For norske tidligmusikkentusiaster var det en gledelig nyhet da Barokkanerne og Norsk Barokkorkester for et drøyt halvår siden meddelte at de ville slå seg sammen. Mer enn bare som en generell tilpasning i tenkemåte og spillestil, har de begge satset på historisk informert fremføringspraksis i «opprinnelig» forstand – altså med gamle instrumenter og spillemåter. Miljøet av slike spesialister har imidlertid vært nokså lite, og selv om vi nå går fra å ha to ulike ensembler til ett samlet, peker alt i retning av at det nye orkesteret vil fremstå med større slagkraft og tyngde, både organisatorisk og kunstnerisk.
Da det nye orkesteret, som har fått navnet Barokkanerne, Norwegian Baroque Ensemble, debuterte i Aulaen forrige søndag, tydet i alle fall det meste på at sammenslåingen var klok. Sjelden har jeg hørt et norsk ensemble fremføre barokkmusikk med større overskudd og naturlig autoritet. Og da mener jeg ikke først og fremst futt og fart, overspilt energi og forsert publikumsfrieri, snarere samlede gester, detaljer i frasering og artikulasjon, sikkerhet i intonasjon og klang, det hele formidlet med en overbevisende og levende entusiasme.
Balansert program
Programmet var også velbalansert og variert. Det åpnet med den kjente tyrkermarsjen fra Jean Baptiste Lullys ballettmusikk til «Le Bourgois gentilhomme», et fengende stykke fransk barokkmusikk som rytmisk og fyndig satte stemningen. Vellykket var også grepet med å la bassgruppen – som allerede var samlet på scenen for stemming og forberedelser – starte før stillheten hadde senket seg. De øvrige musikerne entret podiet etterhvert, forsiktig dansende, og på en måte som ikke bare lot orkesterformasjonen oppstå visuelt. Også komposisjonens ulike lag av stemmer ble antydet; det var effektivt ettersom det stadig tilbakevendende motivet langsomt fikk sin fullstendige form.
Les også: Norsk Barokkorkester og Barokkanerne slår seg sammen
Som avslutning fremførte orkesteret den sjarmerende suiten «Les Caractères de la Dance» av franskmannen Jean Féry Rebel. Her føres vi gjennom hele rekken av barokke danseformer, koblet sammen med en tetthet som virkelig får frem de fascinerende rytmiske kontrastene. Barokkanerne imponerte med et både forløst og fleksibelt uttrykk, raske skift og rytmisk finesse i tillegg til stormende løp og virtuose gester.
I mellomtiden hadde vi vært innom så vel italiensk som tysk barokk, instrumentalverk av Corelli, solokonserter av Vivaldi og Telemann, samt vokalsatser av Händel og Vivaldi. Den britiske sopranen Joanne Lunn briljerte særlig i Vivaldis motett «In furore iustissime irae», men også ariene fra Händels tidlige oratorium «Il trionfo del Tempo e del Disinganno» låt sobert. Lunns stemme er slank, men likevel fleksibel nok til å fylle og nyansere frasenes kurver og høydedrag. Samspillet fungerte godt og Barokkanerne både støttet solisten og markerte egen tilstedeværelse med balansert ensemblespill.
Imponerende fløytister
Sterkest inntrykk av solistverkene gjorde imidlertid Georg Philipp Telemanns til tider dristige Konsert i e-moll for blokkfløyte, traverso og ensemble. Ikke bare var orkesteret igjen på plass og til stede, de to solistene Torun Torbo (traverso, altså tverrfløyte) og ikke minst Ingeborg Christophersen (blokkfløyte) hadde også dette verket under huden på en måte som sikret overlegen fortrolighet med de ofte virtuose solopartiene. Klangkombinasjonen med de to fløytetypene var også både original og interessant; den hakket skarpere og mer profilerte traversoklangen ble supplert med den mer intime og nærmest fysiske, pustende kvaliteten i blokkfløyten, suverent håndtert av Christophersen, som også bidro på orgelpositiv tidligere i konserten.
Om man som anmelder må stå ved og leve med det man engang har skrevet, er man på den annen side fri til å innrømme at noe (eller kanskje svært mye) dessverre har gått en hus forbi. Og når det gjelder Ingeborg Christophersen, som har gjort flere innspillinger med nettopp Barokkanerne (også den omtalte Telemann-konserten), må jeg bare bekjenne at jeg ikke har hatt ørene tilstrekkelig med meg. Denne omtalen får veie opp i første omgang; at vi her har å gjøre med en særegent tilstedeværende og briljant musiker, skal det i alle fall ikke herske noen tvil om.
Solide ledere, lydhørt ensemble
Men hun var heller ikke alene på scenen. Konsertmester Huw Daniel hadde både autoritet og profil som leder, det samme gjaldt cellist Kristin von der Goltz, som med tydelige gester, sikker rytmisk teft og sans for profilert frasering dannet et naturlig midtpunkt – uten å stjele showet. Samtidig kan en og annen dyktig gruppeleder, til tross for avgjørende betydning, på ingen måte dra lasset alene. De øvrige musikerne må ikke bare innordne seg, men like mye kommunisere en integrert forståelse for ensemblet som helhet. Og også her virket det nye orkesteret vellykket i sin sammensetning.
Cembalist Christian Kjos, som på elegant og lettere humoristisk vis ledsaget publikum gjennom konserten, bør også nevnes. Det skal også Aula-rommet, som med sin høytidelige atmosfære og sjenerøse akustikk tilbyr akkurat den blandingen av høystil og klangprakt et slikt barokkorkester trenger. Alt i alt kan vi med andre ord se frem til å følge vårt nye barokkensemble i tiden som kommer – at rammene blir solide og forutsigbare nok, er å håpe. Det musikalske virker i alle fall å ha funnet den nødvendige tyngde og profil.
