Hvor snevert rekrutterer de kreative bransjene?

Hvilke praksiser er utbredt når scenetekniske selskap får inn nye folk? Og er det noe knytta til disse praksisene som står til hinder for å få inn nok folk – uavhengig av gamle barrierer som for eksempel kjønn? Det ville organisasjonene Balansekunst og Kulturrom undersøke da de inviterte til panel om rekruttering og trynefaktor i de kreative næringene sist fredag.

Fra lydskolen til Metallica-turné
En ung Synne Stenersen ville bli lydtekniker, og starta i studioproduksjon, men ble tiltrukket av at det skjedde noe, adrenalinet:
– Jeg begynte på Niss, på lydskolen. Og så tok jeg bussen opp til Rubicon, og spurte om jeg kunne prate med … «noen», haha! Ante ikke hva det het, en gang. Jeg ble sendt ut på riggejobber, begynte å trille kasser.
– Ja, du begynte på gølvet? Sa du at du hadde lyst på lydjobber? vil moderator Kjetil Wevling vite på scenen under musikkbransjefestivalen Bylarm.
– Ja. Det kom ganske fort, med mindre jobber, og så skrudde du litt lyd på studentklubben Skuret, og så fikk du noen jobber på andre klubber, og så videre, svarer finnmarkingen Stenersen.

Ida Maria Corsepius Melen var deltaker på likestillingsprogrammet Teknikk i balanse i regi av Kulturrom. (Foto: Kjetil Wevling)

– Man er jo ganske ensom når man kommer til jobben – ingen veit hva du må finne ut av når du dukker opp på en jobb. Det hadde hjulpet med en mentor, beskriver hun.
– Nå ble du først oppmerksom på at du ikke bare var lydtekniker, men også kvinnelig lydtekniker?
– Da jeg kom på skolen. Fra Finnmark trodde jeg det bare var oppe i nord at vi var litt gammeldagse. Men nei, nei, det viste seg at det var vanlig i byen også. Når du kommer på jobb tar de gjerne kontakt med den mannlige representanter for firmaet når du kommer på jobb, uansett om han bare er med for å trille kasser. Det er ikke forventa at det er du som kommer.
– Du blir møtt med en forventning om at du ikke veit hva du driver med?
– Mm, bekrefter Stenersen

I samtalen fikk også Nedin Mutic, talentkoordinator hos Norsk filminstitutt (NFI) med særlig ansvar for representasjon, fortelle om hvilke utfordringer som finnes i filmbransjen. Mutic er opptatt av at både nykommere i bransjen, og publikum, trenger å se seg selv representert – i kriterier som kjønn og bakgrunn.
– Du føler deg ikke bare ikke sett, men også oversett. Mentorer, rekrutteringssystem, mekanismer som forteller deg at i denne settingen at du har talent, du har verdi, bygger selvtillit. Og du kan ta mer plass.

Stenersen bekrefter at etter å ha bevist i jobben, forsvinner fordommene.
– Men du må bevise, i motsetning til mange mannlige som kanskje bare må gjøre jobben.
– Og så har du ofte ganske kort tid på deg, si det kommer danske og svenske band inn her på Bylarm, og du må etablere det tillitsforholdet kjapt: Det var nok ingen av de bandene jeg har møtt på jobb på festivalen som forventa at det var meg som hadde denne rollen, beskriver Stenersen.

Da Synne fikk en megajobb i fanget – plutselig – var det etter en liten gig på en osloklubb:
– Jeg gjorde monitor på en festival der Kvelertak spilte – så gikk det en tid, og jeg gjorde lyd på Tilt. Noen av medlemmene i Kvelertak skulle spille der med sideprosjektet sitt. Jeg trodde de kom til å hate meg, for jeg var så streng med dem; «skru ned mellomtonene på den ampen, skru opp topp på bassen hér…» Men det ble en veldig fin kveld, og noen måneder etterpå kom det en mail fra en britisk manager: Monitor engineer Kvelertak Metallica Tour … Ingen visste at Kvelertak skulle varme opp for Metallica på det tidspunktet, det var ikke lansert. Jeg trodde jo det var en spøk.
Men Stenersen fikk den jobben, og turnerte med Kvelertak og Metallica.

Stenersen er en av få norske lydteknikere med bachelor – en utdanning som få bryr seg om ute i felten. Personlig egnethet er ikke noe overraskende når det handler bemanning – men med teknikerjobber, om man ikke er på de store institusjonene og kulturhusene, er det få som har et årsverk etter å ha svart på en stillingsutlysning. Det bekrefter både lydteknikeren og hun som sitter i Trondheim og bemanner:
– Ja, du kommer gjerne inn som ny, vi har hørt om deg fra før, og så får du følge noen på jobb, og vi ser om det funker og at du har de rette verdiene.
Det er lite formelle intervjuer, beskriver Hege Strand, daglig leder i et utleiefirma og dessuten i styret i Bransjeforeningen for sceneteknisk produksjon.

Les også: Derfor er sceneteknikerne så skuffa nå

Pandemien har støvsugd opp frilanserne
Hege Strand i Trondheim Lyd, beskriver det kuttet i tilfang som pandemien har sørga for:
– Frilanserne våre er borte. Så vi sliter med å bemanne de jobbene vi har, og dét i en fortsatt rolig høst, beskriver Hege Strand. Hun er blant dem som må prioritere de jobbene som betaler godt nå. I noen tilfeller er det eventjobber fra næringer som går godt og kan betale godt, og ikke i hovedsak kultur. Og så har rekrutteringa fått noen skudd for bauen av kompetanseflukten etter 18 måneder med tørke. Mange som tidligere gikk i en egen økonomi av tilgjengelighet, har måttet skifte beite. Det bekrefter også tall fra arrangørbransjen, som melder om 20 % frafall igjennom 2020/21.

– Jeg har aldri fått så mange forespørsler fra nye oppdragstakere som de siste ukene, sier Stenersen om gjenåpninga.

Strand beskrev hvordan hun kom inn i en bransje full av teknikere og menn. Sjøl trodde hun absolutt ikke på egne kvalifikasjoner, men forteller om hvordan hun ble overbevist inn i jobben av en hodejeger som «alltid la på 50 % når hun intervjuer damer, og trekker fra 50% på menn når de sier hva de kan».

For Strand handler rekruttering om å gi de som knyttes til firmaet stabilitet, der hun nå sitter som ansvarlig for bemanninga sjøl:
– Jeg prøver alltid å ansette mine frilansere. Og guttan hos mæ e kjæmpeglad for at vi har ansatt masse damer.
I følge Strand har de mangfoldsmål i Trondheim Lyd, som ikke ligger nedfelt i noen plan, men snarere i en arbeidsmetode.
– Alder, bakgrunn, ikke bare kjønn, spiller inn, og vi samarbeider med å ta inn litt andre folk fra Nav.
Representasjonen bak scenen er ikke bra nok, mener hun:
– Men vi er jo på vei mot det. Vi vil jo ha balanse.

Tross trynefaktor og uformelle nettverk, er det noen fordeler i likestilte Norge, mener Stenersen:
– I Norge har vi mindre hierarki, enn si i en amerikansk produksjon, der The Sound Engineer rangerer på toppen, mens han som stiller på vinklene på ampene ikke behandles med samme respekt.

– Det kan øke relevansen til prosjektet når det skal ut til publikum. Når du flere publikumsgrupper, tjener du jo mer. Dessuten er det et demokratisk problem hvis samfunnet ikke speiles. For Nedin Mutic er dette særlig tilstede i og med at NFI forvalter fellesskapets penger.
– Da bør dette synes bak, foran kamera og ikke minst i kinosalen. I hans jobb dreier det seg blant annet om å synkronisere hvilke begrep de forskjellige regionale filmsentra og Norsk Filminstitutt har på de forskjellige rollene – som for eksempel når de snakker om talent.
– Ofte er hovedutfordringa at du kan ikke få en jobb med mindre du allerede har gjort en jobb.

Kulturrom har en egen praksisordning som siden 2013 har jobbet med mål om å bidra til jevnere kjønnsbalanse på det konserttekniske feltet. Gjennom praksisprogrammet ønsker vi å oppmuntre og stimulere til at flere kvinner, ikke-binære og transpersoner utdanner seg og finner jobb innen lys-, lyd- og sceneteknikk. Praktikantene vil få et skreddersydd praksisprogram og mentor i praksisperioden. Det skriver Kulturrom på epost til Ballade.no