INNLEGG: Når landets største musikkpris ikke verdsetter kunsten ved å lage et fullengde-album, har vi et problem, skriver Mona Olsen, mangeårig arbeider i musikkbransjen.
Av Mona Olsen, musikkbransjearbeider
Mona Olsen (Foto: Privat)
Påmeldingen til Spellemann 2020 er i full gang, og mange sitter klare til å melde opp god musikk som har blitt skapt gjennom året. Også i år er det justeringer på kategoriene, som det ofte er, for at Spellemann skal holde tritt med utviklingen som skjer innenfor norsk musikkbransje.
Men i år mener jeg Spellemann har gjort en stor feil, og det er å fjerne kategorien Årets album. Dette begrunnes med at de har fått flere tilbakemeldinger på at kategorien er utydelig og overlapper de øvrige sjangerkategoriene. Hva er utydelig med et album? Jeg mener tvert imot at nettopp albumet er et langtlevende, tradisjonelt og svært tydelig format.
Hva er utydelig med et album? Albumet er et langtlevende, tradisjonelt og svært tydelig format.
Spellemann argumenterer med at de som slipper album blir ivaretatt i sjangerkategorien, noe som stemmer til en viss grad. Men når man melder seg opp i en sjangerkategori er kravet minimum 10 minutter innspilt musikk, som betyr at man i sjangerkategorien vil konkurrere på vidt forskjellige grunnlag. Det er en ganske stor forskjell – kunstnerisk – å jobbe låt for låt enn med et fullengde-album. Det er derfor viktig å fortsette å verdsette kunsten med å lage fullengde-album.
Dette betyr ikke at jeg er uenig i at Spellemann har gått ned til 10 minutt musikk for å ivareta de artistene som jobber låt-for-låt. I dagens musikkmarked skulle dette bare mangle. Men er det ikke rom for begge deler? Spellemann har for eksempel en kategori som heter Årets låt, så da kan man jo spørre seg hvorfor formatet «låt» har en egen kategori, når album ikke kan ha det, i tillegg til sjangerkategoriene?
Det er lett å påstå at de unge bare hører på enkeltlåter, og ja, mange gjør nok det, men det handler også mye om hva man blir eksponert for. Hvis de blir eksponert for album med deres favorittartister, så vet vi at de omfavner det. Dette fins det flere bevis på, som for eksempel Sondre Justad, Karpe og Cezinando.
Da bør også landets største musikkpris ta ansvar for å videreføre en albumkategori når musikk skal hedres!
Musikkbransjen har de siste årene adoptert og ivaretatt den «nye distribusjonen» av musikk. Men her har vi som bransje og plateselskaper også et ansvar med å fortsette å ivareta de som jobber med album som format, og de er det heldigvis fortsatt ganske mange av. Det viser blant annet tall fra Kulturrådet og Fond for lyd og bilde, som har mottatt flere hundre søknader allerede i år (og i fjor) på støtte til å lage album.
Jeg mener det er viktig at aktører i bransjen fortsetter å tilrettelegge for og å støtte artister som ønsker å gi ut album. Man må unngå at fokuset bare blir på markedsandel og hitlåter, men fortsette å støtte artister som fortsatt ønsker å gi ut album. Da bør også landets største musikkpris ta ansvar for å videreføre en albumkategori når musikk skal hedres!
