– Skolesekken har større bredde og presenterer større mangfold til elevene enn «gamle DKS»

Av Randi Langøigjelten, kultursjef, Innlandet fylkeskommune

I kronikken «Kulturtanken viker unna all omtale av kva rolle kunstnarane har» (Ballade 23. juni) beskylder Hans Martin Austestad Kulturtanken for å vike unna debatten om påstått diskriminering av kulturarbeid og kunstnernes rolle i Den kulturelle skoelsekken (DKS), og fremmer samtidig påstander om dårlige betingelser for kunstnerne i DKS.

Før noe mer er sagt; det hersker ingen misforståelse rundt kunstnernes betydning for Den kulturelle skolesekken, verken hos oss i fylkene, i Kulturtanken eller i KS. Fylkesordfører i Innlandet, Even Aleksander Hagen, avslutter sitt tilsvar (Ballade 15. juni) til Sarromaa med en redegjørelse for hva kunstnerne i DKS bidrar med både kunst- og formidlingsfaglig og av praktisk arbeid for at ordningen skal eksistere. Det er en saklig og faktisk fremstilling, men fremstår som en ren hyllest, noe den også er ment som. Vi slutter oss 100% til Austestads utsagn «Det finst ingen DKS utan kunstnarar».

Det vi allikevel forstår som Austestads hovedanliggende, er at det er noe grunnleggende feil i hvordan fylkene, som er oppdragsgiver i DKS, verdsetter kunstnerne. DKS-utøvere, som står foran de samme elevene og møter de samme kravene til faglighet og formidling som lærerne, har ikke rett til sykelønn og tjenestepensjon, og må tegne privat forsikring. Det er riktig, og det er i tråd med rammeavtalen som KS og Creo, altså fylkene/kommunene på den ene siden og kunstnerne på den andre, har inngått og nylig reforhandlet. Det Austestad ikke nevner, er at dagshonoraret til utøverne i DKS fra og med 1. juli er 5 342,-, en økning på 52,3% siden 2015. Hvis det først skal snakkes om økonomiske goder, er det redelig å få med at DKS opererer med et ryddig dagshonorar, og at utøverne med dette honoraret kompenseres for pensjonsordning og sykeforsikring på en måte som godt tåler sammenlikning blant annet med lærerne når det kommer til «verdsetting». En avtale som kombinerer rammeavtalens økonomiske betingelser med Hovedtariffavtalens sosiale rettigheter, er en juridisk og økonomisk umulighet. Vi tror også det er betimelig å revurdere om det faktisk – slik Austestad påstår – er disse momentene som er bakgrunnen for Sarromaas holdninger til kunst og kultur i skolen.

Når det er sagt, er også fylkeskommunene opptatt av at DKS-utøvere honoreres slik at ordningen oppfattes som attraktiv. Og det har vi faktisk inntrykk av at utøverne mener den er.

Den praktiske konsekvensen av midlertidige ansettelser i fylkeskommunene for alle utøvere i DKS er også noe som bør vurderes også av utøverne, for det vil ikke føre til at en større andel av ordningens midler går til kunst og kultur. Dersom flere tusen midlertidig ansatte årlig skal inn og ut av fylkeskommunale systemer, må noen gjøre den jobben. HR-seksjonen i Innlandet fylkeskommune har – sannsynligvis i likhet med sine kolleger i andre fylkeskommuner – på ingen måte for lite å gjøre, og det er ingen overdrivelse å si at det må nyansettelser til, for DKS sin regning. Det er Innlandet fylkeskommunes oppriktige oppfatning, i likhet med KS og Creo, at rammeavtalen i DKS med de økonomiske vilkårene den har, er god både for kunstnere og skoleelever.

Austestad henvender seg til Kulturtankens direktør og Kulturministeren om disse forholdene. Det er legitimt å fremme sitt syn på hvordan DKS kan fungere aller best til glede for både elever og kunstnere, men det er nyttig å ha med seg at det ikke ligger til disse to å kommentere eller gripe inn i rammeavtalen mellom KS og Creo. Det er en lang og god demokratisk tradisjon i Norge for at staten ikke blander seg inn i forhandlinger mellom partene i arbeidslivet.

Tidligere var staten ved Rikskonsertene direkte oppdragsgiver for musikere i skolekonsertordningen, og derfor også direkte forhandlingsmotpart for MFO (som nå heter Creo) med en egen tariffavtale. Omleggingen av DKS hadde som mål å bygge ned det statlige nivået i ordningen og gi større ansvar og flere oppgaver til fylkeskommunene og kommunene. Som en konsekvens av dette ligger forhandlingsansvaret for DKS-utøvere nå hos fylkeskommunene og kommunene, representert ved KS. Det er en politisk beslutning som gjerne må drøftes, vi synes det er nyttig at det nå vil bli gjort nye vurderinger og at det gis anledning til å fremme sitt syn i forbindelse med den varslede gjennomgangen av DKS. Men det innebærer ikke at Kulturministeren eller direktøren i Kulturtanken skal uttale seg om rammeavtalen mellom KS og Creo.

Det er også slik at denne omleggingen muliggjør flere turneer, flere kunstnere på veien og en omfordeling fra de få til de mange. Det fører helt riktig til kortere turneer for den enkelte kunstner, men det involverer en vesentlig større bredde og et større uttrykksmessig mangfold for elevene, og gir langt flere kunstnere mulighet til å bidra i Den kulturelle skolesekken. Det har i det minste et sosialdemokratisk element, som Austestad etterlyser.

Austestad mener at begrepet «kunstmøter» fjerner selve kunstneren fra statistikken, men la oss ikke glemme at det er elevenes møte med kunsten som er målet med ordningen. I samme avsnitt presenteres statistikk som skal vise at det går sørgelig dårlig med Den kulturelle skolesekken, men vi mener Austestad gjør seg skyldig i en uheldig overseelse når han bruker statistikken for pandemiårene 2020 og 2021 som dokumentasjon for sin påstand. Nedstengning, inndeling i kohorter og andre begrensinger har hatt store konsekvenser også for DKS, og det er verdt å nevne at dersom staten hadde hatt ansvaret for DKS under pandemien, ville vi sett langt flere avlysninger. I Innlandet har DKS under pandemien hatt ukentlige møter med gjennomgang av hver enkelt av kommende ukes turneer for å avgjøre om de lar seg gjennomføre, eller om utøverens hjemkommune, lokale smitteutbrudd eller annet er til hinder. Så detaljert ville ikke staten kunnet følge opp den enkelte turne. Samtidig viser statistikken at det til sammen ble utbetalt 57,5 millioner i honorarer for avlyste oppdrag.

DKS feiret 20-årsjubileum som nasjonal ordning høsten 2021, men fortsatt opplever vi at lærernes mulighet til å prioritere DKS, som er en tverrpolitisk avholdt del av skolegangen for norske elever, varierer kraftig når den må tilpasses en krevende og hektisk skolehverdag. Derfor tror vi at nettopp samarbeidet Kulturtanken nylig har etablert med Utdanningsdirektoratet og KS vil være et avgjørende viktig skritt på veien med å styrke DKS i skolen. Skoleeiere, skoleledere og lærere vil med dette kunne få et nytt og sterkere eierskap til Den kulturelle skolesekken, og en annen mulighet til å prioritere forberedelser og etterarbeid som først og fremst gir større utbytte av kunstopplevelsene, men som også kan styrke skolefagene til glede for elevene, til nytte for lærerne og til beste for hele ordningen.