– Nådeløs mot overflødige kostnader

Jeg må starte med å tenke stort: Vi står midt i verdenshistoriens største paradigmeskifte, det er et langt større brudd med før og etter enn da en luring oppfant hjulet, eller enn da vår bevissthet endret seg fra flat jord til rund jord.

Vår generasjon er unik, vi lever mens verden går fra å være analog til å bli digital, og med internett er vi alle sammen på en ny måte som ikke bare endrer vår oppfatning av avstand og tid, men også hva vi vi forstår med kultur, næring og samfunn.

Dette er viktig å forholde seg til når vi debatterer honorarkrav og tapte inntekter fra platesalg.

Effektivisering
Lønnsnivået i samfunnet gjenspeiler lønnsomheten i produksjonen av varer og tjenester. Vi har sett en voldsom økning i denne lønnsomheten de siste 30 årene, som en av mange følger av digitaliseringsprosessen som kutter kostnader og forenkler produksjonsmetoder. Denne effektiviseringen er ikke alltid den arbeidsintensive kulturnæringen til del; du trenger like mange musikere på scenen som før for å fremføre et stykke av Beethoven, det tar like lang tid å komponere en fin sang.

Men siden lønnsutviklingen i samfunnet er felles, opplever kulturnæringen økte lønnskostnader på linje med alle andre, helt uavhengig av svikten i inntektene fra platesalg eller fraværet av inntekt fra strømmetjenester. Så altså: Krav til lønn på linje med samfunnet ellers mens inntektsgrunnlaget forsvinner; denne riktig slemme utgaven av Baumoleffekten er årsaken til at våre musikere nå forfatter minimumskrav til lønn fra arrangører, for noen må jo kunne dekke kostnadene for å spille inn musikk.

På feil side av historien
Dessverre, kjære MFO. Historien er ikke på deres side her. Selv om digitaliseringen av musikkproduksjon har skapt et alvorlig inntektsfall fra de nå overflødige fysiske formatene, vil ikke erstatteren strømmetjeneste dekke dette inntektsfallet sånn uten videre – dette er godt forklart i denne kronikken av Daniel Nordgård. Klubbscenen som Svein Bjørge rapporterer fra i sitt innlegg har ikke andre inntektskilder enn betalingsviljen til publikummet sitt. Myten om at økte konsertinntekter erstatter tapte plateinntekter er nettopp det, da det ikke er noe automatikk i at folks betalingsvilje for å oppleve artister live øker proporsjonalt med nedgangen i folks betalingsvilje for å lytte til musikken i opptak.

Det som har endret seg, er hva slags artister som er tilgjengelig til enhver tid. Paradigmeskiftet har omgjort en kaotisk verden til en global landsby der vi alle kjenner og verdsetter de samme kunstnerne. Siden internett gjør at vår globale landsby er mer enn stor nok til at alle har tilgang til globalt kjente uttrykk av sin favorittkunst, ser vi i musikkbransjen veldig mange internasjonalt kjente artister tilgjengelige til enhver tid.

Må være internasjonalt unik
Siden man nå blir globalt kjent i mindre nisjemarked, er det kun for de som oppnår denne anerkjennelsen at turnemarkedet er blitt vesentlig bedre, akkurat som dagens strømmeordning kun fungerer for de som har et globalt marked. For publikum og arrangører er dette fantastisk: Det betyr at man kan velge og vrake fra et enormt utvalg av internasjonalt anerkjente artister de fleste dager i uka, selv i mindre byer i Norge. For lokale musikere betyr dette at det ikke lenger blir et levebrød av å skille seg ut i bydelen, i byen eller i bygda. De må rett og slett være unike selv i internasjonal målestokk skal det kunne betale seg i form av billettsalg så vel som strømming.

Kanskje er fremtiden som musiker at man må verdsette tilgang til møteplassene høyere enn at disse møteplassene betaler veldig høye honorar?

Dette utfordrer betalingsevnen vår som konsertarrangør. Før kunne vi stole på klubbscenen eller festivalene våre som faste lokale sosiale møteplasser i samfunnet, hvor vi med suksess kunne vise frem artister ingen av billettkjøperne hadde sett opptre live før, fordi vi fylte både en funksjon som kurator av ny musikk og sosial møteplass. Nå er vår oppgave som arrangører mer å skape den gode møteplassen der artistene treffer publikummet som allerede har funnet og likt musikken deres, og disse har nå den globale sosiale møteplassen med seg i lomma. Når vi kan velge og vrake i et internasjonalt marked, vil det være uforsvarlig å betale mye for lokale artister med smal appell.

Markedet har blitt større
Kunstproduksjon vil alltid være høyrisiko, så lenge kostnadene kommer før inntektene. Det er ikke noe selvsagt i at man som musiker skal få dekket produksjonskostnadene ved å spille inn musikk med inntekt fra konserter. Det skjer først om publikum liker musikken og vil kjøpe billett, det ansvaret kan man ikke legge på arrangøren. Dermed er det håpløst og reaksjonært å skyve ansvaret for å sikre en normal årslønn til musikerne over på arrangørene. Man kan ikke bli enig om å øke billettprisene utover publikums betalingsevne bare fordi lønnskravet fra musikerne krever det, slik Øyvind Skjerven Larsen foreslår.

Det vi kan være enige om er at markedet har blitt større, siden digitalisering og internett har gjort avstander mindre og verden mer tilgjengelig. Det potensielle publikummet er blitt enormt mye større! Og da er løsningen ikke at hver enkelt arrangør betaler mer for hvert band, men at musikerne selv må oppsøke dette utvidede markedet og utnytte dette publikumspotensialet.

Kanskje er fremtiden som musiker å være oftere på turne enn tidligere? Å reise over lengre avstander og spille på flere mindre steder fremfor få store? At man som musiker må verdsette tilgang til møteplassene høyere enn at disse møteplassene betaler veldig høye honorar?

Nådeløst
Historien viser oss at markedet er nådeløst mot overflødige kostnader. Det er publikums betalingsevne som gjelder, uansett om det gjelder strømmeinntekter eller billettsalg. Historiens skraphaug venter den konsertarrangør, strømmetjeneste eller plateselskap som tenker annerledes.

Trenger du å høre dette fra noen som har vært gjennom en slik prosess: Stikk innom kinoen og spør de som jobber i orkesteret der eller ta deg en tur på det lokale postkontoret og hør hva de tenker om utviklingen de siste årene. Men tenk; vi går fremdeles på kino og vi får fremdeles post i postkassa.

Jon Gotteberg er kultursjef i Studentsamskipanden i Agder, bookingansvarlig i Sørveiv 2014, samt kursholder og styremedlem i NKA.

Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. Pr i dag er NOPA, NKF, MFO og NMFF medlemmer i Foreningen Ballade.