Caroline Ailin skriver for stjerner i utlandet, men har forlag hjemme i Norge (Foto: Lauren Flynn)

– Vi kunne vært verdensledende

Norsk musikk må følges av bedre forhandlere når den skal ut i verden. Vinduet som verdensledere på strømming er i ferd med å lukkes for Norge. Slik lyder reaksjonene på fersk forskning om digitale utfordringer.

Kalender

Krantz // La bohème

01/12/2021 Kl. 19.30

Oslo

Operapub på Røverstaden

01/12/2021 Kl. 19:00

Oslo

– Det å kontrollere og utnytte egne rettigheter blir viktigere og viktigere. Det handler om å ivareta sin egen profesjonelle virksomhet, sier forsker Anja Nylund Hagen. Oppfordringa hennes til norske musikkskapere – og deres apparat – er klar: Skaff dere oversikt over hva rettigheter betyr for dere, eller benytt dere av noen som kan det, som Ballade.no skrev om mandag. Medie- og musikkviteren kaller det å hente ut merverdi.

Forskeren peker på at for ti år siden var norsk publikum og norske artister blant de første i hopetall i de nye, lovlige strømmeplattformene. I rapporten Digital ambivalens. Norsk musikk i internasjonale markeder beskriver hun og forskerkollegaer hvordan vinduet for å utnytte dette forspranget kan være i ferd med å lukke seg nå.

«Verdens største norske popgruppe» ser de egentlig ikke som noen norsk eksportsuksess – fordi a-ha på 80-tallet flagget ut til plateselskap og forlag i utlandet, og mye av pengene aldri gikk via norsk bransje. Det samme gjelder noen av strømmealderens norske suksesser – artisten kan være norsk, men låtskriverne kan ha avtale med utenlandske musikkselskap og forlag.
– Her er det viktig for bransjen å holde mest mulig av repertoaret i Norge, og unngå at artistene signerer ute. Her har man gått glipp av noen muligheter før. Det sa Simen Eriksrud i pop- og produsentduoen Seeb til Aftenposten. I 2016. Den gang snakka mange om et momentum for norske talenter, med navn som Alan Walker, Kygo, Sigrid, Cashmere Cat, med flere.

Anja Nylund Hagen er musikk- og medieviter ved Universitetet i Oslo (Foto: Alf Tore Øksdal)



– Ikke bare mistes tilgangen på hvert enkelt talent, hver låt og hvert enkelt rettighetsbelagte verk. Over tid har også sektoren mistet verdifull erfaring og kompetanse som trengs for å bli gode i dette arbeidet, sier musikk- og medieviter Hagen om norsk musikkbransje.

I 2018 skrev BIs senter forskningssenter for kreativ næring (BI:CC)
«at internasjonale aktører kan gi ‘sign-on fee’ ingen norske aktører kan matche. Forlagene og de norske aktørene mangler også nettverk og kompetanse, ikke bare økonomisk kapital. Artister lokkes derfor til utenlandske aktører med den kompetansen og kapitalen de trenger.» (Rapporten av Irina Eidsvold-Tøien med flere kan leses her.)
Anja Nylund Hagen og hennes kolleger bygger videre på dette i den nye Digital ambivalens. Norsk musikk i internasjonale markeder som altså konkluderer med at det er mye å hente hvis norsk musikk sendes ut i verden fulgt av bedre forhandlere.

– Vi har vært for dårlige
Reaksjonene blant dem som representerer norske musikkskapere og musikkarbeidere tyder på at rapporten er overmoden for å følges opp, både av norsk bransje og av myndigheter:
– Jeg mener at vi i Norge har vært alt for dårlige til å utnytte nye ideer, oppfinnelser og innovasjoner i bransjen. Vi kunne ha vært verdensledende på mobiltelefoni – med tilhørende innholdsproduksjon – også musikk, på strømming og på artist- og innholdsutvikling. Hvorfor ble ikke Spotify utviklet fra de norske ideene og modellene for eksempel? Det sier Hans Ole Rian, forbundsleder i Creo, som representerer norske kunstnere i flere felt. Han nevner WiMP som et eksempel på en slik tapt mulighet.

WiMP var en tidlig musikkstrømmetjeneste utvikla og starta av blant andre norske bakmenn fra Platekompaniet, Aspiro og Telenor, og kunne fra sitt utgangspunkt konkurrert med Spotify*.

– Når det gjelder struktur så mener jeg vi må se på hvor kulturpolitikk, utvikling og innovasjon er plassert i den politiske strukturen. I dag ligger det meste – om ikke alt – i kulturdepartementet. Der er de kulturpolitiske argumentasjonene og virkemidlene den rådende tankemodellen. Det de siste månedene har vist er at det ikke er tilstrekkelig med kulturpolitiske virkemidler når det også behøves næringspolitiske virkemidler for å holde en bransje flytende i en krisesituasjon, sier Rian om hvordan koronakrisa får underliggende faktorer til å tre sterkere fram.

– Jeg tror at kulturbransjen – og spesielt kulturnæringsbransjen – i mye større grad behøver en næringspolitisk tankemodell som grunnmur, der innovasjon, utvikling og endringer følger næringspolitiske logikker og argumentasjoner.  Vi trenger et paradigmeskifte! mener kunstnerlederen.

Velmenende aktører
Rian er langt på vei enig med forskerne når de skriver at
«Selv om det alltid har eksistert til fingertuppene profesjonelle bransjefolk også i Norge, har bransjen også vært preget av mange halv-gode, velmenende aktører, som har fått ture fram uten at tilstrekkelig profesjonaliserte praksiser har fått feste seg. Denne rapportens gjennomgang av andre bransjeaktørers forhold til norske musikkforlag kan i alle fall tyde på det. For selv om forlagene, enten det er rettmessig eller urettmessig, beskyldes av mange for å gjøre liten forskjell i næringsutviklingen, viser rapporten et eksempel på hvordan både gamle myter og vedvarende kunnskapsløshet har fått regjere i til-knytning til et profesjonelt felt over tid.» (Mer om rapporten her.)

Anja Nylund Hagen mener det er særlig kunnskap om rettighetsarbeid og musikkforlag som har utgjort en blindsone i den nye digitale tida.

– Musikkrettigheter er viktigere enn noen gang, men musikkbransjen har vært bakpå og det er masse å gå på i dette feltet. Som en informant, musikkmanager, sa: «Alle» med vett i hue selger hus og bestemor for å eie rettigheter i dag.

Om man kunne nikket pr epost – som er der vi intervjuer forlegger Kai Robøle innimellom Zoom-møter og sitatutveksling fra forskninga – hadde vi sett tydelige nikk fra hans side på dette punktet:
– Generelt trengs det kompetanseheving i bransjen når det gjelder rettighetsforvaltning og forlagsvirksomhet. Og det er vårt ansvar, Musikkforleggerne og våre medlemmer, å legge til rette for dette. 

I Norge vokser interesseorganisasjonen Musikkforleggerne, men fortsatt er det en relativt liten – og ukjent, konkluderer altså forskeren med – nisje i norsk musikkbransje. Kai Robøle er styreleder i Musikkforleggerne, i tillegg til over 20 års erfaring som forlegger, nå i sammenslutninga Arctic Rights. Når norkvinne Caroline Ailin (bildet) skriver en nummer-én-hit for Dua Lipa, går sporinga av musikkbruken via Arctic Rights.

Forstår skepsis mot musikkforlag
– Skepsisen til forlag ble nok etablert gjennom 80 og 90-tallet da major-forlagene hadde kontorer i Norge, og til dels «kastet» store forskudd etter artister og kataloger, uten å tilføre noe særlig annet gjennom proaktivt forlagsarbeid. Særlig for de som signerte med major-forlag med håp om å få hjelp til å utvikle internasjonale karrierer var nok skuffelsen tildels stor, oppsummerer Kai Robøle.

– Da de fleste major-selskapene trakk seg ut på midten av 90-tallet etterlot de nærmest et vakuum skapt av skepsis til musikkforlag generelt. Det har vært en lang prosess å snu disse holdningene, men de var nok fra en norsk bransjes perspektiv berettiget i utgangspunktet. Det er – og har vært – de norske og gjenværende forlagenes ansvar å bevise at vi kan være en viktig og riktig samarbeidspartner for artister og opphavere. Jeg mener bestemt vi har kommet langt, men det er fortsatt et stykke å gå – både når det gjelder å profesjonalisere forlagsbransjen, og når det gjelder bransjens forståelse av hva forlag er og hva vi kan bidra med, sier Robøle til Ballade.no.
 
– Vi ligger fremst i verden når det gjelder å støtte utvikling av musikalsk talent gjennom kommunale og statlige ordninger som musikkskoler, musikktiltak og tilskuddsordninger, men vi ligger bakerst når det gjelder å sikre at vi får avkastning på disse investeringene, mener Robøle.


– Skill mellom kunst og kommers!
– For å utnytte potensialet for vekst og eksport av norsk musikk og norsk talent, og for å beholde rettighetene og verdiene som skapes på norske hender, må man tørre å trekke et skille mellom kunst og kreativ næring, mener forlegger Robøle.
Kunst da definert som enkeltpersoner og selvstendig næringsdrivende med musikk som levebrød  – og kreativ næring som profesjonelle selskaper fundert på musikkrettigheter.
 
Som Creo-lederen vil Robøle at sistnevnte gruppe skal organiseres og støttes av insentiver via finansdepartementet, snarere enn Kulturdepartementet/Kulturrådet.

Optimistisk forlegger
Forlag kan drive med flere ting, men i denne sammenheng er det sentralt å nevne at de registrerer verk i baser for å sikre betaling når verket brukes, innsamling av nevnte vederlag ved bruk, tracking av åndsverk i utlandet med konsertrapporter og avregninger, og klarering av låter (sync, samples, re-writes, ideelle rettigheter). Typisk vil forlag være knytta til rettighetene en låtskriver eller produsent har av et stykke musikk, som igjen kan utløse penger i kassa.

– Når det handler om forhandlinger mellom norske enkeltaktører og internasjonale selskaper så sier det seg selv at i hvert fall vår del av bransjen har manglet tyngde og «kritisk masse» til å stå sterkt i slike forhandlinger. Dette er på god vei til å bedre seg grunnet internasjonale suksesser og generell vekst hos norske forlag. 

Forlag kan også være avgjørende for karrierer innen klassisk og kunstmusikk, og ikke bare popsuksessene.

For hver artist og låtskriver som forsvinner ut, forsvinner også muligheter for penger til felleskassa til AS Norge – og styrking av norsk musikkbransjen som helhet, mener forsker Anja Nylund Hagen:
– Musikkforlegging er på mange måter et spill som handler om å se muligheter til å klatre videre oppover og utover over tid. Det tar tid å skaffe seg nettverk. Det koster penger å investere i talenter. Oppstartskapital er en reell utfordring. Det tar også tid å bygge opp katalog, men verdien i store kataloger som kan revitaliseres og aktiviseres på nye måter ser bare ut til å ha økt, beskriver hun.

– Det å ha solide forlag i Norge er ikke en motsetning til at noen norske låtskrivere, komponister og produsenter fortsatt vil flagge ut, og kanskje også gjøre dette med rette. En internasjonal forlagsavtale kan være det som tar karrieren til nye høyder eller løfter en låt inn i nye sammenhenger.

– Dersom dette alltid skjer uten at norske selskaper er involvert eller er i stand til å se muligheter, er det ikke lenger så bra, hvertfall ikke på vegne av norsk musikkbransje som helhet, konkluderer Hagen.

 

* Nå heter WiMP Tidal, er eid av Jay-Z og etterforskes av Økokrim.

 
Red. anm.: Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. NOPA, Norsk Komponistforening og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this