Norske klubbscener: Når krybben er tom, bites festene

Innlegget ble først publisert som en post på Fossums Facebook-side 4. mai 2024 i kjølvannet av Ballades artikkel om Claudia Scott og situasjonen for norske spillesteder fra 30. april.  

Av Stian Fosssum, musiker, konsertarrangør og booker 

Stian Fossum er musiker og konsertbooker og -arrangør. (Foto: Privat)

Mange av oss som er glade i musikk og barlivet elsker de små scener (også festivalen). Men det er mye som tyder på mørke skyer i horisonten for denne kulturen om dagen.

Sist ute er Claudia Scott som etterlyser tiltak for å forfordele de små stedene i en tid hvor det blir stadig mer risikofylt og søvnforstyrrende å arrangere små konserter.

Det samme gjelder nok for de mellomstore festivalene også – men i denne omgang er det de mindre stedene med inntil 200 pax kapasitet jeg tenker på. Fordelene blir færre når ting som kollektivavtaler mellom Norske Konsertarrangører (nå Norske Kulturarrangører, red. mrk.) og Tono forsvinner.

Innad i bransjen er det for tiden steile fronter mellom deler av klubbarrangørene og Tono, som på sin side prøver å gjøre sitt beste for at rettighetshavere også skal få en rimelig del av kaka. Om det er noe kake igjen etter hvert, er dog det store spørsmålet. Musikere ønsker Creo-satser, teknikere det samme, pluss dekning for investeringer; management drømmer om 20 prosent av bookingene, som blir færre, kontra en historie hvor mange nok klarte seg på 10 prosent av mye, og så videre.

Scotts budskap er blant annet et ønske om å se på at en del av for eksempel billettavgifter øremerkes «grasrotarbeide». Enkelte vil nok som vanlig si at om en ikke kan leve av musikken en lager, så får en finne på noe annet.

Mange av oss er selvsagt uenige i dette. Vi ønsker at kulturen skal blomstre, og anser det som et felles ansvar å holde den nettopp i blomst, og ikke i kunstig live.

På den annen side har man rabulister som uten å nøle trekker fram «millioner for å bæsje maling på lerret»-kortet, uten å tenke på at det kanskje ikke er så mye annet som matcher dette når det gjelder en av kunstens viktigste oppgaver – nemlig å få folk til å tenke. Litt på samme måte som når man ser modeller på catwalken ikledd saccosekker og med en grill på hodet. Tanken er ikke at ALLE skal gå slik kledd, men det er et til dels karikert og veldig overdrevet bilde på de strømningene som er i trendene. At man har 80 cm platåsko på catwalken betyr kanskje at 15 cm blir det som man ser i gata. I så måte er jeg fristet til å si at denne lerretsdritinga er noe av det mest fornuftige AS Norge har brukt penger på innen kunstfeltet på mange år, nettopp fordi det engasjerer veldig mange flere enn de som faktisk bryr seg om det ferdige produktet.

Uansett, tilbake til fordelingsmodellen til Norges countrydronning: Hvis man kikker litt i kulissene og følger penga, vil man se at det stadig oftere er samme mottaker av billettinntekter, billettavgifter OG artisthonorar. Gigantselskaper eier festivaler, artister og billettsalget. Når man legger til at platesalg (inkludert strømming) ikke dekker stort mer enn et øvingslokale for de fleste som ikke er Taylor Swift og lignende, så må millionlønningene til disse kultursheriffene i Nottingham komme fra et sted. Og da blir det fort dyrt å arrangere konserter.

En annen faktor er at folk har en oppfatning av at kultur ofte skal være gratis. Her kommer en liten brannfakkel: Ingen konserter burde egentlig koste under 350 kroner. To normale timelønner er en liten pris å betale for omtrent samme tiden med underholdning av en viss kvalitet. Men bør en konsert koste 1000 kroner? Neppe. Jeg kunne ha satt opp en slags ideell kalkyle for en konsert med plass til 100 mennesker, men her og nå holder jeg meg til å si at jeg kan garantere at en billettpris for å gå i null ikke er det vi betaler for en liten konsert ute på bygdene i dag.

Men kunne man gjort noe for å unngå dette? Det mest humane grepet jeg kan tenke meg er at ubegrenset tilgang på musikk burde koste mer enn en hundrings i måneden – og at disse pengene igjen går til artistene. Plateselskapene og artisters fullstendige knefall og sellout til strømmetjenestene er ikke for sent å snu, og forhåpentlig vil som vanlig nostalgien på et punkt ta overhånd og knuse det systemet vi har i dag. Spotify-sjefen Daniel Ek er god for cirka femti milliarder kroner. Tygg litt på den.

Hvor vil jeg med dette? Egentlig ikke noe annet enn å oppfordre til å tenke litt – og bruke klubbscenene.

Ikke spør om gjesteliste når kompisen spiller gig for ti stykker. Det er som oftest ikke han som taper på det. Kjøp merch eller fysisk format. Ja, jeg sparker inn åpne dører her. Men det er en dør innafor det også, og vi må bare sparke i vei, så lenge vi sparker oppover.

Kjemp for billige øvingslokaler, musikkskoletilbud, rockeklubber, krev at offentlig støtte gis med forbehold om at noe av pengene brukes lokalt, om det er til artister, teknikk, restauratører eller annet. Er du arrangør, sjekk alternativene.

Og så vil jeg overrekke en rose til Bluesnews, som jeg har holdt til og fra i perioder. Jeg er egentlig ikke en stor bluesfyr, så jeg har vel aldri bladd så mye i bladet. Men i dag gjorde jeg det, og fant noe fryktelig positiv bak i bladet. Nemlig bandannonser.

Her kan du selv finne artister og ta kontakt, og kanskje bli enige om spillejobber. Dette kunne flere ta lærdom av. Det koster 600 kroner for en slik annonse, som jeg antar går året gjennom. Det er en egen avdeling for rock også. En spillejobb som resultat av dette, så har du tjent inn annonsekostnaden. Sannsynligvis både som arrangør og band.

Faksimile fra Bluesnews’ side for bandannonser. (Foto: Faksimile, bilde tatt av Stian Fossum)

For jeg har jo drevet litt med booking selv, og vi bookere og arrangører er jo egentlig ikke noe annet enn en kombinasjon av selgere og meglere. Vi ønsker mest mulig betalt for produktet «vårt». Men det hjelper ikke når du har en venue med 200 personer, og forespør om en  gitt artist men får beskjed om at denne enten er opptatt eller koster 120 000 kroner. Men vi har tilgjengelig «Mr. Uinteressant», som «bare» koster 65 000 kroner.

Dette ble en fæl raljering som jeg regner med fornærmer de fleste i bransjen på et eller annet punkt, men sånn er livet. Du blir født, blir irritert, og så dør du.

Jeg skal avslutte med en annen trend jeg ser som langt mer positivt: Det virker som om artister i større grad er interesserte i å se på «dealer», som vi kaller det, nå enn for få år siden. Altså gå inn som en medarrangør, og være med på oppsiden eller nedsiden. Det er jeg takknemlig for. Så kudos til dere, dere vet hvem dere er.