye improvisasjon musikalsk. Så en forestilling er ikke helt identisk med en annen.

Foto fra forestillingen Jazz Ain’t Nothing but Soul. (Foto: Tale Hendnes)

– Hvordan har det vært å jobbe frem en forestilling der det ikke skal sitte publikum i salen?
– For meg er det både kjedelig og samtidig kjempegøy. Det kjedelige er at man ikke kan se og oppleve energien fra publikum, føle på reaksjonene deres. Interaksjonen med publikum påvirker forestillingen. Dette samspillet mellom utøver og publikum er både et kreativt og godt rom å være i, noe vi selvsagt mister med en digital forestilling.

– Samtidig er det en fantastisk herlig, egoistisk ting å ikke trenge å forholde seg til hva folk måtte mene og tenke. Jeg er et pragmatisk menneske, så når forestillingen nå blir som den blir med de forutsetninger man har, vil jeg kanskje tenke mer på det tekniske.

Fra Jazz Ain’t Nothing but Soul. Fra venstre Sanyu Christine Nsubuga, Siv Iren Misund, Monica Ifejilika og Stian Ehiabhi Omole Jensen (Foto: Tale Hendnes)

– Hva håper du folk skal sitte igjen med etter å ha sett forestillingen?
– Jeg håper at forestillingen treffer på et personlig nivå. At du får inspirasjon hvis du er på et sted i livet der ting er tungt, eller at du lander på jorda igjen hvis du er altfor høy på deg selv. At det føles som et vindkast hvis du trenger et løft. Rett og slett at du får det det du trenger der du er i livet nå.

Jazz ain´t Nothing but Soul sendes digitalt fra tirsdag 27. april til søndag 2. mai. Les mer her om hvordan du kan se digitale forestillinger fra Dansens Hus hjemme i din egen stue.

Red. mrk.: Monica Ifejilika er også knyttet til Ballade som en av våre frilansskribenter.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Videoprodusent

Den Norske Opera & Ballett

Solo SLAGVERK m/pl.til pauker

Arktisk Filharmoni

Prosjektleder

Kulturkollektiv Bodø

Programmedarbeider

Safemuse – Safe Havens for Artists

Hovedinstrumentlærer trompet

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Hovedinstrumentlærer tuba

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Samspill/ interpretasjon klaver

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Leder for strykeorkester aldersgruppen 8-12

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev