Jarle Førde om puls, groove og rytme

Jarle Førdes tekst er et utdrag fra boken «Kunsten å bli musiker: forberedelser til musikeryrket», som han ga ut i fjor (Norsk Musikkforlag, 2024). Slik innleder han tekstutdraget til Ballade, som en kommentar til Helge Ibergs kronikk om refleksjoner rundt rytme og puls i musikken, publisert rett før jul:

«Det er med glede jeg har lest Helge Ibergs innlegg om rytme i Ballade. Å beskrive rytme med ord er en vanskelig øvelse. Den skal helst utøves. Ibergs filosofiske inngang er spennende og jeg deler mange av hans poenger. I boken Kunsten å bli musiker, har jeg forsøkt meg på en mere praktisk beskrivelse av rytme som jeg mener kan være utfyllende kommentar til Ibergs innlegg.»

Rytme
På mange måter kan man si at det rytmiske aspektet i den vestlige kunstmusikken har blitt neglisjert. Gjennom århundrer har man dyrket melodi, harmoni, form og klang. Inntreden av nye musikkformer som rock, jazz og folkemusikk har i større grad satt fokus på det rytmiske elementet i musikken.

Å beherske rytmen har blitt en nøkkel for å utøve disse musikkformene. Det har også smittet over på kunstmusikken. Stadig flere utøvere i alle sjangere har oppdaget rytmens muligheter til å skape magi, ikke minst i samspill med mange involverte. Men det krever oversikt over hva som rører seg på det rytmiske plane.

Puls
All musikk har utgangspunkt i en jevn grunnpuls, dette selv om musikken eller rytmen svever over, eller forholder seg slavisk til grunnpulsen.

Avstanden mellom de jevne pulsslagene kan være lang eller kort, litt avhengig av tempo. I noen musikkformer er pulsen hørbar og tydelig, mens den i andre former ikke fysisk kan høres. Men den er der. Om du eller dine medmusikere (eller dirigenten) ikke forholder seg til den jevne grunnpulsen kan resultatet bli at musikken blir uten energi og spenning.

Rytmen er markeringene, betoningen, eller de gjentagende rytmiske figurene som spilles mellom de jevne pulsslagene.

Det interessante er hva som skjer mellom slagene og hvordan du velger å plassere din rytme på den jevne pulsen. De fleste har erfart i samspill at selv bare noen meters avstand og akustisk forsinkelse av lyden mellom utøverne, kan gi store utfordringer i forhold til å holde den ønskede kontroll over rytmen.

Vi snakker ørsmå forsinkelser, ofte definert som en «feeling» i forhold til å treffe pulsen. Litt foran gir et preg av fremdrift og tilfører musikken energi. Rett på slaget gir en mekanisk virkning med mindre spenning. Litt bak trekker energien ned og gir en bremsende effekt. Hvordan du forholder deg til den jevne pulsen kan altså være med å skape spenning og avspenning i musikken.

Takt
For å forstå og for å definere rytme har vi gjennom notesystemet bygd et matematisk system som gjennom takter og taktarter gjør oss i stand til både å analysere rytmer, og å skape eller bygge opp rytmer.

Enkelt kan man si at alle rytmer er varianter av to-delte eller tre-delte taktarter, eller kombinasjoner av disse. De kan fungere hver for seg, men også samtidig (polyrytmikk) i form av flere rytmelag oppå hverandre, stadig tilpasset den jevne pulsen.

Tempo
Å få alle musikerne til å spille i samme tempo i en samspillsituasjon, er avgjørende for helheten.

Tempoet kan settes ved en inn-telling, av en dirigent, eller – det vanskeligste – at alle musikerne samlet lytter seg inn og definerer tempoet sammen. Valg av tempo vil i stor grad være med å farge melodien eller komposisjonen. Ofte har komponisten satt et nøyaktig (metronom) tempo for sin komposisjon. Andre ganger er det opptil musikerne å velge det riktige.

Groove
I rytmiske musikksjangre baserer vi ofte samspillet på en rytmisk «groove». En «groove» kan være en repeterende sammensatt rytme som periodiseres, ofte i form av et ostinat (et motiv, en frase eller en karakteristisk melodi som gjentas, red.mrk.).

Både innenfor jazzen og i den klassiske musikken har de dyktigste utøverne ofte utviklet en rytmisk «signatur» som handler om hvordan de forholder seg til den jevne pulsen. Eller «time», som det også kalles. Det gjør at de beste utøverne lett kan kjennes igjen. Dette er nært relatert til hvordan vi bruker vårt språk, hvordan vi «timer» setninger og ord. Det er en grunn til at noen er bedre til å fortelle historier enn andre. Det handler om «timing».